Frelsens grunnlag og mål

Av tidl. prost Stein Henriksen

«Uforstandige galatere! Hvem har forhekset dere? Dere som har fått Jesus Kristus malt for øynene som korsfestet! Bare dette vil jeg få vite av dere: Var det ved lovgjerninger dere fikk Ånden, eller ved å høre troen forkynt?»

Menigheten i Galatia i Lilleasia hadde kommet i en farlig situasjon. Ved forkynnelsen av evangeliet ved Paulus hadde de kommet til levende tro tuftet på det rette grunnlag: Jesu Kristi stedfortredende liv, lidelse, død og oppstandelse. Men så hadde det skjedd noe. De hadde fatt besøk av noen fra Jerusalem, som bekjente seg som kristne, men som hadde havnet i en farlig misforståelse. De trodde at den kristne måtte holde Moseloven.. Og denne læren hadde de da forvirret galaterne med. Tiden var inne for Paulus å komme og sette tingene i rette skikk. Men har da ikke gode gjerninger noen plass hos den kristne? Jo, men ikke som grunnlag og basis for frelsen. Når det gjelder grunnlaget, gjelder bare det som står l. Kor. 3,11: «For ingen kan legge en annen grunnvoll enn den som er lagt, det er Jesus Kristus.» Egentlig blir saken satt rett på plass i Efeserbrevets 2. kapitel og versene 8-10: «For av nåde er dere frelst, ved tro. Og dette er ikke av dere selv, det er Guds gave. Det er ikke av gjerninger, for at ikke noen skal rose seg. For vi er Hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud forut har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem.»

Når et menneske blir en kristen, skjer det på det viset som Herren sier i Joh. 6,37 og 44: «Allé de som Faderen gir meg, kommer til meg. Og den som kommer til meg, vil jeg slett ikke støte ut.» «Ingen kan komme til meg, uten at Faderen, som har sendt meg, drar ham. Og jeg vil oppreise ham på den siste deg.»

Det første som skjer med et menneske på veien til levende tro, er at Gud kaller ham. Kallet kan komme til en på forskjellig vis. Men hensikten med kallet er å føre en inn under hørelsen av Guds ord, slik dette trer frem i Skriften som lov og evangelium. Loven er uttrykk for Guds vilje. Og når den forkynnes, virker den det som står i Rom. 3,20: «For ved loven kommer erkjennelse av synd.» Ved loven avsløres et menneske. En lærer sin sanne situasjon overfor Gud å kjenne. Den viser en at en i seg selv er et fortapt menneske under Guds vrede og dom. Dermed driver den en til Kristus. Derfor må loven forkynnes, om forkynnelsen skal være rett. Men den rette forkynnelse inneholder mer enn loven. Evangeliet må være der. Det som gir uttrykk for det Jesus har gjort som vår stedfortreder ved liv, død og oppstandelse. For når evangeliet forkynnes, skjer det som står i Rom. 10,17: «Så kommer da troen av forkynnelsen som en hører, og forkynnelsen som en hører, kommer ved Kristi Ord.» Når evangeliet forkynnes, skapes troen. Den tro hvis sentrale innhold er tillit. Tillit til Jesus. Tillit til Ham som den eneste faste grunnvoll for rettferdiggjørelsen. Eller som det står i Rom. 3,20-24: «Derfor blir intet kjød rettferdiggjort for ham ved lovgjerninger. For ved loven kommer erkjennelse av synd. Men nå er Guds rettferdighet, som loven og profetene vitner om, blitt åpenbart uten loven. Det er Guds rettferdighet ved tro på Jesus Kristus, til alle og over alle som tror. For det er ingen forskjell, alle har syndet og står uten ære for Gud. Og de blir rettferdiggjort uforskyldt av Hans nåde ved forløsningen i Kristus Jesus.»

Rettferdighet i denne sammenheng er identisk med fullkommenhet. Og rettferdiggjørelse betyr at Jesus fullkommenhet og syndfrihet blir tilregnet den troende . Den tilregnede rettferdighet er selve det subjektive grunnlaget for frelsen. Men etter Ef. 2, l0 skjer det også noe mer med den som kommer til tro på Jesus. Og dette mer, som har med målet for frelsen å gjøre, leser vi om i l. Pet. 1,3 +23; Joh. 3,3 +5; Ef.4,24; 2. Kor. 5,17; Kol. 3, 10; 2. Pet. 1,4. Det dreier seg om gjenfødelsen, som går ut på at det skapes en ny natur i mennesket. En natur som er av guddommelig art og vesen. Det er denne nye naturen som er grunnlaget for at Ånden kan helliggjøre den troende, slik at de gode gjerningene som Ef. 2, l0 taler om, kan bli virkeliggjort i og ved den kristne.

Vi ser altså at det objektive grunnlaget for frelsen er Jesu Kristi stedfortredende frelsesverk, det som er forutsetningen for nåden. Mens det subjektive grunnlaget er rettferdiggjørelsen, troen og gjenfødelsen. Jeg nevner her gjenfødelsen sist. Ikke fordi den blir virkeliggjort først etter de andre. For alle tre Åndens handlinger med det mennesket som tar sin tilflukt til Jesus, skjer samtidig, og er innbyrdes helt avhengig av hverandre. Men mens rettferdiggjørelsen og troen bare står for det subjektive grunnlaget, peker gjenfødelsen også utover mot målet, som er at Jesus alt mer må vinne skikkelse i den kristne gjennom gjerninger og holdninger på linje med Guds vilje, som har sin rot i den nye gjenfødte naturen. Men alt sammen er Den hellige Åndens gjerning. Han som virker ved Ordet etter lov og evangelium.. Men alt sammen er av nåde, og alt sammen er uforskyldt. Herrens verk alene.