Hva går troens hemmelighet ut på?

Andakt av C. O. Rosenius, i www.Kommentar-Avisa.no – 01.08.07
(Med tillatelse fra Arven Forlag, www.Arven.net - hentet fra Veiledning til fred,
X. Hemmeligheten må åpenbares, 2. del)

”Vil så noen si: La oss nå få hemmeligheten så tydelig framstilt, at hver og en kan fatte den, da må vi svare at det er jo helt umulig. For denne hemmeligheten kan ingen fatte ved bare å høre eller lese Ordet. Her må vi ydmyke oss for Gud, og be ham åpenbare hemmeligheten for oss.

Riktignok kan denne hemmeligheten også tydelig uttrykkes i ord, og en tydelig skildring av dette læres og siteres. Men den frelsende åpenbaringen av hemmeligheten er det bare Den Hellige Ånd som kan gi oss. Samtidig må vanligvis også hjertet være forberedt gjennom kortere eller lengere tid av loven og synden.

Skal vi likevel si noe om selve hemmeligheten, så kan den skildres i kortere eller mer høytidelige vendinger. Hemmeligheten er f.eks. at «Det var Gud som i Kristus forlikte verden med seg selv, så han ikke tilregner dem deres overtredelser», 2. Kor. 5:19.

Hemmeligheten er at Gud fra første stund hans enbårne Sønn tok hele verdens synder på seg, har vært fornøyd og forsonet med verden, og kalt og innbudt alle til sin favn.

Hemmeligheten er at når det gjelder en synders benådning, er det bare Guds Sønns utgytte forsoningsblod som har noen betydning. Den som har Sønnen, han har livet, uansett hvor elendig, syndig og uverdig han er. Og den som ikke har Sønnen, han har ikke livet, uansett om han var så from som alle de hellige til sammen.

Hemmeligheten er at ved Jesu død ble det sonet for all synd, også den som nå plager deg. Den ble utslettet og senket i havets dyp, så det hos Gud ikke finnes noe hinder for at du straks kan gå fram for nådestolen. Så lite du enn forstår, så sønderknust eller så hard, så kristelig eller så ugudelig, så ren eller uren, så ung eller gammel, så syndig og ufrelst du er, - kan du få ta imot den nåden som er gitt oss i Kristus både til frelse og helliggjørelse.

Men dette ser vi ennå tydeligere i følgende skildring av forsoningens historie: Adam hadde, ved djevelens list brutt Guds bud, og dermed styrtet seg selv og hele menneskeheten i fortapelse, i synd og død, under Guds vrede, under lovens anklage, i samvittighetsnød, i alle slags tukt og plager, og til sist i den evige død.

Da rørte vår nød så sterkt ved Guds Sønns hjerte at han, som vår Stedfortreder, stilte seg mellom sin himmelske Far og oss, syndige, fortapte skapninger.

Og for at Guds strenge rettferdighetskrav kunne oppfylles, og étt menneske betale det alle mennesker hadde syndet, og kom til å synde mot Guds bud, så stod han frivillig fram for å bli menneske, og ta all den straff hele menneskeheten kunne idømmes.

I kjærlig barmhjertighet godtok Gud dette underlige råd, hvor både hans barmhjertighet og rettferdighet så herlig ble oppfylt ved at Sønnen kom til jord og ble menneske, lot seg korsfeste og dø.

Slik frelste han gjennom sin død hele menneskeheten fra alle våre synders skyld og straff, fra døden og fordømmelsen. Og kjøpte til oss med sitt blod den rettferdighet Gud krevde, med all den nåde og verdighet vi ved denne rettferdighet eier for Guds åsyn.

Det er dette Kristus selv sier med det korte, men sterke trøstens ord: «Så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv», Joh. 3:16.

Det er dette Gud gjennom en stor skare engler, profeter og apostler gjennom alle tider i både Det gamle og Det nye testamentet, bar bud om til verden. Og som alle de hellige trodde, levde og døde på. Det sa f.eks. Gud alt på syndefallets dag: «Kvinnens sæd skal knuse slangens hode», 1. Mos. 3:15. Og Jesaja sier: «Men Herren lot den skyld som lå på oss alle, ramme ham. Han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom», Jes. 53.

Engelen Gabriel sier: «Sytti uker er tilmålt ditt folk og din hellige stad til å innelukke frafallet og til å forsegle synder og til å dekke over misgjerning og til å føre fram en evig rettferdighet og til å besegle syn og profet og til å salve et Aller-helligste», Dan. 9. Sakarja sier: «På den dag skal det være en åpnet kilde for Davids hus og for Jerusalems innbyggere mot synd og urenhet», Sak 13:1. Mika sier: «Du (Herren) skal kaste alle deres synder i havets dyp», Mika 7:19.

