Rettferdiggjørelsen
og helliggjørelsen
i
C.O.Rosenius’ forkynnelse
av
Alfr. Furberg
predikant og distriktsombud i
Evangeliska Fosterlandsstiftelsen på 1930-tallet
Til norsk
ved Hermod Hogganvik
C. O. Rosenius’ forkynnelse er i hele sin bredde i hovedsak en
fremstilling av den bibelsk-lutherske
rettferdiggjørelses- og helliggjørelseslære, grunnlaget og forutsetningene for
denne, og tros- og livserfaringene i dens praktisering.
Som overskrift
over Rosenius’ forkynnelse i sin helhet, kan en sette
døperen Johannes’ ord: «Se der Guds lam!»
I Guds hjerte
ligger grunnlaget for forsoningen, som er forutsetningen for
rettferdiggjørelsen, som igjen muliggjør og skaper kraft til helliggjørelse.
Det finnes ingen forsoning for synder uten den Gud tilveiebrakte i sin Sønn,
ingen rettferdighet overfor Gud uten Kristi stedfortredende lydighet og
lidelse, og ingen helliggjørelse før rettferdiggjørelsen.
Forsoningens
historie er ifølge Rosenius i korthet denne: Med sin ulydighet drog Adam hele
menneskeslekten med seg i synd og død. Og pådrog seg selv og oss alle Guds
vrede og forbannelsesdom. Samfunnet med Gud ble brutt, og kunne fra menneskenes
side ikke gjenopprettes.
Gud kunngjorde
sin vilje og sine krav i loven, som åpenbarte hans rettferdighet og hellighet.
Til loven føyde Herren dels løftet om at den som oppfyller den skal leve, og
dels forbud med advarsel om at den som bryter budene skal dø.
Gud visste at
intet kjød kunne bli rettferdiggjort gjennom lovens gjerninger, d.v.s. at ikke
en eneste er i stand til å oppfylle loven. Derfor gav han den heller ikke for
at den skulle virke rettferdighet. Men for at overtredelsene skulle åpenbares,
og synden «överflöda».
På tross av
menneskets totale hjelpeløshet overfor loven, står Guds krav der like fullt,
uten noe som helst prutningsmonn. For å oppnå frelse og evig liv, må hele loven
oppfylles. Men så er altså mennesket - og her finnes det ingen forskjell - med
sitt syndige vesen så totalt under syndens herredømme. Han kan ikke gjøre det
Gud ut fra sitt hellige vesen krever.
Derfor har så
Gud, som slektens skaper, i barmhjertighet mot oss sendt sin Sønn i syndig
kjøds lignelse.
I og med Faderens store tilregnelse tok Sønnen på seg hele menneskeslektens synd og skyld. Svarte for den som sin egen. Trådte inn under lovens frelsesvilkår. Ble en mellommann. Og tok oppgjøret med sin Fader for den falne menneskeslekt, som ikke på ny kunne tas inn i samfunn med Gud uten en forsoning.
Sønnen gikk
inn under loven dels for å lide den ugjenkallelige straffen for overtredelsene,
dels for å oppfylle dens krav.
Det han i
lydighet og lidelse utrettet, gjorde han på vegne av hele Adams slekt, én
for alle. Ved det frelste han slekten fra syndens skyld og straff, døden og
fordømmelsen, og oppnådde gjennom dette den rettferdighet loven krever.
Skriftens
vitnesbyrd om dette er klare som solen og faste som selve grunnfjellet. Gud har
for all verdens synder gitt den store forløsningen som virkelig gjelder: Guds
Sønns blod.
Her er et av
forsoningens mysterier, som er skjult for all fornuft - og som den enten
fornekter eller omtolker - : At Gud både krever
og gir forløsningen.
Men ettersom denne forløsningen nå er
gitt, kan ingen av våre gjerninger fortjene - og ingen av våre synder hindre -
nåden hos Gud.
Dette er Guds
frelsesverk for hele den falne menneskehet. Denne gjerning forkynner Gud
i evangeliet, som må tas imot av det enkelte menneske. Ånden vekker og kaller
gjennom Ordet den enkelte til å stå opp og vende om til Gud.
