VEDR. 'DEN FORDUMMENDE LUTHERDOM'

Arbeiderpartiet kan vel snart arrangere jubileumsfest på bakrommet for etter hundre år tilnærmet å ha gjennomført Edvard Bulls antikristelige manifest av 1923 - året et knippe av Bulls åndskompiser dro igang Institut für Sozialforschung, Frankfurt am Main (jf. Frankfurterskolen - se evt. Andrew Breitbart; Righteous Indignation; Ch. 6;: "It takes a sincerely deranged soul to want to deconstruct the good life and the optimistic citizenry in order to create mass intellectual and spiritual misery. But that's exactly what they did." Breitbart siterer Herbert Marcuse; "One can rightfully speak of a cultural revolution, since the protest is directed toward the whole cultural establishment, including the morality of existing society... What we must undertake is a type of diffuse and dispersed disintegration of the system.")

Dag Jørgen Høgetveit; november 2022

1906 - det bar "mot en krise for [student] Eivind Berggravs tro, denne gang sterkere enn i gymnastiden: "Dengang dro naturvidenskapen meg, opgok meg, fylte meg. Nå drepte den meg, avsjelet meg, reduserte meg," skriver han i ettertid."

"I sine refleksjoner drives den unge Eivind Berggrav stadig lenger i agnostisk retning. Men foreløpig holder han fast ved at det finnes noe som er absolutt i denne verden: Kristus. Gjennom ham settes kristendommen i en særtstilling i forhold til alle andre religioner, som kun er menneskelige tankers, følelsers og instinkters verk."

"Gjennom troskrisen føres Eivind Berggrav stadig lenger i retning av en spaltet tilværelse, uten forbindelse mellom tro og viten: "Jeg er blit skeptisk overfor alt. Og delingen af mit sind er saa fremskreden, at jeg kan spadsere fra den ene del over i den anden eftersom jeg vil."

Slik kunne det ikke fortsette. Mandag 11. juni finner vi følgende lakoniske kommentar i dagboken: "Det er sked. Ikke ved noget ydre. Det er bare det at nu ved jeg at jeg ikke er eller kan være en kristen. Det er mig saa klart som ved en aabenbaring."

I dagboken beskriver han nøyaktig hva som skjedde i timene før han ble klar over sin stilling. På hjemveien til sin hybel i Inkognitogaten 30 gikk han i følge med den unge juristen Carl. J. Hambro. Samtalen kom snart til å dreie seg om religiøse spørsmål. I to timer utover natten snakket de om religionens umulighet, skriver han, og fortsetter: "Og da de timer var tilende, gik jeg hjemover alene og vidste at der ikke fandtes mulighed for nogen religion."

Vel hjemme på hybelen fortsatte tankene å strømme på. Dagboken gir igjen beskjed: "Jeg tænkte paa alt det herlige i kristendommen, paa al den lykke og fred, den har git mig. Jeg kom til at se paa mit nytestamente, som laa paa bordet. Det var som om øinene var nødt til at forbli fæsted ved det, endda det martret mig at matte holde dem der. Det var den første ydre skikkelse, min sorg havde til gjenstand." Den tvilende student følte det som om han satt ved et dødsleie. Den himmelske Far var ikke lenger en levende realitet. "Men i minderne vilde jeg vedbli at elske ham,"". (Gunnar Heiene; Eivind Berggrav - En biografi; s.60-2)

"I den åndelige overlegenheds navn vidste kulturradikalismen omkring Politiken sig kaldet til at være den danske folks førere, og disciplinen og partipræget i den nye dannelse var stærk. Med hvilket had ble f.eks. Julius Paludan ikke omfattet, der havde fået det professorat, som Georg Brandes [1842-1927] ikke fik, og som oven i købet havde tilladt sig at påvise feil og misforståelser i [Brandes'] "Hovedstrømninger", og med hvilken isnende foragt ble Alfred Ipsen ikke lukked ude af det gode selskab, fordi han omkring århundreskiftet skrev en kritisk biografi om Georg Brandes. Alfred Ipsen? sagde min bedstefar, Alfred Krarup, kulturradikal historiker af Erslevs kuld, ven med Aage Friis og P. Munch: Alfred Ipsen er mindreværdig. Jamen hvorfor? Han har jo angrebet Brandes! I deres trang til at tænke i flok fik akademikerne hurtigt øjnene op for, hvor grænsen gik mellem det moderne og det umoderne, og den yngste student kunne lære at holde med de rigtige. De intellektuelles frygt og fejghed i forhold til moden var en disciplinerende faktor, og ligesom provinsstudenten P. Munch forstod de at ændre sympatier og tilpasse sig de toneangivende meninger, når de kom i universitetets skygge. "En fordomsfri vurdering", sagde de om deres nye anskuelser, "en ny, langt dybere forståelse". Men man kunne også sige en modebevidst uniformering.

Hvorfor? "Alfred Krarup var jo ikke konfessionel", sagde en samtidig om min bedstefar, og dét lærte de intellektuelle i den nye dannelse: at kristendommen var et tilbagelagt stadium i udviklingen. Med søvngængeragtig lærenemhed havde P. Munch doceret for sine studenterkammerater, at halvfjerdsernes mænd havde afskaffet "det evige liv i gudsriget" ved "bevidst at vælge verdensriget" - men hvor det absolutte får politisk-kulturel karakter, bliver opportunisme og holdningsløshed resultatet. At gøre en ideologi til sin evige sandhed er jo ensbetydende med at være hjemfalden til at svaje for de ideologiske vindstød. Det ubetingede mangler. Og hvor mennesket er uden det forhold til det ubetingede, der tvinger det til at træde i karakter og at være sig selv, bliver konsekvensen videre et menneskeligt misforhold til ens virkelighed og forudsætninger - herunder ens folk.

