Forakter troen gode gjerninger?
Andakt av C. O. Rosenius,
i www.Kommentar-Avisa.no –
(Med tillatelse fra Arven Forlag, www.Arven.net - hentet fra Veiledning til fred,
X. Hemmeligheten må åpenbares, 5. del)
”Det er en stor villfarelse å tro at der den frie nåden forkynnes og tas imot, der skapes det selvsikkerhet og forakt for gode gjerninger. Det er for det første aldri Kristi evangelium som bærer så onde frukter. Men djevelen og det falne menneske gjør at dette aller herligste nådemiddelet, evangeliet, misbrukes av enkelte til den slags oppfatninger.
Dernest har nåden aldri blitt gitt til de selvsikre, som ingen syndenød har. Det er for de fattige i ånden og sønderknuste evangeliet blir forkynt. Og i nåden er det disse fattige sjelene stadig henter mer og mer lyst og kraft til helliggjørelse, jo mer de kan tro. Det er det Jesus beviser med Lukas 7, 41-47, om at den som mye er tilgitt elsker mye, men den som mindre er tilgitt, elsker mindre.
Og fordi evangeliet nå er en Guds kraft til frelse for fattige syndere, så må det for deres skyld forkynnes - selv om det er en duft av død til død for dem som sover og bare misbruker det i kjødelig selvsikkerhet.
Men et annet bekymret menneske sier: «Å synde mot sin samvittighet og mot bedre viten, er jo å synde med vilje. Det kan vel ikke forenes med å leve i nåden? Og det er dessverre min, elendige synders, situasjon. Da kan jeg vel ikke med slike synder virkelig tro på nåden?»
Svar: Å synde mot sin samvittighet og bedre viten, er helt rett en forskrekkelig synd. Og det var selvsagt bedre om du alle ditt livs dager aldri syndet i slikt, men stadig, årvåken og i bønn, bevarte hjertet i gudsfrykt. Men en annen sak vi ikke må glemme, er at også disse mest alvorlige syndene også alt er sonet og tatt bort i Lammets blod.
Nå sørger du alvorlig over din synd. Du ønsker den var ugjort. Du ber om nåde til aldri mer å synde slik, og med et oppriktig sinn søker du nå renselse i Lammets blod. Da er også din synd tatt bort fra deg, og fullkomment forlatt og glemt hos Gud. For ellers var ikke Kristus en fullkommen Frelser og Forsoner hos Faderen. Og ellers var evangeliets nåde ingenting mer enn lovens rettferdighetskrav.
For i 4. Mosebok 35, 5. Mosebok 19 og flere andre steder leser vi hva Gud hadde bestemt om den som hadde syndet, men hadde gjort det i uvitenhet eller uforvarende, f.eks. drept et menneske. Han skulle ikke straffes, men ansees uskyldig, og forsvares mot blodhevneren. Lov og rettferdighet frikjenner altså fra skyld og straff dem som uforsettlig har syndet. Og all menneskelig rettsoppfatning dømmer på samme måte.
Men legg merke til at nå må jo nåde være noe ganske annet enn rett. Spesielt da en nåde som er kjøpt til oss med så dyrebar en løsepenge. Og denne nåden strekker seg til å omfatte forlatelse også for de syndene som lov og rett ikke kan ettergi. Som apostelen sier: «Er det av nåde, da er det ikke mer av gjerninger. Ellers blir nåden ikke lenger nåde», Romerne 11, 6.
En rett kristens synd kan vi, i egentlig forstand, ikke si er gjort i uvitenhet. Men synder han bevisst, så er han alltid overmannet av fristelsen, av «en annen lov som er i mine lemmer». Og da gjelder det Paulus sier i samme sammenheng: «Men gjør jeg det jeg ikke vil, da er det ikke lenger jeg som gjør det, men synden som bor i meg», Romerne 7, 19 og 23.
Men når fristelsen har grepet sjelen, og den kjempende ånden alt er overvunnet, da opplever vi det som om vi synder forsettlig, fordi viljen i kampens hete er nedkjempet av synden. Å, som dette oppriktige mennesket nå lider! Å, som han ønsket han hadde sluppet å oppleve både fristelsen og fallet.
Men vi skal merke oss at selv om også synd som er gjort med forsett, forlates, når de oppriktig angres, så dekker ikke forlatelsen også de synder du bevisst er innstilt på å fortsette med. For da har du et bevisst selvsikkert sinn, som ikke vil angre og omvende seg. Og det har Kristus med alt sitt fullbrakte verk aldri forsvart.
Her er det ved Guds ord og Guds rene, Hellige Ånd reist en hellig grensemur. Hvor all bevisst selvsikkerhet som motsetter seg anger og omvendelse, eller åndelig falskhet, er utestengt fra nåden. Derfor skal du her også til slutt merke deg ennå en spesiell hemmelighet:
Du har f.eks. en konkret synd du degger for og bevisst lever i. Du er redd for å bli fordømt, men vil heller ikke slutte med denne synden. Men du har nok lys over Ordet, og er vekket nok opp av Guds rene, Hellige Ånd så du ikke får hvile i noen falsk trøst.
