Frelsens grunn er Golgata

Andakt av C. O. Rosenius, i www.Kommentar-Avisa.no – 03.09.07
(Med tillatelse fra Arven Forlag, www.Arven.net - hentet fra Veiledning til fred,
X. Hemmeligheten må åpenbares, 3. del)

”Spør du så: «Må det ikke først ha skjedd en grundig frelse, hvor syndene mine blir slettet ut, før jeg kan tro?» Da må vi svare: «Vær klar over at den grundige frelsen skjer nå aldri mer, for den skjedde for 2000 år siden på Golgata utenfor Jerusalem. Der kan vi lese i Bibelen at «Da Jesus hadde fått vineddiken, sa han: Det er fullbrakt! Og han bøyde sitt hode og oppgav sin ånd».

Legg godt merke til dette ordet: Fullbrakt! Der ser du den grundige frelsen! Da ble skyldbrevet mot oss utslettet ved at det ble naglet til korset, og Gud ble forsonet. Og noen annen grunn for frelse kan ikke legges. Dette var en så fullkommen frelse og forsoning at Gud Fader, Sønn og Hellig Ånd er etter loven fullkommen tilfredsstilt, og vil aldri mer i nådens tid støte noen synder bort for noen synders skyld.

Nå ser Den Treenige Gud all synd tilstrekkelig betalt, og innbyr nå overalt: «Vend tilbake, dere frafalne barn! Dere skal få dobbelt av Herrens hånd for alle deres synder. For overtredelsene er utslettet, skylden sonet og den evige rettferdighet ført fram. Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder. Jeg skal gi dere hvile».

For å få nåde, gjenstår det nå bare å tro: «Den som tror og blir døpt, skal bli frelst; men den som ikke tror, skal bli fordømt». Kort sagt: Den som skal tro seg frelst, må rette sin tro 2000 år tilbake, på det som da skjedde i Kristus. «I Kristi død min synd forsvant, så er jeg frelst og salig». Den som skal tro seg frelst må altså bygge sin tro på Golgata, på det som skjedde der. Ikke bygge den på det som nå skjer i ham selv.

Men så sier du at det står tross alt: «Omvend dere og tro evangeliet!» Nå vet jeg nok at denne omvendelsen ikke betyr det samme som en forbedring, og heller ikke fornyelse eller helliggjørelse hvor det onde renses ut - som en ikke selv har kraft til - - før vi kan innpodes i Kristus og får Den Hellige Ånd. Likevel betyr tross alt denne omvendelsen at det kreves anger, sønderknuselse og sorg over synden. Og jeg er redd for at dette er ikke som det skal være hos meg. Jeg er tvert imot hard.

Og hvordan kan jeg da tro?

Svar: Det er sant at det kreves en omvendelse. Den begynner med en viss oppvåkning for synden. I vårt strev med selv å omvende oss, går det så etter hvert også over til syndserkjennelse og åndelig fattigdom. Da mister vi enhver trøst til noe i oss selv. Men for å bli klar over om denne din omvendelse er som den bør være, må du først ha klart for deg hva som er den rette omvendelsens endemål. Det som oppfyller sitt endemål, er jo slik som det bør være.

Hva er så den rette omvendelsens egentlige endemål?

Omvendelsens første og egentlige endemål er absolutt ikke at du gjennom den skal bli benådet av Gud. Men at du skal drives til Kristus.

Som Paulus sier: «Loven er blitt vår tuktemester til Kristus, for at vi skulle bli rettferdiggjort av tro», Gal 3:24. Hvis du derfor ennå bare kan fortsette et liv borte fra Kristus, uten visshet om at du er benådet av Gud, da er din oppvåkning for synden helt sikkert for liten. Og kan du fremdeles søke din frelse i eget strev med å forbedre deg selv; anger, bønn o.s.v., da er din syndserkjennelse ikke rett.