"Den, der vil gå ud i folket og blive hos folket, må allerførst lære ikke at foragte det", skrev Dostojevski i 1878 i et brev til nogle Moskva-studenter, som var kommet i klammeri med en folkemænde på grund af deres radikale ideer og som nu bad den berømte forfatter udtale sig. "Men dette er for vort samfunds øvre lag så godt som umuligt. For det andet må man også komme til troen på Gud, og det er nu for vore russiske europæere en komplet umulighed". En sådan sammenhæng er der mellem troen på Gud og respekten for folket, for kun hvor Guds ubetingede fordring gør mennesket ansvarligt, sættes det i et fællesskab med næsten, men forholdet til folket er i sidste instans et forhold til næsten. Som Dostojevski i romanen "De Besatte" lader Sjatov sige til Stavrogin: "De er ateist, fordi De er herresøn - den sidste herresøn. De har ophørt at kende Deres folk". Men bevægelsen er også den modsatte, for hvor Gud er død, er forskellen på godt og ondt slettet ud, og af denne hovmodige amoralitet følger foragten for det menige folk. "Noget folk uden religion, uden et særligt begreb om godt og ondt har der endnu aldrig eksisteret", siger Dostojevski med Sjatovs mund, og derfor er kampen for folket en kamp mod den intellektuelle overklasse af humanister og socialister, som har hævet sig over folket, og derfor var for Dostojevski hele spørgsmålet om en lykkelig folkelig udvikling i Rusland et spørgsmål om troen på Gud. Hans håb led skibbrud, ved vi. Den dæmoniske humanisme greb magten i 1917 og satte folket i et fængsel af terror og uendelig lidelse. Men problemet var af Dostojevski stillet præcist og eviggyldigt, for foragten for folket følger af den forhærdede overmenneskeholdning, og overmenneskeholdningen følger igen af troen på, at alt er tilladt, fordi der ikke er nogen Gud. Kynisme. Opportunisme. Rødløshed." (Søren Krarup; Det moderne sammenbrud - 1789-1984; 2. udg. 2001; s.140-2)

"Han hadde sagt ja til å holde et av hovedforedragene på Det lutherske Verdensforbunds (LVFs) generalforsamling i Hannover denne sommeren. [Eivind Berggrav - 1952.] Temaet var kirkens forhold til den moderne stat, altså en videreføring av de problemstillinger som han hadde vært opptatt av under kirkekampen. Berggravs syn her var blitt kjent i utlandet gjennom de tyske og engelske utgaver av Staten og mennesket.

Bare noen år tidligere, i forbindelse med sine betraktninger om forholdet til Arbeiderpartiet, hadde Berggrav gitt uttrykk for en optimistisk vurdering. I kirkens forhold til staten er det ingen særskilte spenninger, skrev han i 1948...

I 1952 var det igjen mer statskritiske toner som kom frem hos Berggrav. "Jeg ante ikke hvor forandret situasjonen er blitt og hvor meget vanskeligere spørsmålet idag er enn for noen år siden," klager han i et brev til generalsekretæren i LVF, svensken Carl. E. Lund-Quist. Det som gjør det så vanskelig, og som får Berggrav til å angre at han i det hele tatt tok på seg å holde foredraget, er utviklingen av den moderne velferdsstaten. Den passer ikke inn i toregimentslæren, som var utgangspunktet for Berggravs foredrag."

[Svensk høst; 1982 - Hans Magnus Enzensberger. "Det så helt og holdent ut til at sosialdemokratene, de rettkomne forpaktere av denne politiske kulturen, hadde fått gjennomført et forehavende som helt andre regimer, fra teokratiet frem til bolsjevismen, hadde mislykkes med, nemlig det å få temmet mennesket."

"... klarer ikke en teoretisk analyse å få tak i særdraget ved den skandinaviske velferdsstatens opplegg, som likesom eliminerer den grunnleggende konflikten mellom menneskene og de institusjonene de er deler av. Begge parter inntar en holdning som preges av noe som ville være utenkelig andre steder, nemlig historisk uskyld.

Enten det gjelder ... , alkoholisme, barneoppdragelse, byplanlegging eller skattlegging av egne lønninger: Svenske børgere står alltid klar til å møte sine institusjoner åpent og tillitsfullt, som om det aldri kunne betviles at de gjorde det beste for en. En slik holdning ville være helt uforståelig for spaniere, irlendere, italienere eller franskmenn. Dem har skepsisen, uviljen og mistenksomheten gått i blodet for lang tid siden. Og selv tyskerne, som jo påstås å være spesielt autoritetstro, kan ikke der hamle opp med svenskene de siste tiårene.

Det er sikkert mange grunner til denne rørende tillitsfullhet. Men den viktigste bunner nok i en mangel på erfaring som man bare kan misunne svenskene ...

Institusjonene ... representerer en riktignok fremmed, men alltid velvillig makt. Og nettopp denne velvilligheten gjør at ingen drar deres berettigelse i tvil.

Slik erverver institusjonene seg en moralsk immunitet som er ukjent i andre samfunn. Å begrense, kontrollere Det godes makt eller sette seg til motverge mot den - slikt er det bare ondsinnede mennesker som er ute etter. Så derfor forbauser det ikke at denne makten brer seg uimotståelig, trenger inn i den minste sprekk i dagliglivet og regulerer samkvemmet på et vis som søker sin like i frie samfunn.

