Fristelsens vesen
Matt, 4,1-11,
Da blev Jesus av Ånden ført ut i ørkenen for å fristes av
djevelen. 2 Og da han hadde fastet firti dager og firti netter, blev
han til sist hungrig. 3 Og fristeren kom til ham og sa: Er du Guds
Sønn, da si at disse stener skal bli til brød! 4 Men han svarte og
sa: Det er skrevet: Mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert ord som
går ut av Guds munn. 5 Da tok djevelen ham med sig til den hellige
stad og stilte ham på templets tinde, og sa til ham: 6 Er du Guds
Sønn, da kast dig ned! for det er skrevet: Han skal gi sine engler befaling om
dig, og de skal bære dig på hendene, forat du ikke skal støte din fot på nogen
sten. 7 Jesus sa til ham: Det er atter skrevet: Du skal ikke friste
Herren din Gud. 8 Atter tok djevelen ham med op på et meget høit
fjell og viste ham alle verdens riker og deres herlighet og sa til ham: 9
Alt dette vil jeg gi dig hvis du vil falle ned og tilbede mig. 10 Da
sa Jesus til ham: Bort fra mig, Satan! for det er skrevet: Herren din Gud skal
du tilbede, og ham alene skal du tjene. 11 Da forlot djevelen ham,
og se, engler kom til ham og tjente ham.
Det er ikke vanskelig å se en klar sammenheng mellom
fristelsen av den første Adam, som vi leser om i 1. Mos. 3. kapitel, og
fristelsen av den annen Adam, Jesus, i ørkenen. Selvsagt, må vi vel i grunnen
kunne si.
For det første er både Satan og synden alltid den samme.
For det andre har både den første og den andre Adam den
samme stedfortredende rolle overfor hele menneskeheten.
Der den første Adam sviktet, så hele slekten ved ham kom
under syndens, dødens og Satans herredømme, der vant den andre Adam en
fullkommen og endegyldig seier til frelse og evig liv for alle som vil.
Derfor tror jeg vi nå først skal gripe tilbake til
fristelsen av de første mennesker, og se å få tak i det som var det vesentlige
ved den.
Her har vi de klassiske ordene av djevelen: ”Har Gud
virkelig sagt: Dere skal ikke ete av noe tre i haven?”
Det er et ganske kort og konsist formulert spørsmål, dette.
Men så innholdsrikt!
I noen ganske få ord har vi samlet både djevelens hensikt og
hans fremgangsmåte.
Hva det første angår, etterlater det ingen tvil: Her gjelder
det å ødelegge forholdet mellom Gud og menneske ved å så mistillit hos
mennesket til Guds kjærlighet og visdom. Lykkes det, er det slutt på troens
tillitsfulle overgivelse til og underkastelse under Guds vilje og ledelse.
Dessverre lyktes det bare så altfor godt overfor den første
Adam. Og midlet som ble brukt, var forfalskning av Guds Ord
I det hele er djevelen alltid særdeles interessert i å bruke
Guds Ord. Men da blir det naturligvis alltid på ett eller annet vis forfalsket.
Ved fristelsen av den første Adam var forfalskningen i
øynefallende og åpenlys. For her gjengir djevelen Guds Ord på en helt klart gal
måte.
I de to første
fristelsene av Jesus var forfalskningen mer tildekket.
a. Ved den første siterer ikke djevelen noe Gudsord
direkte, men han henviser til et. Nærmere bestemt det Ord som lød fra himmelen
ved Jesu dåp: ”Dette er min Sønn, den elskede, i hvem jeg har velbehag.” Men så
legger vi merke til at han setter denne realitet inn i en gal sammenheng,
samtidig som han trekker den i tvil.
Og hensikten er klar: Han ønsker å friste Jesus til å
forlate troens tillitsfulle overgivelse til Faderens vilje og ledelse, når
denne ledelse fører lidelse med seg.
Selvfølgelig kunne Jesus ha skaffet seg nok å spise ved å
omgjøre ørkenens steiner til brød. Han trengte slett ikke å ha sultet. Men det
var ikke det som var saken. Det det gjaldt, var villigheten til i ett og alt å
gå Faderens vei i troens tillitsfulle lydighet, også når det førte til lidelse.
Det er ikke vanskelig å se den klare sammenhengen her mellom
fristelsen av den første og den andre Adam. I begge tilfeller lyver djevelen. I
begge tilfeller angriper han troen.
Løgnen overfor Jesus bestod ikke minst i den ting at han lot
det skinne igjennom at det det egentlig gjaldt nå, var å skaffe seg mat litt
fort, om ikke helse og liv skulle stå på spill.
