DET KALLES TRENERING

"-Jeg sa en gang til en statsråd: Det er fullt mulig å bruke 50 milliarder på et forsvar uten å produsere kampkraft", fortalte general Sverre Diesen tilbake i 2019 - tygg litt på den mens du funderer på årsaken til at Finland får til reelt forsvar og beredskap med finsk, vesentlig lavere, forsvars- og statsbudsjett.

Dag Jørgen Høgetveit; november 2022

Beredskapslagret korn; "Ap/Sp-regjeringa skriv at dei vil "etablere beredskapslagring for korn". Sp-leiar Trygve Slagsvold Vedum lova at beredskapslagring har høg prioritet." (Nat. 11.11.22)

Men det er ikke slik.

"Landbruks- og matminister Sandra Borch (Sp) trekker fram at beredskapslagera kan fyllast med norsk korn når det tidvis er overskot av enkelte klassar eller typar."

"-Å bruke norsk overskotskorn til å bygge opp beredskapslager vil svekke beredskapsfunksjonen og føre til at oppbygginga tar lang tid. Viss ein er opptatt av å få beredskapslageret raskt på plass og at det blir lagra rett kornkvalitet, så er det ingen andre alternativ enn å bruke importert korn, seier Haakon Riekeles, seniorøkonom i Vista Analyse og hovudforfattar av rapporten" Samfunnsøkonomiske nytteeffekter av beredskapslagring av matkorn. ""Med kun norskprodusert hvete vil det ta flere år å bygge opp lageret, og oppbyggingen av lageret vil utelukkende føre til at en større andel av forbruket i disse årene dekkes av import. Indirekte vil det da være import som dekker lagringsbehovet", heiter det i rapporten."

"-Beredskapslagera må fyllast med importert korn uansett, anten direkte eller indirekte. Ved å importere kornet direkte kan vi fylle opp lageret raskt med rett kvalitet, seier Riekeles." (Men husk samtidig at statsråden sa et eller annet om "når det tidvis er overskot".)

Hvis beredskapslagret korn er et reelt behov, så er ikke dette et behov som oppstår fra høsten 2023 og så tiltar. Behovet er nå. Beredskap er "ikke noe man har fordi man vet hva som skal skje, men fordi man ikke kan greie seg uten dersom noe skjer." Og vi er over i Anne Bunger og Chr. Anton Smedshaug; Beredskap på mat og medisiner - fra "just in time" til "just in case"?; AgriAnalyse Rapport 5-2022.

"I Norge begynte lagringen med bygdemagasinene som ble satt opp i etterkant av Napoleonskrigene, og som bl.a. bidro til å redusere matmangel etter vulkanutbruddet i 1816, da vi hadde den siste globale hungersnøden i Europa. I tillegg har alltid militært utstyr på individuelt og samfunnsnivå vært viktig, enten det gjaldt sverd, buer og piler, eller senere mer avansert materiell, og ikke minst ammunisjon." (Innledn.)

"Med beredskap oppstår ... en rekke effekter i tillegg til forsyningssikkerhet. Man øker det politiske handlingsrommet og unngår politisk utpressing og ustabilitet, ref. situasjonen i Tyskland gjennom 2022 i forbindelse med russisk gass. For mat er jo situasjonen parallell."

"Mattrygghet i Norge betinger at andre land har evne og vilje til å selge, noe som igjen avhenger av deres egen forsyningssituasjon og politiske vilje. Faktorer som evne til varebytte, betaling og politiske kostnader og fordeler er sentrale. Den politiske viljen vil være styrt av flere faktorer, men i tider med knapphet vil dette sjelden være kjøpers marked, og mat er et viktig sikkerhetspolitisk maktmiddel. Politisk vilje og leveringsevne betinges av at det er et overskudd å selge fra, at transportruter er åpne og at det ikke legges handelshindringer i veien.

Norge importerer rundt 3/5 av kornbehovet, rundt halvparten av fôrråvarene til landdyr (særlig protein, fett, mineraler og vitaminer) og nær alt av sukkervarer, planteoljer og frukt. Til husdyrene i sjø (laks) er fôrimporten ca. 90 prosent. Norge har derfor et særlig grunnlag for å vurdere matvareberedskapen." (1.2.1/1.2.2)

"USAs president 1933-1945, Franklin D. Roosevelt, sa i 1930-årene at "det eneste vi har å frykte, er frykten selv". En godt forberedt stat og innbyggere har mindre å frykte ved uforutsette hendelser enn en stat som satser på forsynet, markedet og den globale landsbyens leveringsevne. Med beredskap får vi større sikkerhet for folks helse og matforsyning, vi trenger i langt mindre grad å skade økonomien gjennom ekstreme tiltak, og det er lettere å ta vare på frihet og demokrati." (5.3) Hmm.