Resultatet er at institusjonsapparatet kan legge beslag ikke bare på storparten av samfunnsborgernes inntekter, men også deres moralske verdier. Det er jo nettopp det som skaffer solidaritet og likhet, trygd og hjelp, rettferd og anstendighet, i det hele tatt den slags goder som er altfor vesentlige til å overlates vanlige folk.

Det virker som en upersonlig fornuft hersker over alle livsytringer. Dens tette, fint forgrenede nett når ut til selv den minste fagforening og bondegård."

"Den gode hyrde, for å komme tilbake til ham, er alltid overbevist om å ha rett, ettersom han alltid vil det beste. Han føler seg simpelthen forpliktet til å være bedreviter. Møter han kritikk, kan han nok stundom foreta et taktisk tilbaketog, men sine baktanker holder han urokkelig fast ved, og er han fast besluttet på å få igjennom en annen gang, et annet sted."

"Det er vanskelig å felle en dom over den gode hyrde. Det skyldes at hans virksomhet er så tvetydig. Han tilbyr en service, en grad av eksistenssikring som er helt enestående, men samtidig øver han en form for mild vold som gjør meg redd." (Enzensberger; Akk, Europa; s.13-0)]

"Det var ... et oppsiktsvekkende foredrag Berggrav holdt i Hannover om temaet "Staat und Kirche heute in lutherischer Sicht". Foredraget hadde to hoveddeler. Først gikk han igjennom det klassiske problemet om lydighetens grense i forhold til staten. Her utdypet han de tanker han hadde lagt frem i det kjente foredraget fra krigsårene, "Når kusken er gal". Han utøvde sterk selvkritikk på vegne av de lutherske kirker... Når staten fornekter retten, kan den situasjon oppstå at det foreligger ikke bare en rett, men en plikt til å gjøre aktiv motstand".

"... det andre hovedtemaet i Berggravs foredrag ... forholdet mellom kirken og den moderne velferdsstat, det tema han hadde hatt så store problemer med under forberedelsene. Da han skrev Staten og mennesket, hadde han manglet et samlebegrep for de tendenser til "statliggjøring" som han kritiserte. Men i 1952 var "velferdsstaten" blitt et allment politisk begrep, som sammenfattet utviklingstrekk som var blitt klarere i etterkrigstiden. Det særegne ved velferdsstaten er at den samtidig som den er sekulær, tiltar seg en overordnet rolle og trenger seg inn på alle livets områder. Dette fører til ubalanse i forholdet mellom de to regimenter. Den nye staten griper så dypt inn i det åndelige regimente at kirken blir fortrengt fra samfunnslivet, hevder Berggrav. Kristendommen blir da en privatsak, mens velferdsstaten med sitt krav om å være overordnet på alle områder fremtrer med en slags religiøs overbygning. Velferdsstaten blir en slags "All-Fader".

Det var ikke bare i Tyskland at dette angrepet på velferdsstaten vakte oppsikt. Også hjemme i Norge var det mange som reagerte med skepsis mot Berggravs tese om at den moderne velferdsstat i virkeligheten skjulte totalitære tendenser. Berggravs ord reflekterer dessuten konkrete politiske stridsspørsmål fra slutten av 40-årene, først og fremst usikkerheten om friskolenes og de kristelige diakoniinstiusjoners stilling."

"... Berggravs skepsis til Arbeiderpartiet bunnet i en kritisk holdning, ikke bare til velferdsstaten, men også til den humanistiske, ikke-religiøse livsholdning som han mente å gjenkjenne i partiets program. Derfor var han også på vakt overfor alle tendenser til å fremheve nøytralitet som overordnet prinsipp, for eksempel i skolen." (Heiene s.392-5)

Krarup fortsatt (s.210-4): ""Guillotinen er 1789. Gulag er 1984. Dette årstal som betegnelsen for den revolutionære humanismens sidste konsekvens og ideelle samfund blev formet af George Orwell, der i den spanske borgerkrig havede fået sine socialistiske idealer revideret, og med ubønhørlig redelighed tænkte han derefter sin kritik til ende og tegnede billedet af de tilstande, der hersker, hvor mennesket er totalt omsluttet og opslugt af det totalitære samfund, som ser alt, kontrollerer alt og dirigerer alt. [Les gjerne Joseph Mercola i Mercola og Ronnie Cummins; The Truth About Covid-19. Exposing The Great Reset, Lockdowns, Vaccine Passports, and the New Normal (norsk tittel: Maskefall), kap. 3.] Den humanistiske konsekvens. Og derfor: den dæmoniske humanisme: det moderne helvede.

I sit essay om "Det engelske folk" fra 1947 havde Orwell tillige peget på det egentlige og afgørende modsætningsforhold i de sidste århundreders europæiske åndshistorie. Han skrev nemlig her om sine landsmænd: "I een henseende er det brede engelske folk stadig mere kristent end overklassen og sandsynligvis også mere end nogen anden europæisk nation: Det godkender ikke den moderne magtpolitik under nogen form. Skønt det er praktisk talt uvidende om kirkens formulerede doktriner [... jf. Glen Schrivener; The Air We Breathe - How we all came to believe in freedom, kindness, progress, and equality. Scrivener innleder Introduction: "An older godlfish swishes past a couple of small fry. "How's the water, boys?" he enquires. "Water?" they ask. "What's water?"; ... Orwell: Skjønt det er praktisk talt uvidende om kirkens formulerede doktriner], holder det fast ved en, der aldrig er blevet formet i ord, fordi den er blevet taget for givet, nemlig at magt er ikke ret. Det er her, svælget mellem intelligensen og det brede folk er størst...""

