Andakt av C. O. Rosenius,
i www.Kommentar-Avisa.no –
(Med tillatelse fra Arven Forlag, www.Arven.net - hentet fra Veiledning til fred, X. Hemmeligheten
må åpenbares, 1. del)
«Men ham som er mektig til å styrke dere etter mitt
evangelium og forkynnelsen av Jesus Kristus, etter åpenbaringen av den
hemmelighet som det har vært tiet om i evige tider,
tilhører æren i all evighet», Rom
Det åndelige øye, som ser menneskenes åndelige og skjulte
forhold, ser mye hjerteskjærende og nedslående. Men ingen ting er så
forferdelig som det Paulus så, da han hadde «en stor sorg og en stadig nød i
sitt hjerte, så han ønsket seg forbannet bort fra Kristus for sine brødres
skyld», Rom 9:2-3.
Hva så han da? Han så oppriktige mennesker som virkelig
søkte etter rettferdighet og frelse, men forgjeves. Han så noen som på tross av
all sin søken aldri fant noen trøst, alltid var like ulykkelige i hjertet, i
livet og i døden, - strevsomme tjenestekvinnens sønner, som skulle drives ut,
Gal 4.
Han så andre i sin søken bli trøstet, fornøyde og trygge, -
men hemmelig bedratt, for til slutt å bli vekket opp der det ingen redning er,
de «uvitende», 1. Tim
Hva var så årsaken? De kjente ikke «hemmeligheten». De
visste ikke en gang at det fantes en hemmelighet, som vi må søke med den
største ydmykhet, gudsfrykt og et hjerte som sukker i bønn. Og de hadde da
slett ikke fått den åpenbart.
Hva var så det for en hemmelighet? Jo, det var den vi leser
om i Rom 9:31-32, som er hele det veldige kapitlets avklaring: «Israel, som
søkte rettferdighetens lov, kom ikke fram til denne lov. Hvorfor? Fordi de ikke
søkte den ved tro, men ved lovens gjerninger».
Du som leser dette; kjenner du ikke mennesker som kanskje
lenge har gått sukkende over sine synder, har tenkt å bli bedre, men ennå aldri
har blitt det? Har bestemt seg for å begynne på ny, men snart falt igjen og
blitt den samme som før. Av og til har en slik blitt redd og ropt: «Jeg
elendige menneske! Hvem skal fri meg fra dette dødens legeme?» Men så, uten å
ha fått hjelp mot synden, sovner han inn, blir kald, likeglad og gir opp hele omvendelses-strevet.
Så hører han igjen noe godt om den uforskyldte nåden i
Kristus, som virkelig rører med hjertet hans. Men han tenker det kan ikke være
slike syndere som han, som skal få denne trøsten. Det må bare være for dem som
har hatt en rett omvendelse. Så begynner han igjen, for også selv å oppnå denne
nåden, å våke, be og kjempe mot det onde ennå mer. Men han faller, reiser seg,
og faller på ny. Hele situasjonen blir bare verre og verre.
Er ikke dette forferdelig å se på? En kjempende sjel som i
oppriktig nidkjærhet sukker etter å bli velbehagelig for Gud, rett omvendt,
født på ny, rettferdiggjort, hellig og - til sist benådet (slik han tror veien
til nåde og frelse er). Men når han så aldri kan bli slik som han bør, kan han
heller ikke tro at han har Guds nåde. For det ville være å misbruke nåden, tror
han, og det vil han ikke.
Til sist må han bare tenke som så: «Jeg må gi opp - det
nytter ikke for meg!» Hvordan oppleves dette, tror du? Og samtidig har dette
stakkars mennesket en Frelser som gjenløste ham med Guds Sønns blod. Han er
slett ingen lettsindig gudsforakter, men søker tvert imot svært oppriktig å bli
frelst.
Her vil kanskje noen spørre: Hvordan kan det være mulig at
et menneske kan søke oppriktig, og likevel ikke bli frelst? Først vil vi bare
understreke at vi med «oppriktig» og det å «søke oppriktig» bare mener at de
søker med nidkjærhet og alvor. Og da er det ikke så vanskelig å finne mange
slike eksempler, ikke bare blant de ulykkelige jødene som Paulus gir det
vitnesbyrd at de har nidkjærhet for Gud, Rom 10:2. Det finnes også tusener
andre som i nidkjærhet søker å bli frelst, og som er villige til å ofre det
mest dyrebare i livet med dette som mål. Men de går fram på ville veier og er
bedratt.
Vi ser altså massevis av eksempler på at det er virkelig
mulig å søke i den største oppriktighet og nidkjærhet, og likevel ikke finne
livet. Men hvordan stemmer dette med Guds rettferdighet, barmhjertighet og
løfter? Jo, det stemmer godt nok. Men
legg merke til noe helt vesentlig, dette: Å ikke bare søke, men også høre og
adlyde det Gud sier om måten og veien. Og det vesentlige i å ikke søke etter
det en selv tror er rett, men se i Ordet hva Herren har sagt. (fet, red. anm.)
Men så vil vi nevne et annet tilfelle. Et menneske er våknet
opp for at dette selvopptatte, dårlige livet ikke er veien til himmelen. Han
innser at han må vende om. Han begynner nå et bedre og penere liv, med bruk av
Guds ord, flittig bønn, anger og gode gjerninger. Dette lykkes han også i. Og
hvis han har mangler og fall, så skylder han på menneskelige, medfødte
svakheter, som han jo ser går igjen hos alle. Han ser at synden henger ved oss
alle, og det helt til graven.
