”Og herren ville ikke
tilgi.”
Andakt av
Stein Henriksen, i www.kommentar-avisa.no
–
Disse
ulykkesbringende ordene står skrevet i 2. Kongebok kapitel 24 vers 4.
og den situasjonen de
er talt inn i, er forholdene i Juda rike under kong Jojakim.
Jojakim var sønn av Josias. Den Juda-kongen som fullstendig hadde utryddet avgudsdyrkelsen fra Juda rike, og som ble karakterisert som den beste kongen i Israel siden David. Men før Josias kom til makten, hadde hans far Amon og hans farfar Manasse vært konger i Juda. De var ugudelige, og spesielt Manasse, som styrte i 55 år, hadde drevet omfattende avgudsdyrkelse. Den gav eg spesielt utslag i barneofringer, og det i et slikt omfang at Jerusalem ble fylt av de uskyldiges blod. Det var på grunn av dette Herren ikke ville tilgi. Men dette gjaldt folket, som var blitt forført av kongen. Det gjaldt ikke den enkelte. Manasse selv ble omvendt, da han kom i fangenskap, og fikk sine synder tilgitt. Men over Judas folk og rike som helhet ble den Guds vrede værende, som noe senere førte folket i fangenskap i Babel for sytti år, og Jerusalem ble lagt i ruiner.
Hvordan var så egentlig tilstanden i Juda på denne tiden? Det forteller Jesajas 3. kapitel noe om. For her står det slik: ”Blant folket skal den ene undertrykke den andre, hver mann sin neste. Den unge skal sette seg opp mot den gamle, den æreløse mot den som er høyt aktet.” ”Mitt folks herskere er barn, og kvinner råder over det. Mitt folk! Dine førere er forførere. Den vei du skal gå, har de ødelagt.”
Det som skildres her, både i 2. Kongebok og hos profeten Jesaja, minner sterkt om situasjonen i vår tid, og det både i vårt land og i mange andre. Feminismen, dyrkelsen av kvinnekjønnet, presses frem både av den bibelfornektende teologi og sosialistene. På deres program står den ting å løfte kvinnen opp til ledende stillinger både i samfunnet og i kirken. Kvinnen tas bort fra hjemmet, og får sitt virkefelt utenfor innenfor mannens område. Egentlig læres det at menn og kvinner er så like at de både kan og bør inneha de samme posisjonene i samfunn og kirke.
Men er de like, er det egentlig en meningsløshet at kvinnen skal føde barn når mannen ikke gjør det. Og i seksuallivet må det være greitt om menn har seksuelt forhold til menn og kvinner til kvinner, siden begge kjønn er like. En ser altså at ut fra en slik tankegang fødes både fosterdrapet og homoseksualiteten. På samme linje ligger det kvinnelige presteskap, de kvinnelige predikanter og ledere av legfolket, de kvinnelige samfunnstoppene. Og alt dette har som sin forutsetning at kvinnen trekkes bort fra hjemmet og ekteskapet, vekk fra barna.
Det fører til kraftig reduksjon av kjernebefolkningen, og truer pensjonsordningen og omsorgen for barna og de svake i samfunnet.
Men det mest alvorlige ved saken er at dette er synd mot Gud og i strid med Hans åpenbarte vilje for skapelse og syndefall.
Dette førte til Herrens vrede og dom over Israel i svunnen tid, med erobring av landet og ødeleggelse av Jerusalem og Samaria.
Det er ingen grunn til å tro at det vil gå vårt folk bedre når en gjør seg skyldig i de samme syndene.
Derfor er det grunn til å våkne opp før det er for sent.