Tekst Matteus 15, 21-28.

Innledning

Det er nok ikke så ganske få som i tidens løp til innledning har undret seg over Jesu avvisende og kjølige holdning til den kanaaneiske kvinnen. Det vil si, den holdningen Han inntok i utgangspunktet.

Men når vi ser det hele i en videre sammenheng, blir det en annen sak.

Da blir det klart at den måten Han møtte denne hedningekvinnen på, hadde sin forutsetning i det stadiet i frelseshistorien en da befant seg på.

Men samtidig er det som hendte den gang, et budskap fra Herren til oss som lever i dag.

I.

”Jeg er ikke utsendt til andre enn de fortapte får av Israels hus,” sa Jesus som svar på den kanaaneiske kvinnens innstendige bønn om å drive en ond ånd ut av hennes datter. Og da hun allikevel ikke gav seg, gjentok Han det samme, men nå i form av et bilde fra dagliglivet; ”Det er ikke rett å ta brødet fra barna og kaste det for de små hunder.”

Det Jesus ville ha sagt med dette, var at ennå var en ikke kommet så langt i frelseshusholdningen at det var tid til å trekke hedningefolkene inn. Ennå var en innenfor rammen av Den gamle Pakten, da Guds gjerninger i historien til frelse, var samlet om Paktsfolket. For det var forskjell på Israel og hedningefolkene. Ja, det er det ennå, selv om stillingen som Gudsfolk åndelig talt, nå er gått over til menigheten. Men den gang var forskjellen markert.

For det var innenfor Israel fedrene var. Der hadde en profetene som talte Ordet fra Gud. Til Israel var åpenbaringen gitt. Der hadde en Loven og offertjenesten, der var bønnene og lovsangen til gud. Og sist, men ikke minst, innenfor Israel var Frelseren født. Her levde Han den tid Han var her på jord, og her utførte Han sin frelsesgjerning.

Det gamle Israel var Guds utvalgte folk. Og det hadde fått det oppdrag fra Gud, som folk å være Frelseren menighet, som bragte evangeliet ut til jordens ender.

Det var først da Paktsfolket sviktet denne oppgaven som folk, at den ble overført til hedningefolk.

Men da Jesus stod overfor den kanaaneiske kvinnen, gjaldt det gamle Israels særstilling helt ut. Innenfor dette folket var det Han skulle virke, så lenge Den gamle Pakten gjaldt..

Ville hedninger komme inn under Guds velsignelse og nåde, kunne det bare skje på det viset at en lot seg innlemme i Israel.

Det hadde tydeligvis den kanaaneiske kvinnen ingen tanke på. Det hun bad om, var del i den velsignelse, som bare hørte Israel til, og det som hedning.

Her kan det også ha ligget ennå en grunn til at Jesus i innledningsfasen avviste henne. Det var noe Han ville lære henne ved det.

Og kvinnen bøyer seg for Jesu Ord. Hun gir Ham rett i Israels fortrinn. Hun innrømmer at hun selv ingen rett har til det hun ber om. Men samtidig bekjenner hun sin tillit til Jesu storhet og makt ved å minne om at hun vil klare seg godt bare med smuler. Ja, det er ikke annet enn smuler hun ber om.

Og også i Den gamle Paktens tid hadde smuler fra Guds nådes bord for Israel tilfalt hedninger ved ulike høve.

Det er da Jesus sier disse ordene: ”Kvinne! Din tro er stor. Deg skje som du vil!”

For hos denne hedningekvinnen fant Han alle den ekte troens vesentlige elementer: hjelpeløshet, ydmykhet og standhaftighet. Hos henne naturligvis begrenset av det lys hun hadde.

Men likevel ligger det et budskap fra herren til oss i dette:

II.

Det troende mennesket er et hjelpeløst menneske. Ja, ikke så å forstå at det bare er den troende som er hjelpeløs. Et hvert menneske er det. Hjelpeløs overfor sin livssituasjon. Først og fremst hjelpeløs overfor Gud, fordi en er en synder og skyldner for Ham.

Nå er det nok så at det er mange mennesker også utenom troen som erkjenner sin hjelpeløshet overfor livssituasjonen. Men det er bare den troende som erkjenner sin totale hjelpeløshet. Og det er bare hos ham den er forankret i erkjennelsen av absolutt skyld overfor Gud.

Men så er det da også godt å vite at en får lov å komme til Herren både med og i sin hjelpeløshet, og drukne hjelpeløsheten i hans allmakt og nåde.

Men som frukt av troens hjelpeløshet, er også ydmykheten en virkelighet hos den troende. Likesom erkjennelsen av hjelpeløshet er den virket ved loven.

Den troende, der troen er sunn og frisk, har små tanker om seg selv. Det betyr ikke at den troende har mindreverdighetskompleks. For slikt er forbeholdt det hovmodige mennesket, og oppstår når en slik blir ydmyket.

Det ydmyke, derimot, har ikke bare erkjent sin litenhet. Han har også akseptert den.

Nettopp derfor er det også at han opplever Herrens nåde og godhet så stor og så rik. Nettopp derfor skaper den en slik glede og lovsang hos ham.

Men først og fremst har den troende tillit til Herren. Og denne tillit har noe av standhaftigheten ved seg. Det henger sammen med at det troende mennesket ”søker Herren av hele sitt hjerte.”

III.

Det sentrale og det helt vesentlige ved den tro som frelser, er at en kommer til Jesus med sine synder. Men troen har også overgivelsen i seg. Overgivelsen til Herren, hans vilje, Hans plan og Hans ledelse. Og etter hvert som troen vokser, modnes og utvikler seg, blir elementet av overgivelse sterkere og mer markert i ens liv.

Da blir det mindre av det å søke Herrens velsignelse over egne planer og egne påfunn, og tilsvarende mere av å spørre etter herrens vilje og hans planer.

Det er da en blir duelig for Ham til tjeneste, og også til å lide for Ham. ”og dette er den seier som har seiret over verden: vår tro.” Amen