Av Jørgen
Høgetveit, i www.kommentar-Avisa.no
-
Bibelen sier at etter syndefallet er mennesket ondt, ugudelig og hvert mennesket er en løgner.
Fikk satan sin vilje med verden, ville han drukne det hele i blod – sier Luther. Og man skal ikke se seg mye innover i eget hjerte, i historien eller samtiden for å bli overbevist om disse sannheter. Å styre denne onde verden bare med ”det ene sverd/åndelige regiment” som enkelte synes å tro – eller å overgi myndighetenes makt til fornuften alene - gir ikke resultater som er tjenlig for folket og som vi kan leve med.
For å holde denne verden oppe frem til den endelige avslutning, styrer Gud verden med sine to sverd: Ordets sverd (det åndelige regiment) og maktens sverd (det verdslige regiment)
Det åndelige regiment har bare Ordet og sakramentene – og det verdslige regiment har myndighetenes makt på rettens grunn. Disse regimentene skal ikke blandes sammen, men heller ikke fjernes langt fra hverandre. De skal holdes sammen, men ikke blandes sammen. Vi skal se litt på hvordan de to regimentene fungere innenfor det første riket og Norges rike. Regimentslæren har sin klare parallellitet og begrunnelse i Bibelens hovedtema: lov og evangelium som også skal holdes sammen og virke sammen – men ikke blandes sammen. (Konf. akademilektors L. Michelsen utmerkede foredrag på på Geilomøte 1973)
Mennesket lever som medlemmer av familier (det første riket) og storsamfunnet (Norges rike). Begge rikene trenger begge regimentene i funksjon – men uten å sammenblandes.
I flg. Bibelen og Luthers tenkning er familien det første riket som all myndighet går ut i fra. Videre er det i flg. den danske teologen Jørgen Glenthøy en nøye sammenheng mellom de gamle innsettelsesritualene for kongekroning, preste- og biskopinnvielser og brudevielser. Dette viser at familien er det første riket med lovgivende, dømmende og utøvende makt innenfor hjemmets rammer. I Setesdal, Hardanger og delvis i Sverige brukes enda brude-kronen ennå som et tegn på at familien er det første riket. Samtidig er far biskop og prest for sin familie – og barnet er alltid barn og elsket på tross av tukt. I Norges riket har vi kirken og myndighetene. Rammene for deres funksjon har vi fastsatt i Norges Grunnlov – som representantene for begge regimenter skal respektere. Og Gud er Gud for begge regimenter. (Se senere hva E.Pontoppidan skriver om myndighetenes plikt). Han er den eneste levende og sanne Gud og Hans vilje åpenbart i Bibelen er den beste og er skrevet i menneskehjertene. Denne lovgivning er den som skaper de frieste og mest velordnede riker – med de rette menneskeretter og plikter fra familien til Norges rike. Den protestantiske livsform er den som skaper de beste riker. Det kan en dokumentere med mange kilder. (se senere)
I Norge fikk vi disse tankebygninger innført i unionen med Danmark og kong Christian 3. samt hans general Ratzau som begge var i Worms i 1521 og ble overbevist om at Luther hadde rett. Det startet en god og frigjørende utvikling som førte oss fram til 1814 og Grunnloven og videre til 1905 og full nasjonal frihet og velstand og til å bli en av verdens relativt sett største misjonsnasjoner.
Disse rikene – de små og det store Norges rike – må ha begge regimenter i funksjon i både familien og nasjonen. Men keiseren skal ikke være prest og presten ikke keiser som er en urgammel strid tydelig i Norge også i dag. Myndighetene, sier den danske biskop Erik Pontoppidan i ”Sannhet til Gudfryktighet: ”De skal i kjærlighet gjøre det som er best for folket for tid og evighet, forvalte landets midler rett, gi lover etter Guds vilje og sørge for fred og orden ved å hindre det onde og fremme det gode.” Rom.13,4: ”Øvrigheten er en Guds tjener, til gagn for deg. Men gjør du det som er ondt, da frykt. Det er jo ikke for ingenting den bærer sverdet.” Tenk om vi hadde hatt prester som ville gjøre sitt arbeid rett og politikere og tjenestemenn som ville handle etter denne lære.
