Luk. 18, 31-43.
”Men
han tok de tolv med seg og sa til dem: Se vi går opp til Jerusalem, og alt det
som er skrevet av profetene om Menneskesønnen, skal fullbyrdes. For han skal overgis
til hedningene og bli spottet og hånet og spyttet på, og de skal hudstryke ham
og slå ham i hjel, og på den tredje dag skal han oppstå. Og de forstod ikke noget av dette, og dette ord var skjult for dem, og de
skjønte ikke det han sa.
Og
det skjedde da han kom nær til Jeriko, at en blind mann satt ved veien og
tigget. Da han hørte folk gå forbi, spurte han hva dette var. De fortalte ham
da at Jesus fra Nasaret gikk forbi. Og han ropte: Jesus, du Davids sønn!
Miskunn deg over meg! Og de som gikk foran, truet ham at han skulle tie. Men
han ropte enda meget mer: Du Davids sønn! miskunn deg over meg!
Da stod Jesus stille, og bød at han skulle føres til ham; og da han kom frem, spurte han ham: Hva vil du jeg skal gjøre for deg? Han sa: Herre! at jeg må bli seende! Og Jesus sa til ham: Bli seende! Din tro har frelst deg. Og straks fikk han sitt syn igjen, og fulgte ham og lovet Gud; og alt folket som så det, priste Gud.”
INNLEDNING
Denne teksten faller
tilsynelatende i to deler. Ja, formelt gjør den jo det
Men det betyr ikke
at disse delene er uavhengige av hverandre. Tvert om forenes de begge i et
felles sentrum. Og det er det frelsesverk Jesus var på vei opp til Jerusalem for
å fullføre.
I den første delen
av teksten taler Han om det til disiplene sine, nærmere bestemt de tolv.
Og i den siste delen
utfører Han en handling som henger på det nøyeste sammen med frelsesverket.
I Jesu trøst og Hans
etterfølgere
Jeg tror vi skal begynne med dette siste, med det Jesus gjorde for den
blinde ved Jeriko.
1. Det er alltid godt og oppbyggelig og trøstefullt å høre om hvordan Jesus hadde hjerte og omsorg for mennesker som hadde det vondt på ulike vis. Og slik Han var den gangen, er
Han også nå. Han ”er i går og i dag den samme, ja, til evig tid.
Det
er mye lidelse i verden i dag, mange mennesker som har det vondt.
Vår
tid er også en underlig tid, med ting som bærer bud om dramatiske endringer.Jeg tenker ikke minst på
det siste gigantiske jordskjelvet utenfor Sumatra, der jorden skjalv om sin akse, og denne flyttet på seg, så både nordspissen av Sumatra og enkelte andre øyer har endret
posisjon. Og sammen med den veldige flodbølgen er også vår del av verden
rammet, om enn langt mindre enn andre steder. Jeg tenker også på de mange andre
jordskjelvene, de veldige hungerkatastrofene, de mange kriger av ulike slag.
Ikke minst tenker jeg på de omfattende kristenforfølgelsene særlig i den
islamske og kommunistiske verden. Alt sammen synes å bære bud om at
”begynnelsen til veene”, som Jesus taler om, er over oss.
For
den troende, og for menigheten, fyller det en med håp, med forventning og med
glede, men også med en erkjennelse av at en tid med lidelse kan ligge imellom.
Da
er det godt å bli minnet om Jesu hjertelag for den som lider, og ikke minst om
Hans vilje og makt til å hjelpe.
Den
gangen ved Jeriko helbredet Han den blinde, det hele under henvisning til, og
saklig sett på bakgrunn av den frelse som da ennå lå i fremtiden. Den gang
først og fremst innenfor rammen av det gamle Paktsfolket.
I vår
situasjon gjør Han de samme velgjerninger overfor syke og lidende mennesker i
kraft av den frelse, som i dag også i tid er et fullbyrdet faktum, og det først
og fremst innenfor rammen sv den troende menighet. Nå kunne det kanskje være
nærliggende for oss å samle oss nettopp om Jesu helbredende gjerning i
oppstandelsens kraft overfor syke og lidende mennesker, innen menigheten
spesielt. Og kanskje også skjele litt til lidelsens problem i all
alminnelighet. Ut fra teksten ville det utvilsomt være saksvarende.
2. Allikevel skal jeg ikke gjøre
det nå, men heller samle meg om en litt annen sak, som også ligger i teksten.
Vi
legger merke til hvordan den blinde reagerte på helbredelsen: Han ”fulgte”
Jesus, står bety, og ”lovet Gud”. Og ikke bare han, men ”alt folket som så det,
priste Gud.” Ja, skulle de være noe merkelig ved det? Var ikke det en både
naturlig og riktig reaksjon? Først og fremst for han som ble helbredet,
naturligvis, men også for de som var vitne til denne maktfulle velgjerningen overfor
et ulykkelig menneske.
