Herrens hjelp i nød

Av Stein Henriksen

I profeten Jesaja i kapittel 63 står det slik i det 9. verset: ”Men i all deres trengsel var det ingen trengsel, og hans åsyns engel frelste dem. I sin kjærlighet og sin store mildhet gjenløste han dem, og han tok dem opp og bar den alle den gamle tids dager.”

Israel hadde mye lidelse i sin historie allerede i den gamle paktens tid. Vi husker de mer enn 400 årene i Egypt, der de den lengste tiden måtte arbeide som slaver for Farao. Så kom utfrielsen derfra ved Moses, og vandringen i ørkenen i førti år. Om ikke gjennomført, måtte de utstå meget lidelse og motgang. Heller ikke da de kom inn i det lovete land, var det slutt på lidelsene. De var en trofast følgesvenn både gjennom Dommertiden og kongetiden, særlig i det delte rikets tid. Og årsaken var klar. Den hadde sin rot i deres synd, deres avgudsdyrkelse og deres ulydighet mot Herrens bud og vilje. For den som sendte lidelsene, var Herren, selv om Han brukte mennesker og forhold som sine redskaper

Men i all denne trengsel, ”var det ingen trengsel”, sier Herren gjennom profeten Jesaja. For ”Hans åsyns engel frelste dem.” ”Hans åsyns engel”, hva er det egentlig. Engel, på hebraisk ”maleak”, på gresk ”angelos”, betyr ”budbærer”. Vi står altså her overfor en skikkelse som er noe annet enn skystøtten og ildstøtten som fulgte Israel og beskyttet dem, både under utgangen av Egypt og under vandringen i ørkenen. Dette var en åpenbaringsform for Herren selv, ”Hans åsyns engel” er en selvstendig person. Tydeligvis dreier det seg om en engel som stod Herren særlig nær, og handlet på Hans vegne. Men i resten av verset er det Herren selv som er subjektet.

Det som her fortelles om Israel i gammel tid, om deres lidelser og motgang, men også om Herrens kjærlighet mot dem og Hans bevarende nåde, er et Ord til oss i dag. I våre prøvelser av ulike slag kan vi hvile i den trygge forvissning at de verken er uttrykk for en blind ond skjebne eller resultat av demoniske makters angrep. De er sendt av Herren, som tukt og prøvelser, ganske visst, men samtidig uttrykk for Hans kjærlighet og nåde, som nødvendige midler i Hans hånd for å kunne føre oss frelst hjem til den himmelske herlighet. I den samme kjærlighet og nåde mildner Han trengselen. Han legger billedlig talt sin hånd imellom, slik at det som rammer oss, egentlig ikke føles som det rammer oss likevel.

Dette er det godt å hvile i, både i nåtiden og i fremtiden.