”Sannhet til Gudsfryktighet” ble innlært av generasjon etter
generasjon helt fram til våre dager i enkelte grupperinger. Hans Nielsen Hauge
– Norges Luther – fikk med sin praktisk gjerning og
forkynnelse løftet folket videre fram til 1814 – da frihetsklokkene ringte både
for han og folket. Ut fra en slik historisk utvikling og tankegang var det
innlysende rett å lage en samlet lov og orden for det norske riket og folket og
binde landet til den lutherske konfesjon. (prof. Robberstad i Kirkerett 1951) Det fikk vi i
Grunnloven – det norske folks frihetsbrev. På dette fundament stod de senere
nasjonsbyggere som Ole Gabriel Ueland –
stortingsmannen og bondehøvdingen med Bibelen og Grunnloven som han
omtalte som det norske folks øyenstener. Grunnloven legger rammene omkring
vårt folk av den rette frihet og orden både i menighet og samfunn, for ”tid og
evighet” – med ”lover etter Guds vilje” som Pontoppidan
formulerte det.
Angrepene mot Grunnloven kommer nå fra en rekke hold.
Muslimer, humanetikere, teologer, katolikker, politikere både nasjonalt og i
internasjonale fora retter nå skytset mot norsk Grunnlov. Det er særlig § 2 som angripes og dens
sikring i § 112. Er det så rett det som den stadig angripes for?
Gunnlovens
§ 2 av 1814 lyder: ”Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens
offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende sig til den, ere forpligtede til at opdrage sine Børn i samme. Jesuitter og Munkeordener maae
ikke taales. Jøder ere
fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget. ”
1. Anklagene om regimentsblanding er altså en misforståelse etter det som nå er sagt om regimentenes betydning og funksjon – og som vi også ser det nedfelt i Grunnloven – bare man ville holde seg den etterrettelig. (De som ønsker det kan jeg sende Michelsens fyldige foredrag fra org. fellesmøte på Geilo i 1973) Og en bedre rettsorden enn den man finner i Bibelens lov om hva som er rett og galt (de 10 bud m.m.) – kan man ikke tenke seg – selv om prestesønnen og den ledende i strafferett prof. Andenes ved en anledning og etter minnet uttrykte at nå hadde man forlatt den mosaiske basis for norsk lovgivning. Guds lov – reglene/ verdiene for staten gir optimal frihet og orden. Gal frihet gir kaos og gal orden gir diktatur.
Rettferdiggjørelsen av tro (lutherdommen) fikk
verdensomspennende følger, sier Ivar Welle, fra den
religiøse samvittighetsfrihet til alle andre friheter som fulgte etter. Som en protestantisk
stat med respekt for individet vernet vi om dets ressurser og utviklet
folkestyret som O.V. Sendstad
sier det: "Å komme over i den protestantiske
verden fra de to nevnte (Moskva – Roma) er å komme til en helt annen
verden. Det er å komme over i den prinsipielle individualismes verden,
hvor det enkelte menneskes religiøse tro, intellektuelle overbevisning,
samvittighetsfrihet, dyktighet, initiativ og innsatsvilje er grunnverdier som
det våkes over. Som følge av denne grunnleggende individualisme blir det politiske
ideal, demokratisk, sosiologisk sett svarende til at det kirkelige
ideal ligger i det alminnelige prestedømme og de frie nådegavers
utfoldelse.
Nå kom et nytt
menneskesyn og en ny frihet og orden i begge regimenter. I økonomisk henseende
vil den individuelle eiendomsrett og en prinsipiell privat-kapitalisme
alltid komme til å bli et korrektiv mot ekstrem sosialisme og kollektivisme.” -
- "Så lenge de protestantiske
folk kjenner seg bundet til sin historiske arv, tradisjon, kristendom og
kultur, kan disse innflytelser og den megen
forvirring ikke få nevneverdig betydning. Helt annerledes blir det fra den tid
disse folk åndelig og mentalt taper kontakten med sin fortid. Da dukker ikke
bare Moskvas og Roms "5te-kolonner" opp i ly av den politiske og
religiøse frihet (som de selv er svorne fiender av), men deres ideer og idealer
søkes omplantet i vår jord - " både
på det politiske og det kirkelige område. Og han fortsetter: "Med
den ateistiske materialistiske kommunisme og sosialisme kryper den byråkratiske
allmaktstanke og diktaturtendens inn i våre folk, og på bakgrunn av den
"modernistiske" teologis fornektelser av grunnleggende kristelige
sannheter, kryper den romerske kirketanke, det romerske kirkebegrep inn
i de protestantiske kirker - hvilket
var umulig om evangelisk kristendom var levende." (uth.