"... Orwells understregning af, at det er kristendommen, der er den moderne totalitarismens egentlige modstander... hans forståelse af, at modsætningen mellem overklassen og underklassen, mellom en åndshovmodig og derfor herskesyg klasse af intellektuelle ideologer og det brede, almindelige folk, hvis forestillingsverden og holdning stadig er bestemt af kristendommens sondring mellem godt og ondt, sandhed og løgn, ret og magt. For at indføre deres humanistiske paradis må ideologerne derfor have ombragt folket via en hensynsløs omskoling. En forudsætning for det klasseløse samfund er likvidationen af den menige mand. Ruslands historie siden 1917 er beretningen herom - fortalt af bl.a. Solsjenitsyn. Det almindelige menneskes moralske anstændighed er aldeles uforeneligt med den revolutionære humanisme. Hvor folket kender forskel på sandhed og løgn, er folket endnu ikke modent for 1984. Og den itellektuelle overklasse af humanistiske ideologer vil derfor arbejde ihærdigt fra generation til generation på at utrydde det tavse flertals dybt liggende og ofte ubevidste anstændighed og erstatte den med en ideologisk bevidstheds amoralitet.

Derom handler den europæiske åndshistorie fra 1789 til i dag. "At omforme befolkningens tænkemåde i moderne ånd" (P. Munch). Derom handler den danske udvikling fra Orla Lehmann over Georg Brandes, Kristian Erslev, Elias Bredsdorff til studenteroprøret. Det menige menneske, der skulle opdrages og som blev ombragt - hvor ideologerne erobrede sig tilstrækkelig magt. Den moralske ansvarlighed, kristendommens konsekvens, der i fremskridtets og udviklingens navn skulle udryddes.

I et brev til Nietzsche af 11. januar 1888 skriver Georg Brandes: "Der findes en nordisk forfatter, hvis bøger ville interessere Dem, hvis de blot var oversat, Søren Kierkegaard; han levede 1813-55 og er efter min mening en af de dybeste psykologer, der overhovedet har eksisteret. En lille bog, jeg har skrevet om ham (oversat Leipzig 1879) giver ikke nogen fyldestgørende forestilling om hans geni, for denne bog er en slags kampskrift, skrevet for at hæmme hans indflydelse". Ja! Det moderne Gennembrud eller den ideologiske humanisme har systematisk arbejdet på at hæmme og udslette indflydelsen fra det budskab, der er menneskelighedens egentlige forudsætning, ansvarets og frihedens betingelse, og det er sket igennem omfortolkninger, vildledende agitation, forfalskende propaganda - og den kristne kirke, der skulle være budskabets forkynder og i den forbindelse Søren Kirekegaards medkæmpere, har såvist ikke gjort ideologerne arbejdet vanskeligt. Som på Mynsters tid har den været mere optaget af at gøre sig mondæn og moderne end af at forkynde evangeliet. Leflen og behagesyke og følgagtighed i forhold til tidens toneangivende politiske og kulturelle signaler. Linien fra Orla Lehmann til studenteroprøret er også linien fra Mynster til Løgstrup og Ole Jensen.

Men trods al hæmmende og forfalskende ideologi og teologi har det foruroligende budskap været til at ane som en fortrængt, men for det moderne krystalpalads' opbygning foruroligende røst i det fjerne, og i det moderne sammenbruds situation, hvor krystalpaladset falder i ruiner, trænger der pludselig en enkel sandhed igennem agitationen og den hidtil enevældige propaganda. Det er dog sagt! Det er både set og sagt - først og fremmest af den mand, hvis forfatterskab har fået en aktualitet og relevans, som gør mødet med det til en omstyrtende begivenhed. Slægten, der i to hundrede år har ville sejle uden ballast og sy uden at fæste ende, får at vide, at sandheden ligger slet ikke i forholdet til verdenshistorien og udviklingen, men i forholdet til Gud og dermed til næsten. Dette sætter selvet! Du er ikke en mursten i Babelstårnet, men et enkelt, eksisterende menneske: et selv. At være dette selv i forhold til den magt, der sætter selvet igennem fordringen til det om at skulle være sig selv, og af denne magt at være sat i et sandt forhold til sit eget, daglige liv med sin næste - dette er et menneskes eneste fornødne. Dette er virkeligheden. I 1789 som i 1984. Således får skabningen sat sit skabte liv for som sin opgave - fra dag til dag, under evighedens fordring.

"Hvad tiden fordrer - ja, hvo skulle blive færdig med at opregne det, nu da der ved en selvantændelse, hvis årsag og anledning var verdsligheds gnidning mod verdslighed, er gået ild i verdslighed. Hvad derimod tiden i dybeste forstand behøver - det lader sig helt og ganske sige med et eneste ord, den behøver: evighed". (Søren Kierkegaard: "Den Enkelte")." Stadig Søren Krarup.

Kirkehistoriker Ivar Welle skriver (Luthers liv og Luthers tro; s.72-3) at "de rene, lutherske land her i Norden vel er blitt de mest demokratiske i verden. Dette er skjedd ved en utvikling som kan sees f. eks. i Hans Nielsens Hauges virksomhet. Ingen kunne være mer lydig miot øvrigheden og den eneveldige konge i Kjøbenhavn. men han var også lydig mot Guds ord i Bibelen og i den lutherske barnelærdom, derved ble han drevet til å vitne om Frelseren, selv etter at han fikk vite at dette stred mot kongens lov og bud. Ved sitt eksempel er Hauge blitt en drivende kraft i det norske folks strev for opplysning og frihet, for folkestyre mot embedsstyre. Haugianismen ble en vesentlig del av det åndsliv som danner den nødvendige grunnvold for hele det demokratiske samfunn i Norge.