Men så får han da også svar av Jesus etter fortjeneste: ”
Mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert ord som går ut av Guds
munn.” Det er Gud som holder et
menneske i live under en hver omstendighet, og Han er ikke avhengig av vanlig
mat.
b. Ved den andre fristelsen tilsikter djevelen akkurat det samme som ved
den første: Å få Jesus til å ta skjeen i sin egen hånd i stedet for å la seg
lede i troens tillit av Faderen.
Og midlet djevelen bruker, er å komme med et tilsynelatende
veldig godt forslag, som da søkes gjort enda mer tillitvekkende ved å bakkes
opp av et direkte bibelsitat, nærmere bestemt fra salme 91.
Det det gjaldt for Jesus, var jo å vinne mennesker. Hvorfor
da ikke bruke sin guddomsmakt til å gjøre et så iøynefallende under at alle
straks ville følge ham?
Forslaget lød besnærende. Det djevelen ikke sa, selvsagt,
var at en slik tilslutning ville blitt på det syndige menneskets egne
premisser, og dermed i virkeligheten det rene nonsens.
For skal samfunnet mellom Gud og menneske gjenopprettes, må
det skje på Guds betingelser, ikke på menneskets.
Så ble da djevelens forslag også behørig avvist.
c. Så er vi kommet til den tredje og siste fristelse.
Egentlig er det ikke så mye å si om den, ut over det at her
avslører djevelen seg helt og aldeles. Nå kommer det frem hva han egentlig har
siktet mot med de to andre fristelsene også, ja, i det hele med alle sine
fristelser av mennesket:
Troens tillitsforhold til Gud skal ødelegges, for at han,
Satan, skal kunne være menneskets gud. Og det er han da også for en hver som
ikke vil ha Jesus som sin frelser.
Det er ganske visst ikke det vantro mennesket klar over. For
her har en ytterligere latt seg lure av djevelen til å tro at en er sin egen
herre. Det er bare det at dette er umulig. Mennesket er ikke skapt slik. Enten
har en Gud som Herre, eller så har en djevelen. Noen tredje mulighet finnes
ikke.
Men Jesus stod altså i fristelsene, Og Gud være takk for
det! ”Han ble prøvet i alt i likhet med oss,” som Hebreerbrevet sier, ”men uten
synd.”
Og i alt dette var Han vår Stedfortreder. Det er evangeliet
i Jesu fristelse i ørkenen. Gud regner det slik at en hver som vil ha Jesus som
sin frelser, et hvert sant troende menneske, var med Jesus da Han ble fristet,
og var med Ham i seieren. Ved troen erklært rettferdig for Hans skyld av nåde.
Men samtidig har Jesu fristelse noe praktisk å lære oss i
dag. For også vi, Hans troende venner i vår tid, blir fristet av djevelen, og i
hovedsaken på samme vis
I det andre brevet til korintierne står det slik i det 11.
kapitlet: ”Satan selv skaper seg om til en lysets engel.” En må si det var i
den skikkelsen han opptrådte både overfor Jesus i ørkenen, og overfor den
første Adam i svunnen tid.
Men slik opptrer han så ofte overfor Jesu venner i dag også.
For det er i skikkelse av en lysets engel han fremstår, når han virker innenfor
rammen av kirkesamfunnene.
Og fremgangsmåten minner mye om den han nyttet overfor den
første og andre Adam: Han bruker Guds Ord, men han forfalsker det.
Dels skjer det ved å benekte at visse deler av Bibelen er
Guds Ord. Dels ved å nytte Ordene i gale sammenhenger. Og dels ved stadig å
utelate deler av Bibelen fra forkynnelse og lære.
Og i alt dette opptrer naturligvis ikke djevelen direkte.
Han bruker mennesker, nærmere bestemt teologer og forkynnere.
Det skulle være unødvendig å advare den troende menighet på
det mest bestemte mot slike fristelser. Men det er utvilsomt nødvendig likevel.
Og ikke minst er det nødvendig å advare mot den såkalte ”underbibelske”
forkynnelse i skrift og tale. Med ”underbibelsk forkynnelse” forstår en slik
forkynnelse som stadig, over tid, utelater sider ved skriftåpenbaringen. Det
denne forkynnelsen bærer frem, er rett. Det er bare det at det er så altfor mye
rett som den ikke bærer frem. Og resultatet blir langt på vei det samme som ved
regulær vranglære: Kristendomsforståelsen blir forfalsket, til alvorlig, ofte
ubotelig skade for enkeltmenneske og menighet.
Et myndig, bibeltro kristenfolk vil oppdage og avsløre den
”underbibelske forkynnelse” Men den åndelige umyndige menighet vil intet se, og
vil behørig bli ført på avveie.
Derfor er det nødvendig å advare, spesielt mot den sataniske
forførelse som ligger i den ”underbibelske forkynnelsen.” Det så meget mer som
vi vet hva Satans hensikt er:
Å ødelegge troens tillit til Jesus. AMEN.