I all
menneskenatur ligger det en trang etter å gjøre seg til overfor Gud. Dette
viser seg spesielt hos den som er vakt, og som da gjerne vil gjøre seg
betydningsfull i Guds øyne. Denne egenrettferdiggjørelsen kan nok skjer på alvor. Men hvis Ånden ikke har fått åpne menneskets
øyne for syndens dype forderv i ham, og lovens åndelige krav, så blir han en
fariseer. Som enten lettsindig pruter på det Gud krever, og ser seg selv som en
ikke så aller verst synder. Eller han blir en dyster slave under trelldommens
åk.
Men framfor
den hellige Gud står den som virkelig søker den rette frelsen, med dette
brennende spørsmålet: Kan jeg bli frelst, og hvordan skal det gå til?
Den rette
omvendelsen kjennetegnes
av trøstesløshet over alt som mennesket kan finne i seg selv og i alt hva han
gjør. Men akkurat gjennom dette drives han så til Kristus. Så lenge han kan
holde seg borte fra ham, er syndserkjennelsen for liten.
Det kreves så
mye at han ikke kan leve uten Kristus, ikke kan få ro før han har frelsen i
ham. Det kreves ikke noe mindre, men heller ikke mer.
Han ser at han
er fullstendig ugudelig, uverdig enhver form for nåde, og fortjener bare
fortapelsen. Han står der uten noen nådegave eller kraft som kan forandre hans
stilling. Han anser seg fortapt, og ser han ville tusen ganger fare til
helvete, hvis frelsen skulle være avhengig av noe som helst hos ham selv.
I denne
fortvilte tilstand blir ropet: «Herre, hjelp, jeg går under! - Gud, miskunn deg
over meg, arme synder!»
Men nå får han
høre evangeliet; at Kristus har kommet for å frelse syndere, gjøre den
ugudelige rettferdig. Som han før fikk se inn i syndens virkelighet i seg selv,
får han nå se inn i nådens virkelighet hos Kristus. Her får han liv, får se seg
forsonet og frelst i Kristus.
Hemmeligheten blir
åpenbart for ham; betydningen av Kristi stedfortredende gjerning. Han tror, og
er dermed slik han må være for å bli tatt inn i samfunn med Gud. Troen har
forent ham med Kristus, og Kristi oppgjør for synden og oppfyllelse av lovens
frelsesvilkår tilhører nå ham personlig. Like virkelig som om han selv i egen
person hadde lidd straffen, betalt gjelden og oppfylt loven.
Nå er synderen
rett og sant ferdig for himmelen og frelse, til barnekår hos Gud.
Men så
underlig og mot all fornuft foregår det altså; den som skal bli virkelig vis og
opplyst, må først bli en blind og en dåre. Den som skal bli rettferdig og
frelst, må først bli en fordømt synder.
Akkurat som at når det gjelder å oppnå rettferdighet innfor Gud, ikke finnes noen forskjell på fromme og ugudelige mennesker, gode gjerninger og ugjerninger. Så finnes det heller ingen forskjell på en svak og en sterk tro når det gjelder rettferdighetens fullkommenhet. Den svake troen eier en like fullkommen rettferdighet som den sterke troen.
Den
rettferdighet Gud har åpenbart, skiller seg fra all annen rettferdighet. Den er
guddommelig og fullkommen, for den er et verk av Herren selv. På samme måte som
verden er et verk av Gud. Faderen har tilveiebrakt den gjennom Sønnen.
Hva
er så rettferdiggjørelsen etter Rosenius’
forkynnelse?
Rettferdiggjørelsen
er en domsavsigelse hvor Gud frikjenner den som står anklaget av loven,
og dømt i sin samvittighet for synd og overtredelser, - og tilregner ham
alt Kristi fullbrakte verk.
Det skjer på
den måten at Gud for Kristi skyld forlater og skjuler de synder som finnes
hos mennesket. Og tilregner ham en rettferdighet som ikke finnes hos
ham.