"Det er verdt å understreke at dette prosjektet ikke har sett nærmere på behovet for f.eks. veterinærmedisin, behovet for reservedeler og kapasitet på oljer, plantevernmidler og dieselraffinering etc., som også er relevant i det større bildet". (Ib.)

Men de har altså sett på (human-)medisiner: "I krisetider kan kostholdet endres, og selv om man ikke nødvendigvis kan spise det man ønsker og ville gjort i en normalsituasjon, kan man likevel overleve med krisekosthold så lenge det gir tilstrekkelig med energi og næringsstoffer. Dette er ikke det samme for de som er avhengig av bestemte typer medisiner som de må ta hver dag for å overleve. Her kan man stort sett ikke bare gå over til andre medisiner og til å produsere det man måtte trenge på kort varsel. Substitusjonsmulighetene for mat er langt større enn for medisiner, men begge deler er fysiske varer som man enten har eller ikke har. I tillegg til energi er dette varer som [er] helt essensielle for samfunnets funksjon - til enhver tid. Dette er varer med stort sett kjent forbruk, der det kan være ønskelig å ha beredskap ved å kjøpe inn forbruket i forkant slik at man sitter med en viss bufferkapasitet - for omstilling, ny produksjon og for å finne nye handelsveier. Beredskap for mat og en del medisiner er egentlig forskuttert innhandling av volumer som normalt likevel skal brukes." (Sammendrag)

"For øvrig peker vi på at såkornlageret bør utvides fra dagens 15 000 tonn til 40 000 tonn. Det bør være en større søya-/rapsbuffer enn i dag for å sikre proteinråvare til husdyra, slik at korn- og kjøttilførselen kan muliggjøres til forsyningene normaliseres eller omstilling har skjedd. For å ha mulighet til raskt å skalere opp produksjon som gir vesentlig forsyningseffekt, bør settepotet og (rot)grønnsaksfrø vurderes nærmere." (Ib.)

Men det var matkorn: "Vi anbefaler en ordning for norsk kornberedskap der Norge i første omgang har lager tilsavarende 6 måneders forbruk av korn inkl. ferdigvarer ved utgangen av 2. kvartal hvert år"; "Norge bør ha en beredskapslagerkapasitet tilsvarende rundt 200 000 tonn der mathvete prioriteres, fordi her er importbehovet stort og årlig avlingsvariasjon høyest. Dette kommer i tillegg til kommersielle lagre hos møllene." (5.1.2/Sammendrag)

(Stavanger Havnesilo er oppgitt til 195.000 tonn.)

Hvis (mat-)korneberedskap hadde prioritet hos Regjeringen, lå der for lengst ankret som temporærlagre, bulkskip med påkrevet mat- og fôrkorn.

Bondebladet 10 mars: "- ... Mange tror at vi lever i en moderne veden der maten for all framtid kan lages i Kina, Afrika eller New Zealand og flys til Norge på én dag. Det er positivt feil. Det er all grunn til å forvente at vi i dette århundret kommer til å oppleve kriger og katastrofer som blir på høyde med de vi opplevde i det forrige århundret, sier" generalløytnant Robert Mood.

"Allerede i det første intervjuet, gjort på et tidspunkt der krig i Europa og trussel om bruk av atomvåpen føltes utenkelig for folk flest, pekte Mood på at krig og katastrofer som hindrer mattilførselen ikke bare er noe som kan skje "en gang i framtida".

Det kan være en realitet om tre måneder. Det kan også skje mye raskere, hvis det bryter løs atomkrig i morgen, sa han. Poenget var at man ikke vet, og man får ikke nødvendigvis lang tid til å forberede seg.

Det er derfor man må ha beredskapen klar. Uten å gjøre det på en måte som skremmer folk, de skal få leve livene sine trygt. Men politiske ledere må sørge for beredskapen uten å gjøre et stort nummer ut av det, mente Mood."

"- ... Når vi snakker om nasjonens overlevelse, er det klart at landbruket er nesten en strategisk faktor på høyde med forsvar, et velfungerende økonomisk system, og at infrastrukturen i samfunnet fungerer. Det er ingen tvil om at - særlig i et land som Norge - er den distribuerte bosettinga, det distribuerte landbruket og den distribuerte selvforsyningsgraden, et grunnleggende strategisk element som handler om nasjonens evne til å overleve i en større katastrofe. Katastrofen behøver ikke engang være her hos oss. Den kan godt være i Europa, Asia eller Mitdøsten. Men den kan ramme de internasjonale forsyningssystemene, betalingssytemene og det digitale systemet på en slik måte at det dermed også rammer oss, sier Mood.