Så forsøker du å trøste deg med evangeliet. Du hører om og forstår den store, uforskyldte nåden i Kristus, og søker å finne et skjul under den for deg og den kjære synden du degger for. Men du får aldri fred. Du har alltid noe som uroer og nager som et sandkorn i øyet. Noe som gjør at mens andre fryder seg med både hjerte og munn over nåden, er du like stum og fortsatt full av uro og angst i ditt indre.
Hva er årsaken til at det stormer og går så dårlig her? Jo, den synden du degger for, den Jonasen som ligger og sover nede i skipet (Jonas 1), må kastes over bord. Hvis stormbølgene skal stilne og du ikke gå fortapt.
Men du sier: «Jeg er altfor svak til å kunne kaste ut eller gi opp denne synden. Jeg har ikke kraft til dette». Dermed røper du at du er en av dem som ikke er «skikket for Guds rike», og som Jesus omtaler slik: «Den som ikke fornekter seg selv, den som ikke kan miste sitt liv for min skyld - som legger sin hånd på plogen, men ser seg tilbake, han er ikke skikket for Guds rike», Lukas 9, vers 23, 24 og 62.
Men får nådens verk ha framgang i din sjel, så vil du etter hvert gjerne oppgi alt, og rive ut det øyet som forfører deg. Det er jo tross alt svært å kaste en hel skipslast, som en har gitt en betydelig betaling for, over bord. Det gjør en ikke i maksvær. Men når det er storm som truer livet, skipet og alt ombord, da kaster en skipslasten over bord for å redde skipet.
Når du merker at det gjelder å ikke bli dratt ned i avgrunnens dype mørke, som truer med å sluke deg hvert øyeblikk, og du i tillegg er blitt ordentlig utmattet og utpint, og din egen vilje er død. Da går det lett å oppgi alt, i alle fall alle dine forsetter og et uredelig sinn - om du ikke straks også blir fri fra enhver fristelse, kamp og nederlag.
Men det er underlig at så snart du har fått et oppriktig sinn, kan evangeliet trøste. Selv om du nok fremdeles kan ha nederlag i kampen. Men ikke så lenge det ennå er falskhet i din ånd.
Selvsagt kan du også få fred på en måte, uten å gå denne oppriktige omvendelsens vei. Du kan forherde ditt hjerte, stå imot og drive bort den vekkende, Hellige Ånden. Da kan du nok få beholde synden som sover i fanget ditt. Men din fortapelse sover ikke, 2. Petersbrev 2, 3.
Legg ennå en gang merke til hva vi sa, at her gjeldet det ditt sinn, om du bevisst opphøyer eller unnskylder synden. Er du ikke straks blitt helt fri fra synden, men sukker som Paulus: «I mine lemmer ser jeg en annen lov, som strir mot loven i mitt sinn, og som tar meg til fange under syndens lov, ....jeg gjør det jeg ikke vil», Romerne 7, -. Så skal ikke det fordømme deg. Det er alle Guds barns nød og sukk så lenge de er på denne jord.
Spesielt vil synden ennå være sterk så lenge et lovisk sinn rår i hjertet. Da kan du synde ofte og grovt, selv om du av et oppriktig hjerte søker å unngå synden. I tillegg kan ennå djevelen sikte og kaste deg over ende, når du på grunn av for stor frimodighet eller selvsikkerhet trenger en dyp ydmykelse.
Det er altså ikke alt dette vi snakker om her, men om et falskt sinn, som er innstilt på å beholde synden. Det er det som gjør at du ikke får noen trøst i hele evangeliet.
Men hvem kan regne opp alt det djevelen, det falske hjertet, fornuften og våre egne meninger kan stille opp med for å tåkelegge evangeliets hemmelighet og forville vårt hjerte og vår tro? Vi kan ikke gi annet råd, hvis vi skal kunne frelses, enn å lukke våre øyne og ører hardt og alvorlig igjen for alt som ikke er Guds eget ord. Og bare se på Jesus, den korsfestede, og den nåde og rettferdighet han har kjøpt til oss med sitt blod, og gitt oss løfter om.
Akkurat dette er svært vanskelig, ja, uten Guds spesielle hjelp umulig, for dem som virkelig er vekket opp. Derfor må vi i dette bøye oss og ydmyke oss for Gud, og be om Herrens Ånd, visdoms og åpenbarings Ånd til kunnskap om ham.
I Lukas 11, 13 gir Kristus oss et spesielt løfte og forsikrer at Den Hellige Ånd skal bli gitt til dem som ber ham om det. Så la oss da ofte ta dette løftet med oss i bønn, holde det fram for Gud og be om Åndens lys! Da skal vi også få se underlige og herlige dybder i Kristi evangelium, så våre hjerter skal fryde seg og smelte ned for evangeliet. «Men ham som er mektig til å styrke dere etter mitt evangelium og forkynnelsen av Jesus Kristus, etter åpenbaringen av den hemmelighet som det har vært tiet om i evige tider, ham, den eneste vise Gud ved Jesus Kristus, tilhører æren i all evighet! Amen.”