Rettferdiggjørelsen
er ingen ettergivenhet overfor Guds hellige krav, det ville stride mot hans
vesen. Den har sitt grunnlag i en fullkommen soning og ustraffelighet overfor
loven.
Rosenius skriver: «Et menneske kan gjøre opp for
det en annen skylder, f.eks. betale sin brors gjeld, slik at den skyldige
virkelig blir gjeldfri og ikke kan kreves for mer. Det betyr at denne dermed
ikke bare anses for å være det, men han er virkelig skyldfri, på
grunn av at denne broren har betalt hele hans gjeld.
Så mye mer må
da Herren Kristi fullbyrdelse og betaling for oss, gjøre oss virkelig skyldfrie
og rettferdige - på tross av at vi selv ikke er i stand til å oppfylle loven.
Derfor må vi
ikke oppfatte ordene «tilregne rettferdighet» som om Gud skulle regne oss som
rettferdige, mens vi i virkeligheten ikke er det. Meningen er bare den at det
er en annens rettferdighet som er skjenket og tilregnet oss. Men på en så sann
og fullkommen måte at vi virkelig er rettferdige.
Den hellige
loven i sin majestetiske rett er med det ikke på noe måte brutt. Dens krav er
oppfylt i all dens uendelige omfang, dens dommer og straff er skjedd fyldest i all sin gru. Fra dette møtet på Golgata, - mellom barmhjertigheten på den ene siden, og
rettferdighet og dom på den andre siden - skinner det fram en uendelig
herlighet som skal fylle evigheten med lovprisning til Gud, når den en gang
fullkomment åpenbares for mennesker, engler og alle tenkende vesener.
Kort sagt: Gud
er rettferdig når han rettferdiggjør den som tror. For det er ikke bare en
tenkt og oppdiktet, men en virkelig rettferdighet han tilregner oss. Han skal
på den siste dag i hele verdens påsyn kalle sine troende rettferdige. Og i
samsvar med den fullkomne rettferdighets krav, gi dem rettferdighetens krone».
Gjennom Kristi
død har altså, ifølge Rosenius, Gud vist seg å være
så rettferdig at synderen får den dom loven har fastsatt, selv om den måtte
ramme den enbårne Sønn. Og når synderen slik er skjult i Kristus, alle i én, er
Gud så rettferdig at han ifølge løftet rettferdiggjør den som tror Sønnen.
Bare fordi
Kristus har lidd synderens straff og oppfylt lovens krav, står Guds hellighets
vesen fremdeles uantastet, når han gjør den ugudelige rettferdig.
At syndene
skjules, som David og Paulus taler om, innebærer ikke at Gud forringer krav,
eller regner med formildende omstendigheter. Nådestolen/lokket skjuler lovens
tavler, anklageren, som ligger i paktsarken.
Når
skjer rettferdiggjørelsen?
Den skjer
første gang mennesket, i spørsmålet om hvordan han skal bli frelst, oppgir alt
håp til noe i seg selv. Og, hungrende og tørstende, vender sitt hjertes øye til
den korsfestede. Når han ser sin frelse i Kristus, og hører av evangeliet at
alt er ferdig. Nå får han nok, og mer enn nok med Kristus.
Som bevis på at han virkelig er rettferdig, gir Gud ham evig
liv. For «syndens lønn er døden, men Guds nådegave er evig liv i Kristus Jesus,
vår Herre», Rom
Når et
menneske blir i Kristus, er han rettferdig, tross fall og forseelser. Rosenius skriver: «Så lenge synderen blir værende i
Kristus, d.v.s. så lenge Kristus med hele sitt fullbrakte verk, med sin nåde og
vennskap, er hans hjertes behov og trøst, så lenge lever han bestandig under en
og samme uforanderlige nåde og rettferdighet innfor Gud. Under alle forhold
likt, - i styrkens som i svakhetens stund, når han får nåde til å gjøre noe
godt, som når det skjer at han snubler og faller i noen skrøpelighet eller
synd.