Døperen Johannes sier: «Se der Guds lam, som bærer bort verdens synd!», Joh. 1:29. Peter sier: «Han som bar våre synder på sitt legeme opp på treet, for at vi skal dø bort fra syndene og leve for rettferdigheten. Ved hans sår er dere blitt legt», 1. Pet. 2:24. Paulus sier: «Kristus kjøpte oss fri fra lovens forbannelse ved at han ble en forbannelse for oss. For det står skrevet: Forbannet er hver den som henger på et tre», Gal 3:13. Johannes sier: «Jesu, Guds Sønns blod renser oss fra all synd», 1. Joh. 1:7.

Alt dette, som er plukket ut av en masse likelydende vitnesbyrd gjennom hele Guds åpenbaring i Ordet, er jo klart som solen og fast som fjell. Og alt skildrer Guds store frelseslære; at Guds Sønns blod alt er gitt, og gjelder som løsepenge for all verdens synd. At bare gjennom dette blod lar Gud seg forsone. Slik at - noe spesielt Paulus derfor lærer - ingen gjerninger kan fortjene, og ingen synd kan forhindre nåden hos Gud. Men at det nå bare gjenstår at syndere i sin syndenød kommer tilbake til Faderen som alt er forsonet, og ved troen mottar Kristi fullbrakte verk som sin rettferdighet. Der er syndene skjult, og det gir en god samvittighet, fryder og gjenføder hjertet, og gjør det brennende, levende, hellig, og villig og istandsatt til gode gjerninger.

Men så langt kommer likevel ingen uten at loven først har vekket opp synden, og ført den innbilske, egenrettferdige, stolte synderen i trengsel. Det skjer ved at synden blir levende ved budet og vekker opp alt slags begjær. At synden så «överflödar», og at det kjempende mennesket endelig gir opp og innser at det er fortapt. Da får endelig Lammets blod den rette ære som eneste frelse for syndere.

Men nå er en ikke lenger en mester i evangeliets hemmelighet. Nå er det ikke lett å tro, selv om en kjenner godt til både Kristus og Paulus. Nå har hemmeligheten sine hemmeligheter, sine vanskelige knuter. Og det er noen av disse vi nå ved Åndens hjelp vil forsøke å løse opp.

Disse hemmelighetens harde knuter er våpen og bånd den onde ånden kan binde sjelene med, når «den sterke» har begynt å innta hjertet. Og da hjelper det ikke om du er frigjort fra seks av disse båndene, hvis du fremdeles sitter fast i det sjuende.

I praksis foregår det oftest ved at selv om en godtar og bekjenner nådens lære i alminnelighet, så fornekter en den indirekte når det gjelder å tilegne seg den. Vanligvis skjer det gjennom all mulig misforståelse av omvendelsen, gjenfødelsen, troen m.m.

Bl.a. finner vi en av de første og sterkeste knutene når et menneske under omvendelsens bearbeidelse er kommet i syndenød og hører tale om den herlige, frie nåden som tilbys oss i Kristus. Så tenker han: «Dette er alt godt og sant og herlig for dem dette gjelder. Og det må jo gjelde dem som er rett omvendt og født på ny. Men jeg er jo ikke kommet så langt, og derfor kan ikke jeg ta dette til meg».

Dette er jo en sammenblanding av noe sant og noe falskt. Det er helt sant at de uomvendte og selvsikre, som forakter nåden, ikke har noen nytte av Kristi fullbrakte verk - så lenge de bare vil leve i denne tilstanden. Men det er fullstendig falskt at ikke akkurat disse skulle få komme til Kristus og ta imot alt hans verk, så snart de kommer i syndenød og får bruk for nåden. Og fullstendig falskt at en før dette kan skje, må være født på ny. For da ville jo ingen kunne bli det.

Det rette er at så snart du har så mye hjertets nød at du behøver Frelseren, - du kan ikke fortsette i din vanlige, selvsikre tilstand, men begynner å vende deg til din Far som du har forlatt, - da er du tilstrekkelig omvendt til å motta en stor trøst. Ikke den trøsten at nå er du omvendt, født på ny og akkurat som du bør være. Men den at du er gjenløst og forsonet med Gud ved hans Sønns blod, akkurat slik som du er.

Og først når du, enten i hjertets inderlige hunger og tørst strekker troens svake armer ut etter Jesus. Eller i en plutselig åpenbaring av hemmeligheten får se at du alt er frelst i Kristus, og du dermed virkelig tror på ham, - først da blir ditt indre forvandlet, så du fra den dagen ser en ny verden, har nye tanker, en ny lyst, nye ord og gjerninger.

Denne gjenfødelsen behøver altså ikke foregå før du får troen, men kan følge etter troen. Luther sier: «Troen er et Guds verk, hvor Gud forvandler og føder oss på ny, og gjør oss til nye mennesker». Det er altså ikke som en omvendt og gjenfødt du skal komme til Kristus. Men som en «ugudelig» og fortapt synder, Rom. 4:5. Det er ikke når du er blitt som du bør være, at Kristus hjelper. Men når du verken er eller kan bli som du bør være.