-Nå brukte du ordet distribuert. Hva mener du med det? Mener du spredt?

-Distribuert i denne sammenhengen betyr at jo kortere vei det er fra bonden til bordet, jo tryggere er selvforsyninga. Før i tida lærte alle norske barn at dersom du stakk ei nål i Lindesnes og dreide Norge rundt den nåla, nedover, kom du til Roma. Det er klart at da er det ikke godt nok å basere seg på at den maten som dyrkes mellom Oslo og Minnesund, uten problemer kan distribueres til Trondheim, Bergen, Tromsø, Kirkenes og alle andre steder."

"-Subsidier, tollbarrierer og politiske reguleringer er veien å gå. Når et levende landbruk og selvforsyningsgraden er basisstrategien for en nasjons overlevelse i en stor katastrofe, er det et politisk ansvar å bruke de virkemidlene vi har, for å sørge for å ivareta dette"; "- ... Den viktigste jobben en regjering har, er å ivareta befolkningens sikkerhet, og da er dette en del av det".

"- ... vi må ha en selvforsyningsgrad som gjør at vi, når verden endrer seg i løpet av timer og dager, likevel sørger for sikkerheten til egen befolkning. Politikerne må rett og slett slutte å prate, og begynne å handle, når det gjelder sikkerhet og beredskap, sier Mood.

-Du snakker om fred, demokrati og frihet. Hvor viktig er norsk jordbruk for det, i Norge?

-Det er en del av fundamentet. Det er en del av grunnmuren. Det er ingen floskel at vi må ha bosetting over hele landet. Norge er en helt ulogisk geografisk konstruksjon. Det er langstrakt og tynt, og bøyer seg øst i nord. Det er klart at bosetningsmønsteret i Norge er fryktelig viktig. Det er mye lettere å gå inn og sette seg på et stykke land hvis det ikke bor folk der. Dessuten er den lokale beredskapen avgjørende viktig. At vi har levende bygder, handler om sikkerhet. Og det handler om sikkerhet, fred, frihet og demokrati at vi har en selvforsyningsgrad som gjør at vi kan ri av stormene som kommer på kort varsel. Det er all mulig grunn til å tro at katastrofene som kommer dette århundret kommer til å bli fullt på høyde med katastrofene i det forrige. Alle piler peker i en slik retning. Dessverre, sier generalløytnanten."

Det meste kan skje; her ble etterhvert stusselig om maten under annen verdenskrig - under første... "Som sagt, det ble katastrofe. Bosporos-stredet forble lukket, og kornskipene ble liggende fast... Men takket være Australia og USA ble britene reddet fra hungersnød.

Det samme gjorde Norge, som også var avhengig av ukrainsk korn. Men bare for en stakket stund. Da amerikanerne gikk med i krigen i 1917, stanset de korneksporten til Norge etter anmodning fra britene. Britene ville ha slutt på den norske eksporten til Tyskland, som i all hovedsak besto av råvarer til den tyske krigsindustrien.

Norsk Hydro, Kristiansand Nikkelraffineringsverk, Orkla gruver, Denofa og andre selskaper tjente store penger på krigen. Norske myndigheter nektet å gi etter for britisk press om å innføre eksportforbud inntil britene skrudde tommeskruen til på nyåret 1917 og stanset den livsviktige kullimporten til landet. Og da USA erklærte Tyskland krig noen måneder senere, fikk de amerikanerne til å kansellere alle kornkontraktene med Norge."

"Med tanke på at vi bare produserte halvparten av det kornet vi trengte selv, fikk det myndighetene til å igangsette en storstilt kampanje for å øke den hjemlige produksjonen av korn og poteter. Samtidig ble Norges redningsmann, Fridtjof Nansen, sendt over Atlanteren for å snakke amerikanerne til fornuft. Men hverken Nansen eller norske bønder greide å forhindre at de norske kornlagrene skrumpet faretruende inn.

Høsten 1917 varslet forsyningsmyndighetene at det var korn for kun 2,5 måneds normalt forbruk igjen. Uten utsikter til nye forsyninger så myndighetene seg nødt til å innføre rasjonering. 200 gram mel pr. dag var ikke mye å bli mett av, og mange steder ble det meldt om underernæring, særlig blant arbeidere som hadde hardt fysisk arbeid og trengte kalorier.