For var det
ikke slik, - hvis han var mer rettferdig overfor Gud når han selv levde et mer
hellig og godt liv, og mindre rettferdig når han var mindre hellig og god -, da
ville jo rettferdigheten komme av gjerninger. Eller i alle fall delvis
komme av gjerninger, og bare delvis av Kristus. Som virkelig ville være
en bespottelig tale om ham som frikjøpte oss til Gud med sitt blod. Og
en motsigelse til hele Den Hellige Skrift som så sterkt avviser noe slikt, og
gjentar og gjentar ordene: av nåde - ved hans blod - ved troen - ikke av dere
selv - ikke av gjerninger - uten gjerninger, uten loven, o.s.v.
Kort sagt: Er
det sant at vi blir, og fortsatt er, rettferdige ved Kristus alene, uten noen hjelp
fra loven, uten bidrag av gjerninger, så er naturligvis følgen av det at vi
også må være dette i like stor grad til alle tider, så lenge vi er ved
troen i Kristus.
For det er jo
ikke noe annet som forandres, enn vi selv og våre gjerninger. Det er bare oss
som det ene øyeblikk er gode og det andre dårligere, både i vårt indre og i det
ytre. Kristi rettferdighet forandres jo ikke.
Er altså
Kristi rettferdig vår rettferdighet innfor Gud, så kan den rettferdighet vi har
innfor Gud ikke forandres.
Men til disse våre
gjerninger hører naturligvis ikke bare håndens og tungens gjerninger. Men
hele menneskets, med legeme og sjel. Og først og fremst disse grunnleggende
gjerningene som det første budet i loven omtaler; sjelens, hjertets, tankenes
og driftenes gjerninger, så som kjærlighet, likegyldighet, anger, hardhet,
bønn, gode tanker, onde tanker m.m. Alt hører inn under våre gjerninger.
Men skulle vår
rettferdighet bestå i noe av dette, da besto den jo ikke av Kristi
rettferdighet. Og består den derimot alene i Kristi rettferdighet, da består
den jo ikke i noe av dette.
Som også
Paulus sier: «Er det av nåde, så er det ikke lenger av gjerninger. Ellers er
ikke nåden lenger nåde. Men hvis det er av gjerninger, er det ikke lenger nåde.
Ellers er heller ikke gjerningen lenger noen gjerning», Rom 11:6. Et annet sted
avslutter han samme emne kort og presist med at: «Jeg forkaster ikke Guds nåde.
For er rettferdighet å få ved loven, da er altså Kristus død uten grunn», Gal
Men så må vi
vokte oss for den villfarelsen at den som er rettferdiggjort også er syndfri i
sitt kjød. Nei, han er på samme tid synder og rettferdig.
Virkelig synder i seg selv, men virkelig rettferdig i Kristus.
For et
menneske rettferdiggjøres ikke på den måten at personen blir fri for synd i seg
selv, som om synden skulle være utslettet i hele hans vesen. Nei, det skjer ved
at han tilregnes en annens rettferdighet.
Når Skriften
ofte taler om troens rettferdighet, innebærer ikke det at troen i seg selv
utretter noe som helst overfor Gud. «Troen er», sier Rosenius,
«å likne med ring av bly, som i seg selv er helt verdiløs, men som har en
innfatning, en edelsten, som har mange millioner krones verdi». I seg selv er
troen svak og elendig. Men fordi den griper om Kristus, er den dyrebar innfor
Gud, og gjør mennesket velbehagelig i Guds øyne.
Troen er ingen
fortjeneste eller verdighet. Den er bare en fortapt sjels redning i nåden - som
da også gir Kristus all ære. Bare det Kristus har utrettet, er grunn for at Gud
rettferdiggjør den som tror.
Troen kan sammenliknes med den utstrakte tomme hånd, som tar imot den gaven Kristus tilveiebrakte for den som ikke tror.
Storheten i
den rettferdiggjortes stilling skildrer Rosenius
bl.a. med å sitere Basilus’ ord: «Hvis noen så den
rettferdighet og skjønnhet som et rettferdiggjort menneske i Kristus har innfor
Gud, ville han reise seg bare for skyggen av dette menneske, og bukke dypt».