Lutherdommen inneholder to elementer, det forsiktige, konservative, som nødig vil bryte med det gamle og som avskyr revolusjon. Det annet element er den evangeliske frihet, som i lengden må føre til tankefrihet og borgerlig frihet. Og dette frihetselementet er sterkest."

"Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion", fremgår det av Eidsvoldsgrundlovens kapitel A - "selv den eneveldige konge, hvis makt etter 1660 var uinnskrenket, kunne ikke forandre religionsformen i sine riker og land, men bare fastsette kirkeordningen og riutalet innefor rammen av denne lærebygning. Og slik er det fremdeles. Det står i Grunnloven at "den evangelisk-lutherske religion forblir statens offentlige religion". Det vil si at de norske statsmyndigheter idag ikke kan innføre f.eks. kalvinismen eller katolisismen som statsreligion i Norge, og at de heller ikke kan avskaffe enhver statsreligion, uten først å forandre Grunnloven, ja i virkeligheten ikke uten å gi en ny grunnlov." (Sverre Steen; Langsomt ble landet vårt eget; 2. utg. 1996; s.99)

Eidsvoldsgrundloven ble, mot tre stemmer, 21. mai 2012 tilsidesatt av et storting uaffisert av at det er konstitusjonen som konstituerer Stortinget og ikke omvendt.

Men det var Edv. Bull.

Kommunisme og Religion; Det norske Arbeiderpartis Forlag 1923; s.27ff.: "Det vil f. eks. være naturlig for os å drive et aktivt oplysnings- og agitationsarbeide for begrænsning av barneantallet i (og utenfor) ekteskapet og for inngripende reformer i ekteskapslovgivningen, bygget på en anden opfatning av ekteskapet end den som vår lovgivning har. Men det vilde være helt tåpelig å begynde en aktiv propaganda for hvad man i egentlig forstand kalder «fri kjærlighet», selv om vi anså dette for å være den i og for sig ideelle ordning.

På samme måte vil det være helt naturlig for os å begynde med en alvorlig og omfattende religionshistorisk oplysningsvirksomhet - f. eks. av bibelkritisk og kirkehistorisk art - som vil kunne gi arbeiderklassen en dypere og sundere forståelse av hvad kristendommen er, og av forholdet mellem religion og kirke. Et slikt arbeide vil uvægerlig måtte bli en kamp mot den ortodokse lutherske dogmatik, som jo står i den mest åpenbare strid med al rationel videnskapelig tænkning. Men derav følger ikke på nogen måte at det behøver å få nogen direkte kristendoms- eller religions-fiendtlig karakter."

"It’s an ingenious strategy that humanists have employed for years now. Infiltrate and control the so-called public education system (which is supposed to be neutral) and impose their religion as “science” to convert millions to their own faith position—and mostly at the expense of their opposition.

To put it bluntly, the West overtly teaches atheism to its young minds and has been doing so for decades now. Is it any wonder we see the outright madness displayed in culture today?" (Calvin Smith; The Lie of “Neutral” Secular Public Education; answersingenesis.org 24.10.22) Bull:

"Kirkens egentlige maktposition i vårt samfund ligger i skolen. Gjennem kristendomsundervisningen får den tak i praktisk talt alle landets barn, i de allermest påvirkelige årene, og er det så at kirken er vår fiende, blir det først og fremst i vår skolepolitik, vi må kjæmpe mot den.

Her som overalt ellers i vår skolepolitik må vi begynde med grunnlaget, med lærerne og med lærernes utdannelse. Våre nuværende lærerskoler - ikke bare de «kristelige», men også de andre - er i stor utstrækning teologiske oplæringsanstalter, hvor seminaristene dresseres i kristelig dogmatik og moral"; "Den ånd som lærerne er fyldt av, vil gjøre sig gjældende i undervisningen, hvordan så planen er, og en grundig reform av lærerskolene blir derfor den første og mest nærliggende opgave - en opgave som det også av andre årsaker haster med å få løst.

Og det første det gjælder om ved en slik reform, er å få gjort lærerskolene offentlige. Private «tiltak» har altfor længe fåt lov til å gjøre sig gjældende her, og det eksisterer altfor mange private lærerskoler. Sætter staten det som sin opgave å sørge for undervisningen av alle barn, må den også skaffe barna de lærere som stemmer med statens syn på undervisningens karakter; den må ta ansvaret for lærerne, det vil si for deres utdannelse. Og først når lærerskolen blir helt og ubetinget offentlig, er det mulig å få en betryggende kontrol og å få innført betryggende reformer; først da er det utsigt til å få den ut av det værste «kirkefolkets» hænder."

"Nettopp fordi Ole Hallesbys rettssans var saklig og skarp var det at han ikke kunne gå med på rettsløse overgrep, hvor de enn kom fra. Det fikk det norske folk vite den 21. november 1946. Den dagen vedtok Stortinget med arbeiderpartiets og kommunistenes 83 stemmer å ta Oslo Lærerskole fra Indremisjonsselskapet. Venstresidens begrunnelse var at all lærerutdannelse skulle legges under Staten. Skolens navn ble også forandret til Oslo Offentlige Lærerskole.