Men så snart du ikke får noen fred, ikke kan leve i verden, uviss på om du eier Guds nåde, - og ennå bedre: så snart du ikke kan få noen trøst i deg selv, din egen omvendelse, anger, bønn o.s.v., men bare må be om nåde i Kristus alene, just slik som du er, - da er din omvendelse rett. For den oppfyller sitt endemål, som var å drive deg til Kristus. Og i ham er du da reddet og frelst, - du er innenfor fristaden. Den som har Sønnen, har livet.

Du forstår at hvis syndserkjennelsen er rett, så vil du ikke selv oppleve den slik som du vil ha den. For da ville du finne trøst i noe i deg selv.

Og det var tvert imot all slik trøst som skal tas bort. Den rette omvendelsen er altså misnøye med sin omvendelse. Du kjenner på hardheten, selvsikkerheten, dette innerste, dypeste fordervet. Så du - ikke bare ut fra en flyktig opplevelse av dette, men som din fulle overbevisning - tvinges til å dømme deg selv som hard, selvsikker, ugudelig, fortapt og fordømt. Da først får Kristi blod alene æren av å frelse deg.

Kort sagt: Spør du hvor mye syndserkjennelse som er nødvendig, så kan vi svare: Det er ikke mye - bare så mye at du ikke kan leve uten Kristus, ikke kan få ro før du er frelst i ham. Det kreves ikke mer, men heller ikke mindre. Det er også en villfarelse å tro at vi først må sørge over synden en viss tid, og så kommer tiden for tro, fred, glede og en stadig hellighet. Nei, begynn bare å tro på Kristus. Følg ham så i den daglige omvendelsen. Så skal du nok etter hvert også få kjenne synden mer enn noen gang.

Et av de aller fineste og sterkeste kunstgrep djevelen har, er dette: Et menneske tror rent generelt alt Guds ord, og søker da også alvorlig å få Ordets kraft både i hjertet, og til å leve etter Guds ord. Men dette mennesket har en eller annen betydelig synd på samvittigheten. Da planter djevelen disse tankene i ham: Evangeliet er selvsagt sant, nåden er stor og synden er tatt bort, så syndere i sin alminnelighet kan få nåde. Men - det er jo et spesielt forhold med deg og det du har gjort. Hadde bare det og det ikke vært slik (som f.eks. skjulte eller skrikende synder mot det femte, sjette eller sjuende budet), så hadde du nok kunnet få nåde. Men nå kan det jo ikke gjelde for deg.

Og akkurat dette: «det kan ikke gjelde for deg», er det giftige kunstgrepet til den gamle slangen, han som er en «løgner og drapsmann fra begynnelsen». For sannheten er at det finnes ingen unntak, intet spesielt forhold som Kristi blod ikke har sonet rikelig og fullkomment for, når det ved tro tas imot av en synder i nød.

Dette er jo nettopp evangeliets viktigste innhold, som er bekreftet både med ord og eksempler gjennom Det gamle og nye testamente; at «Om deres synder er som purpur, skal de bli hvite som snø, om de er røde som skarlagen, skal de bli som den hvite ull», Jes 1:18. David, som hadde begått både hor og mord, Manasse, røveren på korset, den store synderinnen, Peter som fornektet Jesus og mange andre er talende eksempler på dette.

Ja, det var akkurat for slike forferdelige synder, der ingen i himmelen eller på jord kunne hjelpe, at Guds Sønn ble menneske, gav sitt blod og døde. For at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv.

Kort sagt: Du kan aldri ha syndet så grufullt, eller sunket så dypt, at ikke Guds Sønns blod har mer enn sonet for alt. Og du har del i det så snart du i oppriktig omvendelse ved tro tar imot dette blodets soning.

Men for at vårt hjerte og vår samvittighet skal få komme til ro etter slike markerte fall, kan det også være nødvendig å bekjenne synden for en sjelesørger eller en sann kristen. Da løftes som regel den tunge byrden bort.”