Det gjorde Gud
(Romerbrevet 8:3)
Andakt av C. O. Rosenius,
i www.Kommentar-Avisa.no –
(Med tillatelse fra
Arven Forlag, www.Arven.net )
Der er to ord jeg aldri kan lære, aldri kan virkelig tro, aldri kan huske. Det er disse: fortapt og fullbrakt.
Der var et menneske som hadde en kristens vanlige lengt etter ikke bare å tro, men også å finne et lite granne trøst i seg selv. Lenge gikk han virkelig nedbrutt og ba: «Å, så uverdig og syndig jeg er! Å, så forskrekkelig kald og død! Å, sånn mangel på kraft! Og ingen bønnhørelse på at Gud skal sette meg fri fra mine synder! Og ingen rett sorg over synden, intet virkelig alvor i meg. Å, så forferdelig!
På denne måten, helt sunket ned i sitt eget, gikk dette mennesket lenge i mørke.
Til sist talte Herren til ham på en spesiell måte, denne gangen i en drøm. Han drømte at han skulle synge sammen med noen venner. Sangboka var svært gammel, og gulbrun av alder. Når boka ble åpnet, så han sangen stod skrevet i to spalter på siden. Sangen var veldig lang, i en gammelmodig, men klar stil.
Men hva ser han? Jo, når han begynner å se på selve ordene, og begynner å synge, så består hele den lange sangen bare av étt eneste ord som stadig gjentas om igjen og om igjen:
Fullbrakt! Fullbrakt! Fullbrakt!
Han blader om, og ser igjen, med de samme formskjønne bokstavene, bare samme ordet: Fullbrakt! Fullbrakt! Fullbrakt!
Og på ennå et blad, og fremdeles bare i samme uendelige sang: Fullbrakt! Fullbrakt! Fullbrakt!
Nå var det slutt på drømmen. Men det dyrebare ordet fullbrakt, med det innholdet evighetens himmelkor opphøyer og lovpriser, begynte nå å bli levende for hans sjel. Og Ånden åpenbarte det slik for ham:
Alt, alt det du burde være og gjøre, har Jesus fullbrakt, - fullbrakt for deg!
Alt, og akkurat det som var umulig for loven, det gjorde Gud! Han kom for å frelse det som var fortapt.
Alt i oss er fortapt. Men alt er fullbrakt i Kristus!
Men jeg burde da virkelig frykte Gud? - Ja visst, men det er fullbrakt!
Men jeg burde jo i det minste ha en virkelig anger og bønn? - Det er fullbrakt!
Men så burde jeg i alle fall inderlig elske Gud? - Det er fullbrakt!
Men hva med min uendelige synd og ulydighet? - Det er fullbrakt!
Men min utakknemlighet og treghet? - Det er fullbrakt!
Nå gråter han av kjærlighet til slik en Gud. Og nå kjenner han i hjertet hva det er som skaper ånd og helliggjørelse.
Barmhjertige Gud! Åpn opp denne helligdommen for min sjel! Og skriv med store, brennende bokstaver disse ordene for min sjels øye:
”Kristus: Loven ende. Alt, alt i oss er fortapt - alt er fullbrakt i Kristus!”
Her vil jeg stille bli,
her er det skjønt å bo.
Her lover du å gi
den trøtte sjelen ro.
Her er i all slags veir
en sikker ankergrunn,
min tilflukt og mitt reir
også i dødens stund.