Til slutt måtte norske myndigheter bøye av for presset fra briter og amerikanere og stanse handelen med Tyskland. Og til alt hell stanset krigen før hungersnøden meldte sin ankomst til Norge. Men stansen i amerikanernes korneksport i 1917 er en påminnelse om hvor sårbar forsyningssituasjonen kan bli når krigens regler blir gjeldende." (Roy Andersen; Aft.p. 27.07.22)

Telemark. Sist 1500-tall. "For omtrent 300 Aar siden eller i Slutningen af det 16de Aarhundrede intraf her en stor Hungersnød og Dyrtid. Nogle sige ogsaa i det 17de Arhundrede. Der var 7 forfærdelige Uaar efter hverandre. Der voxede ikke Korn paa Ageren, ikke Græs paa Marken i de Aar, ja ikke Løv paa Trærne. Aspen løvede ikke længere end til Brattestø ved bunden af Bandag, eller som Andre sige til Apelstølen i Hvideseid. Længere opp i Bygderne var Løvskoven høisommers ganske sort som midtvinters. Tilførselen strak ikke til og der var paa Slutten ikke heller Korn at faae i Byen. Folk døde af Sult i stor Mængde og mange af de høitliggende Bygder blev øde, deels fordi Befolkningen døde bort og deels fordi de trak sig ned i de lavere Dalfører. Denne onde Tid kaldes Hard-Æva." (Magnus Brostrup Landstad)

Knut Liestøl (i Harald Kihle, Liestøl og Henrik Sørensen; Botnedalen; s.47-8; (Landstad-sitat s.30)): "Vi kjenner frå mange kjelder til at det ikring år 1600 var ei rekkje uår ikkje berre i Noreg, men i alle Norderlanda og store delar av Nord-Europa. Alt åra 1589-91 var ille. I Romsdalen laut bøndene eta borkebrød "av stor nød, trang og hunger." Presten i Opdal Morten Bjørnson skriv i kallsboka at i 1591 rauk det berre or 3 skorsteinar nordafor Dovre heile sumaren, og at vatna i fjellbygdene enno låg tilfrosne i august. I Jemtland, som då var norsk, rømde bøndene frå gardane sine og inn i Sverige, av di dei ikkje makta å betala skattane. Frå 1595 til 1602 var det ei samanhangande rekkje av uår. Nauda var stor over heile landet og synest å ha nådd toppen i 1599-1601. I 1599 var det kald sumar og våt haust, så avlinga var øydelagd, og det kom ein tidleg og streng vinter; fjordane fraus til og Østersjøen la seg, så dei kunne køyra fra Danmark til Tyskland. Året etter var stort uår over heile Nord-Europa og luter av Mellom-Europa. Men 1601 var kanskje allerverst. Heilt ute på Island var det "hardur vetur hinn mesti i manna minni", som det heiter i annalane. O. Olafsen fortel i si avhandling om "Misvekst, uaar og hungersnød i Norge", Tidsskrift for Det norske Landbruk, 1914 (21de årgang, side 74) at den 29de juni "faldt der saa meget sne, at den laa fra 8 til 14 dage i bygden, men paa fjeldet blev den liggende for godt. Alle fjeldvand frøs til, og isen var saa sterk, at den bar elgen, som jagedes over den, mellem Laurentius og Bartolomæi dag (d.e. fra 10de til 24de august). Sneen naadde folk til beltet paa fjeldet og til knæs i bygden. Efter sneen kom der en saadan mængde lemæn, at de fortæret alt, som var igjen efter frosten. Vinteren kom tidlig, allerede ved korsmesse (d.e. 14de september). En skjeppe byg betaltes med 4 rgd., og en kobberkjele byttedes mot dens indhold av korn. I Opdal døde 80 mennesker av hunger. Det næste aar (1602) var ogsaa et misvækstaar, men saa begynte aarene at bedres". Etter det Sivert Aarflot fortel fekk 1591 namnet Svartåret og 1601 vart heitande "det store dyrår"."

Liestøl gjengir også Peder Clausson fra 1599 - Agder "Anno Christj 1596, 97 och 98": "... Snee ... at Eldsdiuret søgte her-ud mot Siø-siden thill stuore Schouffue, oc bleffue der baade ved Siøen oc alle-vegne oppe i landet schiudt oc drebte saa imod Konges forbud om Mid-vinters Tijd, der mange oc slagtede dieris egen Fæ og Queg aff Hungersnød, oc daa bleffue det Slags Diur baade aff Folchene og Wlffue meste-parten ødelagde her paa Agdesiden saa at her er nu gandsche faa igjen".

(-Jo - men det var jo generelt kaldere den gang ...)

Alt kan skje - og det har presis intet med avbrenning av karbon å gjøre; en idé som bredt anvendes til å omgjøre innenlands energioverskudd til knapphet, avvikle en sikkerhetsmessig påkrevet energidiversitet for en energiform som medfører helseskade; en idé for overformynderi og øko-nomisk øde-leggelse.

""Vitenskapen." Vi forventes alle å vite hva "vitenskapen" sier. Vi blir fortalt at "vitenskapen" er avgjort."

