Troen holder fast på Ordet

Andakt av C. O. Rosenius, i www.Kommentar-Avisa.no – 05.10.07
(Med tillatelse fra Arven Forlag, www.Arven.net - hentet fra Veiledning til fred,
X. Hemmeligheten må åpenbares, 4. del)

”Et oppriktig nådebarn kan også få nød over at selv om det søker og tror på nåden i Kristus, så kjenner det ikke noe til nåden i hjertet sitt. Men kjenner tvert imot på synder og tvil.

Dette skal vi la Luther svare på: «Her reiser det seg følgende spørsmål: Når Kristus nå er død og har tatt bort våre synder og gjort oss rettferdige, hvorfor kjenner vi da ennå at synden og døden lever i oss? For synden gnager og stikker jo ennå i vår samvittighet, og den samme onde samvittigheten gjør at vi frykter for helvete. Svar: Jeg har tidligere ofte sagt at det er en ting å kjenne, noe ganske annet å tro.

(Troen holder seg utelukkende til Ordet, uansett hva følelser og fornuft sier. Følelsene derimot holder seg bare til det som finnes hos mennesket, på tross av alt det Guds ord sier). Følelsene står altså imot troen, og troen imot følelsene. Derfor må en vende seg fra følelsene, og rett og slett ta imot Ordet ved å høre det akkurat som det lyder. Liksom skrive det inn i hjertet sitt. Og holde seg fast i det, om så ingen tegn finnes på at mine synder er tatt bort fra meg, og jeg ennå kjenner dem hos meg.

Vi må ikke la oss påvirke av følelsene, men bare holde fast på at døden, synden og helvete er beseiret. Selv om vi ennå tynges av synden, døden og helvete.

For selv om vi ennå har følelsen av synden i oss, så skjer dette bare for å drive oss til troen, og gjøre oss sterke i den. For at vi, stikk imot alle følelser, skal ta til oss Ordet, og så alltid styrke våre hjerter og vår samvittighet i Kristus.

Så fører da troen oss, tross all følelse og fornuft, helt stille og rolig gjennom synden, gjennom døden og gjennom helvete. Så får vi etter hvert også se vår forløsning - så fullkomment kjenne og se det vi før bare hadde trodd, nemlig at synden, døden og alt ondt virkelig var tatt fra oss.

Tenk på hvordan det er når fiskere har fanget fiskene i en not. De drar fiskene sakte mot land, så fiskene ikke merker annet enn at de ennå er frie i sjøen. Men når de blir dratt opp, da ligger de åpne og bare spretter på land. Da først kjenner de at de er fanget. Slik går det også med sjelene, når de blir fanget i evangeliet, som Kristus i Mat 13:47 sammenlikner med en not. Når evangeliets ord inntar et hjerte, så knytter det hjertet til Kristus. Og fører det så sikkert og ubemerket ut fra helvete og synden at mennesket selv ikke kjenner annet enn at det ennå er i synden og døden.

Da oppstår det en kamp, der følelsene kjemper mot troen, og troen kjemper mot følelsene. Og jo mer troen styrkes, jo mer svekkes følelsene, og omvendt. Synden henger ennå ved oss, som stolthet, gjerrighet, sinne m.m. Men alt sammen skal bare drive oss til troen, for at den kan styrkes dag for dag». Så langt Luther.

Samme lærdom var det Jesus gav Tomas da han sa: «Fordi du har sett meg, tror du. Salige er de som ikke ser, og likevel tror», Joh 20:29.

Så finnes det nok også mer åpenbart enklere skrupler, som f.eks. at «jeg tror nok at mine synder er forlatt. Men min kristendom og mitt daglige liv er ikke som det etter Guds ord skulle være. Derfor synes jeg ikke jeg kan tro at jeg har Guds nåde og vennskap».

Svar: For det første er det en stor villfarelse å tro at vi i den første markerte omvendelsen bare får forlatelse for de syndene vi har gjort i vår ufrelste tilstand. Men at vi så, etter omvendelsen, skal leve så syndfritt at vi ved det skal beholde Guds vennskap. Å, nei! Også de mest oppriktige kristne og største hellige har alltid behøvd den daglige syndsforlatelsen. Og fikk dermed erfart betydningen av Guds barns daglige bønn; Fader vår, hvor de ba om syndenes forlatelse så lenge de levde. Fordi de hver dag hadde virkelige synder: Dersom vi sier at vi ikke har synd, da bedrar vi oss selv, 1 Joh 1:8.

Men like sikkert er det at i Kristus har vi overfor Gud en fullkommen rettferdighet. Som ikke bare skjuler de tidligere syndene vi nå har seier over, men også de syndene som nå henger fast ved oss. Og dermed akkurat det som ikke er som det skal være i vårt daglige liv. Som Paulus sier: «Det som var umulig for loven, fordi den var maktesløs på grunn av kjødet, det gjorde Gud, da han sendte sin egen Sønn i syndig kjøds lignelse, for syndens skyld, og fordømte synden i kjødet, for at lovens rettferdighet skulle bli oppfylt i oss, vi som ikke vandrer etter kjødet, men etter Ånden», Rom 8:3-4.

Merk altså: Vi har alt gjennom Kristus den rettferdighet som loven krever. Det er altså fallene og overtredelsene i ditt liv som er de syndene du har den daglige forlatelsen for.

Men så sier noen: «Da trenger vi jo ikke leve som kristne, seire over og avlegge synden, etter at vi har begynt å tro på Kristus, - hvis vi i ham alt har den rettferdighet loven krever, «det som var umulig for loven»?

Svar: Nei, det trenger vi så visst ikke, hvis det var for å oppnå eller beholde nåden hos Gud. Det ville være å fornekte Kristi fullbrakte verk og ta fra ham æren. Derfor sier Paulus: Jeg forkaster ikke Guds nåde. For er rettferdighet å få ved loven, da er altså Kristus død uten grunn.

Men av en annen grunn og med en annen hensikt er det vi - hvis vi virkelig tror - også av hjertet skal ville leve som en rett kristen. Og da drevet av kjærlighet og takknemlighet for den uforskyldte, store og uutgrunnelige nåden som er gitt oss. Som Jesus sa: «Dersom dere elsker meg, da holder dere mine bud».

Der er m.a.o. to forhold i en kristens liv som må holdes klart fra hverandre. Det ene er vårt liv - i tanker, begjær, ord og gjerninger. På dette området kan vi aldri være streng og nidkjær nok i å være slik som vi bør etter Guds lov og vilje. Der kan vi aldri se nok på oss selv og våre gjerninger.

Det andre forholdet er vår nådestand hos Gud, som har med troen og samvittigheten å gjøre. På det området kan vi aldri fornekte våre egne gjerninger og fortjeneste, og opphøye Kristus, nok. Der kan vi aldri nok se bort fra oss selv. For her bør vi bare se på Jesus.

Når det gjelder vårt daglige liv, da burde vi være redde og nøyeregnende. Men der er vi i stedet vanligvis altfor lettsindige og selvsikre. Mens når det gjelder å tro, tro nåden hos Gud, da burde vi være frie og trygge på Kristi fullbrakte verk. Men der er vi vanligvis altfor lovbundne og redde.

Alt dette ligger også i apostelens ord fra 1Joh 2:1: «Mine barn! Dette skriver jeg til dere for at dere ikke skal synde» - her tales det om livet. «Og hvis noen synder, har vi en talsmann (som taler vår sak) hos Faderen, Jesus Kristus, Den Rettferdige», - her gjelder det troen.”