Til
rettferdiggjørelsen knytter så Rosenius den sanne
helliggjørelsen
«Dette store
hovedstykke i den kristne lære», skriver Rosenius,
«er nest etter læren om Kristi forsoning, det aller viktigste. Kristi
rettferdighet, og Åndens helliggjørelse i oss, forholder seg til hverandre i
nådens rike, som skapelsen og opprettholdelsen i naturens rike.
Når et
menneske ved Sønnen blir virkelig fri, får han et nytt, hellig sinn. Han blir
villig og istandsatt til gode gjerninger, med kraft til å vandre som en Kristi
etterfølger.
Men nettopp i
det åndelige livets vårblomstring møter Satan opp. Nå
sier han at når du nå er frelst, er du også fri for all fare, og har intet å
frykte. Eller han sier at når nå samvittigheten er frigjort fra loven, så kan
du også anse ditt daglige liv som frigjort fra den.
«Kjødet» -
«det gamle menneske» - «syndens legeme» er forskjellige uttrykk for samme sak.
Det står ikke bare for noen urene lyster, men skildrer alt det vi fra vår
naturlige fødsel er og har fra Adam. Det er altså hele mennesket med alle
kroppens og sjelens tilbøyeligheter og krefter, fornuft, hjerte og sinn, som
alt er fullt av synd. «Det som er født av kjødet er kjød». Og dette skal opp på
korset.
Rosenius skriver: «Hvis noen tror de tilhører
Kristus, men likevel ikke vil korsfeste sitt kjød, ikke i det hele tatt har
begynt på dette, da bedrar han seg selv». Videre skriver han at hvis noen
gjennom en viss endring i livsførsel og oppfatning m.m. «tror han er født på
ny, men bare fortsetter med sine gamle synder, forsøker å unnskylde og skjule
en synd, da er omvendelsen falsk, og troen død».
Men her
understreker Rosenius at vi må skille mellom det å
stå i et fredelig forhold til synden i kjødet, og det å være i en konstant
krig mot kjødet. For kjødet dødes tross alt ikke på et øyeblikk, og blir
aldri godt. Det skal være festet til korset.
Riktignok vrir
og vender det seg, sliter og kjemper mot ånden. «Sliter det seg et øyeblikk
løst, resulterer det bare i en fordoblet straff, der Herren tukter gjennom sitt
ord og vår samvittighet. Dette vokter den troende seg for». Å bli værende, og
trives, i noen synd, vitner ikke om et korsfestet kjød og et Åndens herredømme.
Men ingen
annen skal i det hele tatt forsøke å tenke på noen helliggjørelse, enn den som
i sin samvittighet er frigjort fra loven. Hvis noen tror det er gjennom
helliggjørelsen de skal bli kvitt synden, så vandrer de ennå i mørket. Bare den
som er frigjort i Kristus, kan bære frukt for Gud.
Rosenius skriver: «Vår frihet fra synden, innfor
Gud, er fullkommen. Samtidig som helligheten i oss er ufullkommen. Om
syndfriheten innfor Gud heter det: «Dere er blitt frigjort fra synden». Men om
helliggjørelsen tales det om «frukt som fører til helliggjørelse», d.v.s. til å
bli hellige. Rettferdiggjørelsen innfor Gud med alt det innebærer, er noe som er
skjedd. Mens helliggjørelsen, Åndens verk i oss, med alt det innebærer, er
noe som stadig skjer. Dette bør vi legge merke til, og vokte oss vel for
å endre Åndens ord. Vi må ikke forandre stadig skjer til skjedd. Men
heller ikke skjedd til stadig skjer.
Vi må altså ikke et øyeblikk slippe til den tanken at vi nok håper vi er benådet og fridd ut fra den gamle syndepølen. Mens vi, når vi ser på den daglige skrøpeligheten, likevel anser oss mindre fullkomne, ja, til og med urene og forferdelige i Guds øyne.
Nei, da må vi
overfor Gud anse oss fullkomment frigjort fra synden, virkelig rettferdiggjort,
uklanderlig hellige, og si til loven, fornuften og følelsene: Det Gud har
renset, må ikke du se på som urent».