"Både vitenskapelige publikasjoner og offisielle rapporter som oppsummerer og vurderer klimaforskningens status, sier for eksempel helt klart at hetebølger i USA ikke forekommer oftere nå enn i år 1900. Maksimumstemperaturene i USA har heller ikke økt de siste femti årene. Når jeg forteller folk dette, reagerer de fleste med vantro. Andre gisper. Atter andre blir rett og slett fiendtlige.

Men dette er nesten helt sikkert ikke de eneste klimafaktaene du ikke har hørt om. Her er tre til som kanskje overrasker deg, og de er hentet direkte fra nylig publisert forskning eller de siste evalueringene av klimaforskningen som er offentliggjort av USAs regjering eller FN:

· Menneskeheten har ikke hatt noen påviselig innvirkning på orkaner i løpet av det siste århundret.

· Isdekket på Grønland krymper ikke noe raskere i dag enn det gjorde for åtti år siden.

· Den økonomiske nettovirkningen av menneskeskapte klimaendringer vil bli minimal i alle fall frem til slutten av dette århundret.

Så hva skal dette bety?

Hvis du er som folk flest, vil du lure på hvorfor du ble overrasket når overraskelsen er gått over. Hvorfor har du ikke hørt dette før? Hvorfor passer det ikke inn i fortellingen - som nå er blitt omtrent et meme - om at vi allerede har ødelagt klimaet, og at vi står overfor den sikre undergang hvis vi ikke legger om vanene våre?

Misforståelsene skyldes i hovedsak den lange hviskeleken som begynner med forskningslittetraturen og går via klimarapportene til oppsummeringene av klimarapportene og videre til mediedekningen. Det vrimler av sjanser til å misforstå - både utilsiktet og med hensikt - når informasjonen går gjennom flere filtre og tilrettelegges med tanke på forskjellige målgrupper." (Steven E. Koonin; Usikker Vitenskap - Hva klimaforskningen sier og ikke sier, og hvorfor det er viktig; Innledn. Bakpå boken (Document Forlag 2022) fremholdes at "Klimapolitikken har enorme konsekvenser, men folk flest vet nesten ingenting om det vitenskapelige grunnlaget. Det klimaforskningen egentlig sier, har uansett lite til felles med de forvrengningene av den som vi får fra medier, politikere, aktivister og selv vitenskapsfolk, påviser Steven E. Koonin."

"De som leser denne boken, vil vite mer om temaet enn nesten alle andre, de vil nære enorm skepsis til klimamodeller, og de vil aldri mer bli redde for klimaendringer."

"Forfatteren er en av USAs fremste og høyest betrodde vitenskapsmenn. I tretti år har han vært professor i fysikk ved Caltech, et av verdens beste universiteter, han var en av pionerene innen beregningsorientert fysikk, som er selve hjertet i klimaforskningen, og USAs regjering benytter ham som rådgiver i saker som gjelder nasjonal sikkerhet.")

Statens landbrukspolitikk gir ingen nettorekruttering til landbruket; den avvikler ca. én bonde daglig.

En dag gjør seg gjeldende 'sistebonde-effekten', og bonden som drev alle nabobrukene forlater hamsterhjulet og dugnaden er over.

Men regjeringen "styrker [forsvars-]budsjettet kraftig". Å jasså, den gjør ...

"Dei får 1,5 prosent i år og 1,5 prosent neste år. Dimed er ikkje Forsvaret noko nærare Nato-målet på 2 prosent av BNP. Heller ikkje som del av dei samla utgiftene i budsjettet vert det prosentauke." (Jon Hustad; Dag og Tid 14.10.22)

"Vi trenger egentlig ikke flere utvalg, men vilje til å finne et nasjonalt kompromiss hvor basis er en kraftig opptrapping i årets budsjett.

La oss inspireres av nære venners handlekraft. Finland øker forsvarsbudsjettet til 2,5 prosent neste år. De trengte ikke en ny langdryg utredning for å komme til en slik tverrpolitisk enighet.

Tyskland opprettet et fond på 100 milliarder euro med umiddelbar virkning for å styrke avskrekkingen.

Vi må ikke glemme at Norge er avhengig av den løpende støtten fra Nato-allierte. Den tilliten blir mer og mer tynnslitt hvis vi insisterer på også i fortsettelsen å være eneste Nato-land med grense til Russland som ikke har nådd målet om å bruke 2 prosent av BNP på forsvar.

