Helliget i Kristus

Av Stein Henriksen

I Filippenserbrevets 1. kapitel og 1. vers står det slik: ”Paulus og Timoteus, Kristi Jesu treller – til alle de hellige i Kristus Jesus som er i Filippi,”

Filippi var en romersk garnisonsby i det østre Hellas. Majoriteten av befolkningen var gresk, og det var språk og kultur også. Men det lå altså en romersk garnison i byen. Allikevel, Filippenserbrevet er ikke stilet til majoriteten og heller ikke til garnisonen, men til den kristne menigheten i byen. Menighetens medlemmer tiltales med ordet ”hellige”. Hva ligger det i dette begrepet? For å få klarhet her, må vi gå til Skriften, og da for eksempel til salme 99,9. Her står det slik: ”For hellig er Herren, vår Gud.” Og hos profeten Jesaja i det 6. kapitel leser vi følgende: ”Hellig, hellig, hellig er Herren, hærskarenes Gud!” Det er altså Gud som er hellig. Den treenige Gud er hellig. Hellig og hellighet er sammenfattende betegnelser på alt det Gud er, på Hans vesens fylde.

Er det tale om at noe annet er hellig, for eksempel mennesker eller ting, er det slikt som står i et bestemt forhold til Gud. Det får sin hellighet fra Ham, og fra det forhold en står i til Ham. På det viset var prestene i Den gamle Pakt hellige, 3. Mos. 21, 1-7. De var skilt ut fra folket og innviet til sin spesielle tjeneste for Herren, 3. Mos. 8,6-13 + 30. Det samme gjaldt tabernaklet og senere templet og alt det som var i det. Men ikke bare prestene i Den gamle Pakt var hellige. Hele Israels folk var det, fordi det var Herrens eget folk, og stod i et spesielt forhold til Ham, 3. Mos. 19,2 og 20,7. Israel var skilt ut fra alle andre folk, 5. Mos. 7,6. Derfor skulle det være hellig, for Herren selv er hellig, 3. Mos. 20,26. Og som det var med det gamle Israel, er det med menigheten i ny-testamentlig tid, 1. Pet. 1,16.

Hellig er altså den eller det som er skilt ut fra verden og det profane, og innviet for å høre Gud til på en særegen måte.