Han trøster seg med at Gud i sin inderlige barmhjertighet
forlater det vi som svake mennesker mangler, bare en har et oppriktig hjerte og
en god vilje. Dels også fordi Gud alt har gitt ham sin nåde og kraft, så han nå
ikke lenger er som verden, men er blitt et annet menneske. Nå lever han et mer
religiøst liv, og med samme Guds nåde og kraft skal han nok etter hvert bli
ennå bedre. - Og da trenger han jo ikke
tvile på at han har Guds nåde.
Men hva skjer? Han blir syk, og han dør stille og rolig. Han
kommer for dommen og ser en stor og herlig mann på en himmelsk trone, med tusen
engler og frelste mennesker omkring. Men hva er det han ser hos denne mannen,
som gjør ham så redd? Å, han oppdager sår på hendene og føttene, og sår i siden
hans.
Dette blir forferdelig for ham. For disse sårene har aldri i
hele hans liv betydd noe for ham. Men nå husker han hva de betyr. Nå forsvinner
på et øyeblikk, som agner i vinden, alt han har bygget sin trøst på; alle hans
gjerninger, tårer og bønner. Nå ser han hvem han har gjennomboret med sin egen
fariseiske rettferdighet.
Det er dette Jesus vil tale til oss om, når han sier
fariseeren i templet - ikke lovpriste seg selv, men priste Gud, - men merk!
Ikke for forsoningens nåde, men fordi han var blitt bedre enn andre: «Jeg
takker deg, Gud, fordi jeg ikke er som andre mennesker...», Luk
Dette hadde Pontoppidan i tankene
når han skrev: «Et menneske kan vise stor iver i sitt arbeid, stor trofasthet i
ord og gjerninger, han kan kjenne hele Bibelen, erkjenne og bekjenne seg til
sannhetene i hele dens innhold, tappert og standhaftig bekjenne den sanne
læren, ja, også stadfeste dette med sitt blod. Og, om menighetens tilstand
krever det og Gud vil, også gjøre tegn og under i Jesu navn. Men kan fremdeles
ende i helvete, fordi han mangler Guds barns rette kjennetegn: Den
rettferdiggjørende og frelsende tro».
Vi har nå sett sørgelige skjebner, sett hvordan det
stadfestes det Jesus selv sa: «Mange skal søke å komme inn gjennom den trange
port, og skal ikke være i stand til det», Luk
Så er spørsmålet: Hvorfor kjenner de den ikke?
Svar: 1: Fordi den er en skjult og ingen lettlært hemmelighet.
2: Fordi den nettopp ansees for lettlært.
3: Fordi den har «vært tiet om i
evige tider», Rom
Denne hemmeligheten er i sannhet den mest skjulte og
vanskeligste å lære. De som har lett for å tro den, ser ikke dens virkelige
budskap. Mens de som ser budskapet, er ikke i stand til å tro det. Så mye stort
og herlig inneholder den. Å fatte den historiske kunnskapen om evangeliets
hemmelighet, er ganske lett. Men å fatte dens ånd og egentlige budskap med
hjertet, er for vanskelig, ja, umulig, uten at Den Hellige Ånd selv åpenbarer
det for oss.
Dette ser vi stadfestet av Bibelens eget ordvalg:
«åpenbaringen av den hemmelighet....», Rom
Likevel har altså denne mest skjulte hemmelighet den «store
plage», som Luther uttrykker det, at ingen ting synes å være lettere å bli
utlært i, enn dette. Slik at straks noen har fått en historisk kunnskap om
dette i hodet, tror de at de har fattet hele hemmeligheten og er utlært i den.
Nå vil de «høre noe nytt», selv om de altså fremdeles bare har den samme kunnskap
som de uomvendte og selvsikre lærde også har. For det er ingen slike som noen
gang har fattet hemmeligheten. Den åpenbarer Guds Ånd bare for ydmyke og
sønderknuste sjeler som vender seg i bønn til Gud, - enten de er lærde eller
ulærde.
De sier: «Det er da vel en kjent sak for alle at Kristus
døde som soning for oss, så vi, helt uforskyldt, skulle bli rettferdige ved
tro». Vel, men hva vet ditt hjerte om dette? Trodde du virkelig av hjertet at
du for Kristi skyld er fullkommen rettferdig, som Ordet sier, - så skulle jo
hjertet ditt også blitt brennende! Da skulle du blitt døpt med Ånd og ild,
blitt født på ny!
Så lenge dette ikke er skjedd, så lenge din tro ikke har
utrettet noe, har du ikke med Åndens lys sett hemmeligheten. Du har bare i
kjødelig selvsikkerhet hatt lett for å tro alt sammen. Du må først våkne
virkelig opp, så du ser at du er fortapt og fordømt, og så tro - ! Men da går det ikke så lett.
Og denne mest dyrebare hemmeligheten er ikke bare skjult,
men har også «vært tiet om i evige tider»; og
forfalsket. Av den grunn står det meget dårlig til i Sion.
Nidkjære mennesker sitter fremdeles på Moses’ stol, og skyr denne læren om
hemmeligheten som en gift. De er bedratt av fornuften, som sier det er nok å «si folk sannheten». De innser ikke at Skriften taler om å
fødes på ny ved Ånden, og at vi får Ånden ved å høre troen forkynt, Gal 3:2.
Eller de har selv ennå sin trøst i sin egen rettferdighet, og gir da bare det
de selv har; en så halv og forsiktig tolking av loven at synderen får hele sin
trøst der.
Men så er det av og til noen som virkelig er blitt vekket
opp, og som ikke kan trøstes med lovens rettferdighet. De finner ingen trøst,
og står der i stor nød, uten noen som helst hjelp av sin Forsoners fullbrakte
verk. På samme måte som hedningene, som ikke kjenner til noen Kristus.