Med støtte i Loven om Lærerskoler av 1938 (paragraf 24) hevdet Hallesby i forhandlingene med regjeringsmyndighetene at Stortingsvedtaket var et lovbrudd. Det måtte også oppfattes som et løftebrudd forsåvidt som partienes fellesprogram hadde bekjent seg til kristenarven og de demokratiske frihetsprinsipper. Sin vane tro talte Hallesby klart:

"Når flertallet ved lov nekter mindretallet å gjøre sitt syn gjeldende på åndslivets felter, da har vi flertallsdiktatur. Og det er en fornektelse av demokratiets innerste vesen."

I tråd med sin store programtale av 7. juni 1945, fortsatte han med en bekjennelse som ikke bør glemmes:

"Jeg beklager å komme i kamp med et parti som jeg deler syn med på så avgjørende punkter: Jeg er nemlig likeså radikal når det gjelder sociale reformer. Men det er ideologien med statsdiktaturet som skiller oss. Jeg har aldri forstått hvorfor en arbeidervennlig politikk nødvendigvis skal kobles sammen med et ikke-kristelig livssyn. I Amerika, England, Holland og Danmark er dette ikke tilfelle. Og kunne den ikke-kristelige ideologi sjaltes ut av arbeiderbevegelsen i Norge, så finnes det uanede muligheter for samarbeid med de store kretser i folket som vanlig kalles kristenfolket. Og da hadde vi muligheter for en gjenreisning i vårt folk som vi idag sårt sakner.""

"Som [indremisjonsselskap-]hovedstyrets formann fra 1923 hadde Hallesby håpet den private lærerskole var liv laga. Han nektet å tro at Edvard Bulls fanatisk antikristelige manifest av 1923 kunne vinne gehør hos vanlige politikere og skolefolk på venstresiden."

"Da frigjøringen kom i 1945, mente Hallesby og hans medarbeidere at folkestemningen ville sikre den kristelige skoletanke. Stortingsvedtaket av 21. november 1946 mot Oslo Lærerskole viste at kristenfolket hadde tatt feil.

For Hallesby førte denne hendelsen til en radikal endring i hans syn på politikk. Heretter tok han ikke del i politisk debatt. Det kom et drag av pessimisme i hans samfunnssyn, som fikk ham til å sette et moralsk spørsmålstegn ved den verdslige begeistring for folkets velferd som var til salgs i politikernes krambu." (Sverre Nordborg; Vekkeren fra Aremark - Ole Hallesbys livssaga; s.211-3)

"I am convinced that the battle for humankind’s future must be waged and won in the public school classroom by teachers who correctly view their role as the proselytizers of a new faith . . . The classroom must and will become an arena of conflict between the old and the new; the rotting corpse of Christianity, together with all its adjacent evils and misery, and the new faith of Humanism." (John Dunphy; A Religion for a New Age; The Humanist; Jan.–Feb. 1983, 23; in Calvin Smith)

Bull: "Fra lærerutdannelsen må vi gå til barneskolen selv. Vi må gjøre alvor av kravet om at religionen skal være en privatsak. Skolen skal nok gi undervisning o m religion; det er et kundskapsstof som barna - ialfald foreløbig - trænger for livet. Men den skal ikke gi oplæring i religion; den skal ikke være opbyggelig og missionerende. Vi skal gjøre positivt arbeide ved å fortsætte med verdslige barnelag og verdslig speiderbevægelse, og vi skal gjøre positivt arbeide i skolen selv ved å omlægge undervisningen slik at den blir historisk og fortællende istedenfor moraliserende.

Vi skal bekjæmpe autoritetstroen - både den kirkelige og den verdslige - og den kristelige ydmykhetsmoral, bokstavtrældommen og intolerancen. Vi skal gjøre skolen verdslig, likesom sykepleien og begravelsen og ekteskapet og fødselsregistreringen. Vi skal slåss uforsonlig med den bestående officielle lutherdom, som med andre fordummende sekter. Vi skal ha en pågående og hensynsløs kirkepolitik, for det om vi mener at r e 1 i g i o n i og for sig er en privatsak." Slutter Bull sitt skrift.

"Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende sig til den, ere forpligtede til at opdrage sin Børn i samme."

"Man skulle ha trodd at motviljen mot kirke og kristendom ble mindre etter bruddet med kommunismen, men så var ikke tilfelle. Arbeiderpartiet hadde de samme lederne som før, først og fremst Tranmæl og Bull, som ikke hadde lagt fra seg sin markxistiske overbevisning." "At Tranmæl og Bull ikke skulle være representative og ikke talte på Arbeiderpartiets vegne, er en påstand som stempler seg selv. Det er omskrivning av historien etter beste sovjetiske oppskrift."

"Forholdet til kirken har både Halvard Lange og Håkon Meyer behandlet i "Det norske Arbeiderpartiets historie", selv om det ikke er noen hovedsak. Men det nevnes tilstrekkelig ofte til å signalisere at dette med årene skulle skape en mentalitet eller et miljø der kirke og kristendom var fremmedelementer innefor partiet. Skal man bruke ordet "avkristning" i Norge, finnes det ikke noe tydeligere eksempel enn dette. Marxismens materialistiske filosofi snek [?] seg med da partiet ble splittet i 1923.