All
kraft til helliggjørelse ligger ifølge Rosenius i
rettferdiggjørelsen
Dette er en
skjult hemmelighet for alle gjerningskristne. Alt strev for å bli helliggjort,
før vi i vår samvittighet er døde fra loven og frigjort fra den som vi var
fanget under, - er fullstendig meningsløst.
En kristens
erfaring med helliggjørelsen skildrer Rosenius slik: «Jeg
falt ofte i den gamle innbilningen om egen kraft og dugelighet. Jeg mente det
tross alt var min egen oppgave å hellige meg. Jeg begynte igjen med eget strev.
Jeg skulle tro slik og slik, be og kjempe. Og trodde jeg selv hadde noen kraft
til dette. Men da ble jeg på ny avmektig og fortapt. Kunne ikke tro, ikke en
gang tenke, mer enn det Herren til enhver tid virket i meg.
Og når jeg
slik på ny ble slått ned, avmektig og død, da kom Herren igjen med sitt
evangelium. Og førte meg på ny til festet, som jeg hadde veket bort fra, - til
hans nåde alene. Da fikk jeg igjen lyst og kraft til det gode.
Har du erfart
noe av dette? Og på denne måten har funnet både din rettferdighet og din
helliggjørelse bare i Kristus, slik at du i alle forhold til alle tider lever i
avhengighet av ham? Da kjenner du hva den rette helliggjørelsen er.
Da er det en
virkelighet at ditt gamle menneske dødes. Da blir ikke bare dets utbrudd
bremset. Men da dødes det indre. Da dødes selve hjertet og livet i det gamle
menneske, nemlig den dype, uendelige selviskheten, innbilningen om noen egen
kraft og dugelighet.
Det er denne
dype selviskhet og innbilning som utgjør selve livet og hjertet i det gamle
menneske. Og fra denne kilden strømmer det så ut en forferdelig syndeflod
gjennom alle vår naturs krefter, så som overmot, gudsforakt, selvsikkerhet,
vantro, likegyldighet, ulydighet, selvtekt, vellyst, sinne, utålmodighet,
falskhet, løgn, og mange andre synder.
Skal nå denne
slangens sæd kunne angripes og dødes, da må nok først den dype selviskheten,
den innbilte egne kraften, bli slått ned. Og det ikke bare én gang, i
omvendelsen, men gjennom hele vårt liv, i den daglige omvendelsen.
Akkurat som vi
første gang gjennom loven ble gjort til skamme i alt vi foretok oss for å gjøre
oss selv rettferdige. Slik må vi også hele tiden uopphørlig bli slått ned og
ydmyket, så snart vi vil være noe eller få til noe selv. For at vi aldri skal
få vår trøst eller glede i oss selv,
eller i noe som er i oss selv. Men bare i Herren Kristus alene. For, som vi
nettopp sa; på denne måten blir selve hjertet i det gamle mennesket
gjennomboret og drept.
Men vi må ikke
bli liggende i vår elendighet, stoppe opp i noen trelldom og avmakt. Nei, det
nye mennesket - «Åndens attrå er liv og fred» - må samtidig stadig næres og
holdes i live. Det er altså like nødvendig at vi ved evangeliet bestandig blir
trøstet og renset i vår samvittighet, glade og salige i nåden.
På denne måten
blir det alltid en virkelig og levende - ikke en selvgjort og død -
helliggjørelse ved Ånden».
Helliggjørelsens hemmelighet er altså ifølge Rosenius’ forkynnelse: Å være avhengig av Gud, holde seg tett inn til ham ved Sønnen. Og ved Ordet om Kristus hele tiden holde levende troen, barnekåret, gleden, lysten og kraften. Gleden i Herren er helliggjørelsens kraftkilde. Som gjør ånden villig til å gi akt på Guds hellige vilje og Kristi forbilde.
Akkurat når
ditt nådeliv er friskt og samstemt med Gud, erfarer
du bestandig at ennå mangler du noe. Du har ikke nådd målet, men du strekker
deg hele tiden etter det, du hungrer og tørster etter rettferdighet.