av red.) Gr.l. skaper og sikrer
folket denne vidunderlige statsdannelse om den ikke misbrukes!
2. Gr.l. anklages for manglende religionsfrihet, men den har da granngivelig ikke noe forbud mot andre religioner og sier til og med: ”De Indvaanere, der bekjende sig til den, ere forpligtede til at opdrage sine Børn i samme.” De andre Indvaanere – de som ikke bekjenner seg til den – står fritt i sitt hjem og med sitt foreldreansvar. Slik var det også til fornylig m.h.t. kristendoms-undervisningen i den norske skole. Man behøvde heller ikke døpe barna sine, osv. Men den beste av alle rettsordener – den Gudgitte - ville Norge ikke gi slipp på – den som også var skrevet i hjertene om en bare hører etter.
Og kanskje kan man avslutte denne biten med å minne om Olav Valen-Sendstads ord i ”Ordet og Troen” om menneskeretter uten plikter - hvor han skriver: ”For hva er en
rettighet uten en plikt? Er den rettighet som heter religionsfrihet annet
enn humanistisk svada – når en underslår at det dog er ethvert menneskes
høyeste plikt og skyldighet å tjene og elske Gud? En plikt for både politikere,
vitenskapsmenn og ”intellektuelle”, og ikke bare dem som gidder befatte seg med
Gud. - Den
rettighet som heter ytringsfrihet og tankefrihet, er den annet enn et
skalkeskjul for spott og hån – når en underslår at det dog er menneskets
høyeste plikt og skyldighet i skrift og tale å ære Gud og tale sannhet i hans
navn?” Gr.l. ga i den tidligere § 100 de rette rammer
for ytringsfriheten.
3. Så skal både Luther og Gr.l. være jødefiendtlig. Kanskje det? At Luther var jødefiendtlig ble i alle fall ikke uten videre akseptert av kanskje den beste jødevennen vi har hatt i Norge, cand. theol Faye Hansen. Han og hans gode venn Arthur Berg risikerte livet for jødene. I sine unge dager skrev Luther svært pent om jødene. F.H. understreker i en av sine hefter at Luther generelt slo hardt ned på alt opprør mot statsmakten – om den kom fra bønder eller jøder. Det var opprøret, ikke antisemittisme som ga de skarpe ord. Dessuten var språkbruken på den tiden ganske saftig og studentene som ref. bordtalene kunne vel være mer ”katolsk enn paven” og selvsagt benyttet nazistene utsagn fra en slik autoritet til sitt grusomme spill. Det fortelles også at jødebestemmelsen i Gr.l. ble vedtatt ved at en bonde fra Lister plutselig reiste seg og satte fram forslaget og ba alle reise seg som var enig. Dermed var det gjort – uten særlig mange nyanser!
Jødene ble fortsatt utelukket fra Norge. Men nå var nok heller ikke denne bonden fra Sørlandskysten noen heimføing. De seilte mer over havene enn til Oslo, og kunne vel ha fått med seg nyansene som sir Winston Churchill skrev mange år senere gjengitt i Norsk Israel Senters-Info 2004. Han understreker at jødene er uhyre dyktige – og at de som er falt fra sin gamle tro og ble bitt av andre ideologier som mange av de som ledet an i den russiske revolusjon (1917) – er uhyre farlige. Den andre gruppen som vil slå seg ned som gode samfunnsborgere og forsvarere av landet – er utmerkede borgere og skal bli vel tatt i mot – og de som vil hjem til Sion, skal vi støtte av all makt, sa han. Før man angriper Gr.l. og grunnlovsfedrene burde man kanskje kikke litt på deres historiske bakgrunn og den kamp på liv og død som de stod i med bakgrunn i 7 års krigen, blokade,undertrykkelse, utbytting, sult, sykdom og elendighet. Formuleringen tyder på at jødene var utelukket fra før, og ikke lenge etter, i 1851 ble jødeparagrafen fjernet.