Desto mer interessant er at gamle Tranmæl like før sin død ble overrasket mens han lyttet på radioandakten, som han øyeblikkelig slo av når det kom fremmede." (Finn Jor; Kong Haralds nei; rev. utg. 2013; s.157.141.99)

Bernt T. Oftestad (Dagen 21.10.22): "De siste årene har kristne blitt hindret i å formidle sin tro i det offentlige rom. Det siste eksempel er fra Sogndal/Balestrand. Unge kristne tilsluttet "Laget" ble hindret i å stå fram med sin tro i skolens offentlighet. Svaret fra det byråkratiske maktapparat er betegnende. "[...] samlinger i skoletiden som har religion som bakgrunn og formål kan føre til et skolemiljø som blir ekskluderende, og hindrer lek og sosial læring på tvers ar religiøs orientering [...]" (Dagen 14.10.2022). Stort tydeligere kan ikke den modern-sekularistisk enhetsideologi uttrykkes."

"Det er kommet klare reaksjoner på det som skjedde i Sogndal, og saken er blitt tatt opp på et høyere politisk nivå. Man har argumentert med at vårt samfunn skal være "livssynsåpent", pluralistisk og gi rom for mangfold. Man har vist til demokratiets frihetsidé. Det er saklig og naturlig. Men er det relevant og fruktbart under den fase det liberale demokratiet nå befinner seg i? For i dag er bare den frihet som er innpasset i det moderne-sekularistiske paradigme for enhet, tillatt. Det er denne ideologien man bør ta fatt i.

I sin kronikk [Dagen 13.10.22] tok Bjørnulf Hafstad opp en rekke grunnleggende spørsmål. Det Hafstad indirekte påpeker, er at vi ikke kommer utenom spørsmålet om hvilket overordnet perspektiv det moderne-sekulære samfunn har på seg selv. Forutsetter det en sannhet om menneskets vesen som kan lede styret av samfunnet? Eller er det til sist realisering av seksuell vitalitet i frihet fra naturens gitte mønstre og overleverte normer, som er det avgjørende formål med samfunnsutviklingen, siden Pride-flagget vaier over alt i Norge?"

Hafstad "har tatt debatten opp på et høyere faglig nivå ved å løfte fram filosofen Charles Taylors tre modeller for sekularisering.

Taylor påpeker dessuten at sekulariseringen oppfattes som virkningen av en modningsprosess både hos individet og i kulturen. Det sekulariserte mennesker har en "stadial consciousness". Det er seg bevisst å ha gjennomlevd en prosess fra umodenhet til et voksent og modent liv. Religiøs tro, som er uttrykk for umodenhet, har det moderne menneske forlatt. Det er vokst fra og ut av troen.

Med en slik "stadial conc[s]iousness" følger forestillingen at man er på et høyere intellektuelt og moralsk nivå enn de troende, men fremfor alt at man er på rett side av den historiske utvikling. Ikke overraskende har mennesker med denne selvoppfatning inntatt kommandopostene i det borgerlige demokrati.

Teoriene om sekularisering er gjerne basert på sosiologisk-fenomenologisk analyse. Sjelden blir det politiske maktperspektivet trukket inn. Det er samfunnet man er opptatt av, statsmakten synes å ligge utenfor horisonten. Samfunnsanalysen mister på den måten viktige aspekter."

"Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion."

"At "all myndighet flyter fra foreldreretten" (som det heter i Store katekismus) gir meget mer de styrende forpliktelse til omsorg enn det opphever barnas og borgernes rett, enn si Guds lov. Den tanke at Luther med de nevnte ord skulle ha gitt staten lov til å frata foreldrene deres oppdragerrett eller til å innføre en hedensk statsoppdragelse av barnesjelene, ville Luther avvise som et satanisk påfunn."

["Parents, who would be careful to keep their little ones from the dangers of the streets, recklessly expose them every day to the more serious dangers of the schools, and give themselves little concern as to what they learn there from theachers and companions", skrev jurist Philip Mauro for hundre år siden (Evolution at the Bar; p.72).

"Of course, despite the fact that statistics continue to show that more than 70% of young people from Christian homes that attend public schools walk away from the faith of their parents, the vast majority of Christians in the West seem to have no problem sending their children to secular, state-run schools for an education.

Why? Seemingly because they deem public schooling as “irreligious,” and not “faith” based. And this is apparently due to a foundational misunderstanding of what faith and religion are." "Humanists understood that if you could access young minds while they were separated from their parents’ influence for the majority of their day and institute humanist teachings to proselytize them with their own faith position, then it would outweigh those young people’s religious teaching by more than 10 to 1—literally drowning them in humanistic, religious ideas. And all under the guise of neutrality, which anesthetized parents to the dangers their young people were going to face." (Calvin Smith)]

"Luther har på ingen måter skilt de to regimenter, så de skulle være to verdener uten forbindelse. De har hver sine oppgaver, men oppdragsgiveren er felles, og målet er bestemt av ham. Øvrigheten er under Guds lov."

Kirkens bekjennelsesskrift "Augustana legger ... vekt på rettmessig øvrighet. Om og om igjen gjentas ordet rett, - de jure må alt være som vi skal anerkjenne og lyde hos øvrigheten. Melanchton skiller likefrem mellom røver-regimente og lovlig regimente. Om en tenker seg reformatorene stilt over for en moderne Chicago-situasjon og Al Capone var blitt byens herre, som sa til de kristne: Dere er etter Romerne 13 forpliktet til å anse meg som den av Gud innsatte øvrighet, - da ville Luther spurt om Guds ord lærer oss lydighet mot Satan!" (Eivind Berggrav; Når kusken er gal; foredrag, 1941; i Berggrav; Staten og mennesket ; s.231.227.229)

"Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion."