Eller som vår forsvarssjef Erik Kristoffersen understreket: "Det er vanskelig å forsvare at et land som tjener så mye penger på gass og kraftprisene, ikke kan bruke nok penger på forsvar."" (Børge Brende; Aft.p. 18.11.22. Brende:)

"Hva er resepten? Hva venter vi egentlig på? Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) understreker at dagens forsvarsstruktur "har sårbarheter innen overvåking, kommunikasjon, luftvern, beredskap og utholdenhet". Hvis dette ikke var nok ammunisjon for opptrapping, slår FFI i tillegg fast at bemanningen er for lav, Sjøforsvaret er ikke i stand til å forsvare vår lange kystlinje, og foryningslinjene er gjennomgående svake."

" ... hva er så resepten? Regjeringen tar sikte på å legge fram en ny langtidsplan for forsvarssektoren i 2024."

Penger var hele tiden flusst. Men hva tilkom Forsvaret? Eller vesentligere: Hvordan valgte F.dep. å svi av pengene?

I en gjennomgang av Forsvarets utvikling, tilbake i 2013-14, skriver Sverre Diesen (og Paul Narum) at de har "for ordens skyld ekskludert den teoretiske mulighet at langtidsplanleggingen blir dårligere og dårligere, og at vi av den grunn får stadig mindre ut av pengene". Tygg litt også på dén fra Sverre Diesen.

Et klipp fra Kjetil Stormark (AldriMer.no 15.11.22): "Det er også utfordringer med manglende samhandling ... Spesielt mellom Forsvaret og politiet er det fortsatt betydelige utfordringer, forteller kilder både innad i politiet og militære kilder i Heimevernet til Aldrimer.no. -Det er for lite kompetanse på ledernivå i politiet, spesielt på politimesternivå, i hvordan oppdraget bør utformes når HV skal bistå politiet. En HV-kilde samstemmer i dette. -HVs innsatsstyrker, som nå bistår med objektsikring av norske olje- og gassinstallasjoner på land, får altfor snevre rammer. De får ikke frihet til å operere slik de trenger for å løse oppdraget, påpeker vedkommende og legger til: -Russiske droneoperatører opererer normalt ikke med visuell sikt til dronene, men i bakrommet, et godt stykke unna. Da trenger vi å operere i en langt større radius og kartlegge bevegelsene i et større område, herunder registrere all biltrafikk inn og ut av området, for å kunne finne dem som står bak.

Men dette sier politiet nei til. Det er også uklare engasjementsregler, der det må improviseres hver gang det oppstår en konkret situasjon. I stedet for å gi Heimevernet begrenset politimyndighet for å selv kunne foreta kontroll av mistenkte personer, foretrekker politiet normalt å gjøre dette selv. Men det tar ofte mye lenger tid før politiet kan være på stedet med nødvendige mannskaper. Og da kan muligheten til å sikre bevis være forspilt.

Det mangler også effektive tekniske systemer for å kartlegge ukjent droneaktivitet og for å kunne sette i verk effektive mottiltak. -Våre mannskaper kjører rundt og ser opp i lufta, som forvirrede høns. Det er ganske uverdige forhold, der vi hele tiden er bakpå, sier en av flere politikilder. Politiet har i mange år ikke prioritert arbeidet med å anskaffe antidronesystemer. Her har justisminister Emilie Enger Mehl hevdet at politiet har fått ekstra penger, men uten at disse pengene foreløpig er gjort tilgjengelig. De skal politiet få en gang i framtiden. Det er også - fortsatt - en tendens til å mistro kompetansen som Heimevernet og resten av Forsvaret kan stille med. At denne revirkampen, som stort sett holdes i live på ledernivå i politiet, får lov til å fortsette er kritikkverdig. Og ansvaret for denne situasjonen, ligger på ledernivå i politiet.

Om ikke dette var nok... Olje- og energidepartementet. Dette fagdepartementet har i årevis strittet imot og blokkert at Sikkerhetsloven skal gjøres gjeldende for olje- og gassindustrien og for kraftindustrien, som sammen disponerer store mengder kritisk infrastruktur. Denne manglende kriseforståelsen vedvarer fortsatt, ifølge sentrale kilder."

Manglende kriseforståelse? Tja ...; hva kaller man det egentlig? Se evt. D.J.H.; Statsbudsjett; s. 7-8 (kommentar-avisa.no).

Orlogskaptein Tor Ivar Strømmen, Sjøkrigsskolen (AldriMer.no 02.11.22): "... eit Forsvar som [er] skrudd saman for fredstidsdrift utan særleg evne til å gjennomføre skarpe operasjonar og å stå slike operasjonar over tid... eit politisk ansvar".