Den sanne
helliggjørelsen er ikke noe vi «får til». Den vokser selv. Herren skaper
vår helliggjørelse, slik at det ofte overrasker oss selv, når vi ikke finner
noe som helst vi kan rose oss av, men tvert imot ikke ser annet enn
skrøpelighet, og ikke kjenner annet enn ubrukelighet. I oss selv ser vi intet
annet enn synd. Og alt godt er utelukkende Herrens gaver. Da er Kristus vårt
liv, Kristus alene.
Rosenius taler om helliggjørelsens nødvendighet.
Han understreker sterkt betydningen av at den må være ekte. Nemlig et villig
sinn som bare evangeliet har virket, til å la seg avkle, og til å korsfeste og
døde det gamle menneske. Altså Åndens kamp mot kjødet, som må foregå så lenge
vi er i denne hytten.
Så sier han:
«Nå gjenstår det bare å praktisere dette». Øve, øve i det daglige livet,
understreker han igjen og igjen. Helliggjørelsen skal alltid foregå i det
største alvor. Slarv og lettsindighet på dette området, fører snart til ulykke.
Jesus er det store forbilde.
Og så spør du:
«Men hvem er i stand til dette?»
Svar: «At du
skulle gjøre alt dette selv, har aldri vært meningen. Men at du skulle begynne
å bestrebe deg på dette. Så i dine bestrebelser grundig få lære at du ikke
er i stand til det. Og så tvinges til å sukke og rope til Herren, som så selv
- og på sin måte, som vi har vist - utfører helliggjørelsens verk. Men
det verket utførers gjennom kraften av det drivende og advarende, samt
trøstende Ordet.
Og det som så
ikke kan utrettes ved Ordet og indre påminnelser og påtrykk, det utretter
Herren med riset, med lidelsens torner, om det er nødvendig.
De troende
sier: Kjære Gud, bruk det du trenger, bare du får stemme hjertets strenger. For
étt er nødvendig, og uten helliggjørelse skal ingen
se Herren. Samtidig som de alltid først og sist holder dette punktet klart:
«Med étt offer har han for alltid gjort dem fullkomne
som blir helliget». Kristus må vokse, jeg skal avta. Men om jeg enn
ufullkomment står fram i hans sted her nede, så står han alltid fullkomment
fram for meg der oppe».
Rosenius taler ofte i denne ånd til den
oppriktige.
Men så sier du
til sist, du oppriktige sjel, men samtidig så oppgitt over deg selv: Å, om det
bare en gang kunne bli riktig helt og sant og virkelig med meg! Skal jeg fullkomment
rettferdiggjøres og helliggjøres, må det virkelig skje en mer grundig frelse
med meg!
Nå svarer Rosenius: «Vær klar over at den grundige frelsen skjer
aldri mer! Den skjedde for 2000 år siden, der henrettelsen ble fullbyrdet
utenfor Jerusalem. Om det leser vi at «når Jesus hadde fått vineddiken, sa han:
Det er fullbrakt! Og han bøyde sitt hode og oppgav sin ånd».
Legg godt
merke til: fullbrakt! Der ser du den grundige frelsen! Den som
skal tro seg frelst, han må vende sin tro 2000 år tilbake - til det som skjedde
i Kristus»
Læren om
rettferdiggjørelsen og helliggjørelsen har i Rosenius’
forkynnelse som blikkfang alltid: Guds Lam!
--------------
Vær med og spre dette helt spesielle
budskapet, -
som ikke først
og fremst er et ”monument” over ”hva som var C. O. Rosenius’
forkynnelse”. Men som et lysende budskap om hva som alltid har vært den levende
kristenhets ”kronjuveler”: Bibelens lære, først og fremst om rettferdiggjørelsen
– som reformasjonen lærte er den nøkkel som ”alene åpner døren til
hele Skriften”.
Kan bestilles som ekstrautgave av bladet
”Arven”
Adresse: Sånum,
4513 Mandal. Tlf:
E-post: arven@arven.net Besøk hjemmesiden: www.arven.net
Her får du også Rosenius-litteraturen