"I et fortrolig notat til biskopene fra mars 1941 gjorde Berggrav rede for hva han hadde sagt om den aktuelle situasjon i forbindelse med sine orienteringer til presteskapet. Det avgjørende slag i tiden står om Guds ords frihet, hevder han her: "Spørsmålet er om Guds ord skal bli trengt opp i et hjørne og bli lukket ute fra de avgjørende samfunnsområder." Han tar et kraftig oppgjør med liberalismens tendens til å privatisere religionen og med hele den moderne sekulariseringsprosess fra den franske revolusjon av... På den ene side må kirken aldri politiseres, på den annen side må den heller ikke la seg passivisere: "Der hvor Guds ord må ramme, der skal det ramme i hele sin vekt, det skal ha et konkret sikte, uten å bli avsvekket ved utidig menneskelig hensynsfullhet." Prestene er ikke "statstjenestemenn", og kirken er ingen statskirke med vekt på første ledd." (Heiene s.337-8)

Philip Mauro igjen (pp.79-0); "we quote again from Prof. Graebner:

"The warfare of philosophy against Christian faith is readily explained. Man is corrupt. He loves sin. He is conscious of his guilt and fears the penalty. Hence every avenue of escape is welcome, if only he can persuade himself that there is no God, no judgment. Man is proud, he desires no Saviour. Hence the effort to prove that no Saviour is needed, that there is no guilt attaching to sin, that there is no absolute right and wrong. Hence too the doctrine of the Agnostic that we can ascribe no attributes to God. When we read the 'Synthetic Philosophy' of Spencer we are apt to believe that the agnosticism there set forth is the result of deep philosophical speculation. Nothing could be further from the truth. Man, even cultured philosophical man, wants to have no restrictions placed upon pride and selfishness; hence it is necessary to rid the mind of the fear of Divine justice; hence the desire to demonstrate that God has no attributes, such as that He is 'just,' for instance. The Psalmist [Psalm 2] describes this attitude in the words, 'Let us break their bands asunder, and cast away their cords from us.'

"No one who has grasped the inner motive of all 'Scientific' effort to demolish faith, can fail to understand why the many greet with such jubilant acclaim every new attack upon the Biblical narrative. No one who has pondered this motive can be snared in the net of 'science, falsely so called' [2.Tim.6,20]. He has seen its inwardness, he knows its fatal bias.""

"Når vi trer frem for folket, så kommer vi med tanker, gode tanker, kristne tanker, men sjelden et budskap, intet blinkende sverd. Menneskene sitter der usåret.

Noen av oss engasjerer deres tanker, andre deres følelser. Men sjelden deres samvittighet. Vi er talere, men ikke forkynnere. Vi makter ikke rykke menneskene inn for Guds ansikt. Her er det vi har sviktet vår Gud og vårt folk. Gud har slått dørene opp for oss, men vi står her uten Åndens kraft og myndighet til å gi det moderne, søkende, lengtende og angstfylte menneske det budskap som det innerst inne sukker etter." Sa Ole Hallesby ved det Nordiske Indremisjonsmøtet i København, sept. 1949. (Norborg s.224; forts.:)

"Den 25. januar 1953 gikk vekkeren Ole Hallesby på prekestolen i Storsalen og talte over radio til det norske folk. Evangelieteksten var Lukas Ev. 9, 57-62.

Prekenen var meget kort. Den varte bare i tolv minutter, men den ble den historisk mest betydningsfulle preken i Norge i det 20. århundret. Ordet rammet et helt folks tanke og samvittighet. Hallesby befant seg i et hav av vrede.

Den finske biskop dr. theol. Matti Simojoki ... kan fortelle at Hallesby før sin radiopreken var klar over at han aldri mer ville bli innbudt til Norsk Rikskringkasting. han ønsket derfor å si sitt norske folk for siste gang Guds ord mest mulig rett fram."

"I en analyse av det som virkelig skjedde ved dr. Hallesbys radiopreken den 25. januar 1953, står vi overfor et åndshistorisk mysterium. Den prekenen som ble holdt, var i seg selv enkel og bibelklar som så mange av Hallsebys vekkelsesbudskap. Men det var en selsom makt og myndighet over ordet denne kvelden. En tilhører som satt bak forkynneren på plattformen i Storsalen kan minnes hvorledes budskapet sank i forsamlingen. Slike åndsnedslag under Hallesbys forkynnelse har mange tilhørere kunnet berette om. Hellige stunder da Guds ånd hadde både predikant og forsamling i Ordets makt.

Inntrykket av Hallesbys bibelske vekkelsespreken til det norske folk var så nærgående og mektig at det endog foruroliget mennesker som ikke hadde hørt prekenen. En av disse var biskop Kristian Schjelderup på Hamar. Han ble så opprørt i sin ånd at han i Arbeiderbladet (31.1.-53) og Aftenposten fant det nødvendig å forsvare kristendommen mot Hallesbys preken.

I Schjelderups kjærlighetsreligion var det ingen plass for helvedesforkynnelse. Ut fra sin religionshistoriske viten kunne han meddele det norske folk at helvetesforestillingen var et religiøst fremmedlegeme som var kommet inn utenfra, antagelig fra Persia.

Schjelderup ble øyeblikkelig en folkeapostel..."

Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion - Skriften alene; Troen alene; Nåden alene - finn prest i Det evangelisk-lutherske kirkesamfunn (DELK), Jan bygstads tale om Nåden alene:

1. Bibeltimer.com; 2. Gå til nederst på startside; 3. Klikk Bibelske temaer; 4. Videre til Diverse tema; 5. Endelig (fil 8) Kristus nåden alene; tid: 56:04.