"Diverre er det også eit resultat av ei militær leiing som i svært avgrensa grad har evna å heve seg over den daglege dont – ei leiing som har gitt mange råd, men som i svært lita grad har tydeleggjort konsekvensar av den gjennomgåande og vedvarande ubalansen mellom ambisjonar og mål versus ressursar og organisering. Ei militær leiing som har vore svært lojal og lydig mot regjeringsapparatet [som er det som har tilsatt "militær leiing"]. Lojal skal Forsvaret sjølvsagt alltid vere, men lydig? Når Forsvaret si i særklasse viktigaste oppgåve er å sikre vår fridom, politiske handlefridom og vår statstryggleik, så krev det også at ein er ulydig og taler byråkrati og politikarar mitt imot når det trengs.

[Noen som husker general Fredrik Bull-Hansen og (Johan Jørgen) 'Holst-doktrinen' og/eller Sverre Diesens 2005-direktiv til Forsvarets avdelingssjefer; "En sterk tekst - med en detaljeringsgrad som kan synes omvendt proporsjonal med presisjonsnivået, om man skulle ønske å forlyste seg med en smule polemikk. Men dette var ikke en sak som burde fremkalle lystighet. Med sitt nye direktiv hadde general Diesen - med vår reviderte Grunnlov i hånd - stadfestet Holst-doktrinen i skjerpet og tilnærmet kodifisert form.

Om det ikke hadde vært klart fra før av, skulle det nå ikke lenger være tvil om at for Forsvarets vedkommende var Grunnlovens ytringsfrihetsbegrep underlagt lojalitet som overordnet og styrende prinsipp. Hvilken betydning dette har for samfunnet som helhet, følger av Forsvarets sentrale posisjon og funksjon som samfunnsbærende etat, basert på den grunnlovsfestede alemene vernepliktsordning (Grl. § 119).

At siste ord ikke bør være sagt om dette emnet, fikk vi en påminnelse om i mars/april 2016, da tidligere statsråd Kristin Clemet (nå leder for "tankesmien" Civita) gikk ut i media med krass kritikk av Stiftelsen Fritt Ords Ytringsfrihetspris til generalløytnant Robert Mood." (Odd Gunnar Skagestad; i J.K. Baltzersen (red.); Grunnlov og frihet; s.187-8.)

Aftenposten 18. juli: "-En av Norges toppoffiserer går i samme fella som Russlands president Vladimir Putin og hans innerste krets, hevder" Mood.

"-De begynte å tro på sin egen glansbildepregede propaganda. Det er det [Sjef Forsvarets Operative Hovedkvarter, generalløytnant Yngve] Odlo gjør nå. Han blir en del av propagandaen og villedningen om det norske forsvaret som har gjor seg gjeldende de siste 20-25 årene, sier Mood.

-Odlo manlger luftvern og missiler. Han har ingen brigade i begrepets rette forstand. Fregattene mangler helikoptre til å jakte ubåter. At politikere serverer glansbilder av Forsvaret er vi vant til. Men å se en militær leder, på dette nivået, fremføre en slik politisk og lojal propaganda, gir meg hakeslepp, sier han.

-Den klassiske krigen er tilbake for fullt, med Ukraina. I tillegg kommer cyberkrigføring og ny teknologi. I en slik situasjon bør man kunne forvente et helt annet budskap fra ham som skal kjempe en krig som dette, om den også skulle involvere Norge, mener Mood."

Men tilbake til Tor Ivar Strømmen:]

Ein profesjon sitt viktigaste kjenneteikn er at profesjonen er satt til å forvalte ei oppgåve på vegne av oss alle og med bakgrunn i den særskilte innsikt og kunnskap som berre profesjonsutøvarane sit på. Når regjering etter regjering, Storting etter Storting, slett ikkje synast å ha forstått korkje utfordringar, status, trugslar eller korleis deira vedtak påverkar Forsvaret og ikkje minst forsvarsevna vår, og dimed vår felles nasjonale tryggleik, så er det noko som er svært galt. Når det i tillegg er slik at det er mest berre nokre obstanasige forskarar, og somme pensjonerte flaggoffiserar, som roper varsku og prøver å påpeike manglar og feil, i alle fall i det offentlege rommet, så har me laga oss eit system som slett ikkje fremjar statstryggleik på ein god og truverdig måte.