4. Forbud mot jesuittene og munkeordener er nok et ankepunkt mot grunnlovsfedrene.
For det første: Den katolske kirke som religionssamfunn (ikke politisk kamporgan) har hele tiden hadde hatt adgang til Norge. Religionsfrihet kan praktiseres fullt ut innenfor Gr.l.s system! Av kritikken får man nærmest inntrykk av at man mener at 1814-folket var noen intolerante ignoranter i Norges fjerne fortid som lite eller intet visste og knapt nok kunne tenke. Slik var det selvsagt ikke. Prof. jamret riktignok over ”bøndene som ikke visste så mye, men det de visste, det visste de så forferdelig godt!” Etter min mening visste de nok ikke så lite, og dessuten holdt de fast på det sentrale og styrte og bygde landet etter det – med glimrende resultat. Dette i rak motsetning til dagens Erasmusser som vet så mye, men forsår så lite! Bøndene var lutheranere som visste at Luther nettopp hadde bekjempet munkeordnene fordi de var en pest og plage.
I stedet for å danne det første riket (familier), som forvaltet naturressursene og bygde Guds rike og nasjonen – dannet mange av dem celler med tiggerier og annen samfunnsnedbrytende virksomhet. De visste nok også meget vel om den katolske kirkes politiske kamporganisasjons herjinger, Bartholomeusnatten 1524 og 30-årskrigene 1618-48 hvor katolikkene slaktet ned den protestantiske befolkning i nord fra ca. 18 millioner til ca. 12. Jesuitterparagrafen falt i 1956 etter iherdige protester fra en mann som man i alle fall ikke kan si var en ignorant: Olav Valen-Sendstad. Han holdt et grundig radioforedrag i 1956 mot opphevelsen av §en – men et historieløst Storting lot §en falle i ”religionsfrihetens” navn.
Så ble den katolske kirkes politiske ambassadevesen akkreditert til Norge ved – så vidt jeg husker – kirkestatsråd og katolikken Lars Roar Langslet. Senere har den Norske Kirke sakte og rolig vandret sin vei tilbake til katolsk lære og tilbakevending nå til det katolske erkebiskopsete i Nidaros under lite protester fra de som skulle vokte vår evangelisk – lutherske arv.
Det
norske hus med sin vidunderlige sammenstilling av regimentene i funksjon for
det første riket (familien)
til det store riket med Grunnloven - med en fin sammenholdning av regimentene i en
protestantisk statsdannelse (Se boken ”Norges Frigjøring. Jørgen Løvland og 1905) – reiste fedrene våre en velsignet stat.
Det tjente vårt folk godt i decennier – men er snart revet om man ikke snart
våkner og blankpusser vår Lutherske arv. ”Vannkunna”
må fjernes og Gud igjen sende sitt ljos til ”Noregs fjell og ljos over landet strøymer”.
Det er ikke Grunnloven og organiseringen som er problemet – men
misbruket!
Til slutt: Hva vil man sette i stedet for
”evangelisk-luthersk” i det norske hus som ryddet og rent tjente Gud til
verdens ende? Ønsker man å gi avgudene og løgnen rom i norsk samfunnsliv og forvalt-ning – i stedet for den eneste levende og sanne Gud
som har båret vårt folk med kristenrett i tusen år? Personlig må jeg si at jeg
skjønner ikke de som nå melder seg på i rivningen av kristendomsfaget og Grunnloven
fram mot 2014. Nå er
t.o.m. undervisningsminister Clemet
positiv til å slippe imamer inn i norske skoler! (Aft.
6.8.-05) Guds Ord står fast: ”Det folk og det rike som ikke vil tjene deg,
skal gå til grunne, og hedningene skal bli aldeles ødelagt.” Es. 60,12