Jo,
det var både naturlig og riktig. Og i grunnen også en svært vanlig reaksjon,
når Jesus utførte sine underfulle velgjerninger. Det er bare det at reaksjonen
overfor velgjerningene mot kroppen stod i en så påfallende og grell motsetning
ofte til det Han søkte å gjøre, og også gjorde for menneskets sjel. Vi ser det
så tydelig i vår egen tekst: I den første delen av den taler Han med de tolv om
sin forestående lidelse, død og oppstandelse. ”Og de forstod ikke noe av dette,
” står det, ”og dette Ord var skjult for dem, og de skjønte ikke det Han sa.”
Vel,
vi kan naturligvis ikke fortenke dem i det, når vi vet hva slags undervisning
de hadde fått fra barn av, av de skriftlærde. Og evangeliet vil dessuten alltid
være en ubegripelig hemmelighet for det naturlige mennesket. Men i all
alminnelighet kan vi konstatere dette mønsteret i Jesu virke her på jord: Når
Han utførte sine underfulle velgjerninger overfor kroppen, ble Han tiljublet og
takket, og folk samlet seg om Ham i store skarer.
Når Han derimot forkynte lov og evangelium med sikte på frelse og evig salighet, møtte Han motsigelse, motstand, ja, direkte hat og forfølgelse. Men det var jo dette som var det vesentlige, og det også velgjerningene overfor kroppen var avhengige av. Nå forundrer det oss naturligvis ikke at det var så. Tvert om, er det en selvsagt konsekvens av menneskets syndige natur, og syndens vesen.
II. Kristendommen ikke en lykke- men en frelsertro
Men det vi uten tvil trenger å være oppmerksom på, er at dette mønsteret er like øynefallende og gjennomført i dag. Selvsagt. Når det er en følge av syndens vesen, er det naturligvis hevet over sted tid og sted
Men om det er aldri så selvsagt, er det vesentlig at en er klar over det. For er en ikke klar over det, kan det forrykke tyngdepunktet i den kristnes liv, og også anfekte forkynnelsen.
Det kan gå på det viset at det å være en kristen, kan reduseres til, og gjøres likt med, et eller annet overflatisk lykkebegrep.
Og vi kan få en forkynnelse og en innstilling som går ut på at den som blir en kristen, får løsning på alle sine problemer, lever i en konstant følelsesbetont lykkerus, og går fra seier til seier.
Selvfølgelig er det noe sant i det. Den som er en kristen, er også en som i realiteten er blitt fri alle sine problemer. Det er bare det at han ikke alltid opplever det slik.
Den kristne eier likeledes den fullkomne seier i Kristus, fordi Jesu totale seier over synden, over døden og over Satans makt har den kristne fått del i. Han opplever også seier i sitt liv i Herrens kraft. Men han kjenner også til smertelige nederlag..
Og vel er det så at den kristne alltid har gleden i Kristus. Men han kjenner også til sorgen. Sorgen over sine synder. Sorgen over alle de som ikke vil la seg frelse. Og også vanlig menneskelig sorg i så mange høve.
Det er også noe som heter lidelse og forfølgelse for Herrens skyld. Det er noe som heter det korset en har fått å bære for Ham. Det er noe som heter Herrens tukt, Hans oppdragelse av sine barn. Og den oppdragelsen kan av og til bli ganske hårdhendt, om det viser seg at en mykere linje ikke fører frem..
Alt dette får ”lykkekristendommen” simpelthen ikke med . Derfor skaper den slags forkynnelse , og den slags innstilling svake kristne – i beste fall. Slike som ikke tåler motgang, og ikke kan ventes å stå i forfølgelse. Ja, som bent frem kan falle fra bare en mister det gode kristne miljøet en er vant til.
Derfor er det vesentlig å være på vakt her. Det så meget mer som lykkekristendommen og lykkeforkynnelsen simpelthen ikke har fått tak i det vesentlige.
Det er nødvendig å være en kristen, ikke for å oppnå de og de behagelige fordelene, men fordi vi i oss selv er fortapte syndere, som bare kan leve ved nåden i Jesus alene.
Derfor legger vi også merke til at den forkynnelse, som har et eller annet slags lykkepreg, den volder ikke anstøt hos verden. Nettopp derfor er det så fristende for forkynneren å falle for den fristelsen slik forkynnelse representerer.
En må allikevel huske på at den ikke volder anstøt og motvilje hos verden nettopp fordi djevelen ikke er redd slik forkynnelse.
Den forkynnelsen han derimot er redd, og det dødelig redd òg, er den rette forkynnelse av lov og evangelium til vekkelse av syndserkjennelse og bekjennelse og tro på evangeliet.
Derfor volder denne forkynnelse alltid motvilje, motstand og hat fra verdens side. Og den som forkynner slik, må regne med å bli forfulgt på et eller annet vis.
Men det er denne forkynnelse Ånden kan bruke til å vekke og frelse mennesker, og til å bygge sin menighet. Gud til ære og mennesker til evig gagn. AMEN