Me har dessutan sett mange og omfattande organisatoriske endringar i Forsvaret, endringar som tek ansvar og handlingsrom frå dei militære sjefane og gjer Forsvaret til ei rad med ulike driftseiningar med meir eller mindre dårleg samvirke og utan felles målsetjingar. Me har i dag eit system kor forsvarsgreinsjefar og lågare sjefar har svært avgrensa handlingsrom for å få sine respektive forsvarsgreiner med meir til å fungere optimalt innanfor gitte rammer. Dette har vore ei villa utvikling, ei utvikling styrt av marknadsøkonomiske idear, av maktpolitikk og av ein ide om at ein kan regulere og organisere seg vekk frå utfordringar. Gjennom slike organisatoriske grep har me også skapt oss eit system med svært mange høvdingar og få indianarar, med eit omfattande internt økonomisk samhandlingssystem, og eit system kor ingen – sjølv ikkje Forsvarssjefen – har røynleg kommando og kontroll, styring eller prioriteringsansvar over alle dei ressursar ein treng for å levere gode og effektive kampeiningar. Dette fører til at alt blir tungrodd, til omfattande øyding av ressursar og til manglande heilskapstenking i dei prosessane som skal skape eit best mogleg forsvar innanfor gitte rammer.

Om ikkje dette er ille nok, så har me også eit system, som i sin lydigheit ovanfor overordna ofte, i alle fall tilsynelatande, vaskar og glansar rapportar og innspel. Få på lågare nivå i Forsvaret kjenner seg igjen i dei bileta leiinga og departementet presenterer av stode og utvikling. Det er sjølvsagt tenkeleg at den einskilde på lågare nivå manglar oversikt, forståing og ser mest kva som er deira subjektive utfordringar, men det er diverre langt høgare sannsyn for at dette er eit resultat av at ein ikkje ynskjer å framstille eigne resultat i eit negativt ljos og at ein har ei grad av konfliktsky framferd for å unngå å stille overordna og det politiske nivået i eit uheldig ljos.

Noreg har altså fått eit system kor lydigheit og å sitje stille i båten er viktigare enn sannferdig rapportering og eit å opplyse det folket ein er satt til å tene om røynleg status og trong på basis av ein profesjonelle innsikt.

Dette er harde ord, men stundom må ein bruke harde ord for å vekkje folk og folkevalde. Stundom må ein faktisk ta til motmæle mot eit system som har gjort oss nærmast forsvarslause – eit system som over tid har dulla oss inn i ei tru på at Forsvaret berre er eit naudsynt vonde, ein utgiftspost, framfor å vere eit av dei viktigaste verktøya staten har for å sikre fridom, handlefridom og ei framtid på våre eigne premiss. Eit Forsvar både politikarar og sjefar har skildra som sterkt, robust og adekvat, men som faktisk er svakt, har alvorlege manglar over heile lina og som slett ikkje greier å handsame sjølv ei svært avgrensa vernebuing utan å legge vekk store delar av fredsdrifta.

La meg utbrodere nokre av påstandane mine..." Strømmen gjør.

"Tida for politisk styring av faglege råd, for marknadsliberalistiske forvaltingsidear og pulverisering av ansvar må vere forbi. Om ikkje, så vil me berre halde fram på ein kurs som røynleg tek frå oss handlingsrom, som gjer oss Europa sin Akilleshæl og set oss i ei stode kor framtida blir langt farlegare enn den må vere.

Det første steget for å rette opp stoda må vere å tilføre midlar i eit slikt omfang at Forsvaret i det minste kan tette dei største hola med omsyn til materiell, vedlikehald og ammunisjon. Eit anna steg må vere å fjerne byråkratiske hindre for oppbemanning og kompetansebygging. Eit tredje, og kanskje eit av dei viktigaste, må vere å begynne å snakke sant om ting. La folket vite og la folket krevje, lur oss ikkje til å tru at me har dei verktøya landet treng. Alle bør forstå at eit fregattvåpen ein ikkje har fått fullt operativt på 15 år neppe blir vesentleg meir operativt over natta berre med di ein legg om verksemda frå fredsdrift til krisedrift – og at det hjelper lite med fleire F35 i Noreg – så lenge Luftforsvaret ikkje kan drifte desse i ein høgintens operasjon, og har dei ståande på flystasjonar nærmast utan luftvern. Men er det nokon som seier dette høgt blant våre leiarar?"

(Hmm. En de facto lignende situasjon er beskrevet lang tid tilbake - i presten dr.philos Olav Valen-Sendstads Moskva og Rom - Fjorten epistler om verdenspolitikken og det 20de århundres motrevolusjon (1952; s.53); hvor Valen-Sendstad gjengir fra amerikanske Converted Catholics Magazine (1944) hvordan general Maxime Weygand bevirket å "la den franske hær være så desorganisert og demoralisert i fredstid, at nazi-seieren kunne sikres ... sabotasje mot den franske hær fortsatte like til krigserklæringen i 1939, ja også senere. Gamelin var øverst-kommanderende etter anbefaling av Weygand og Petain. Da så Hitler gikk til angrep våren 1940, var den franske hær fullmoden for sammenbrudd." Se evt. Winston S. Churchill's erfaring med Weygand de dage; Churchill; Den annen verdenskrig - Frankrikes fall.)

Strømmen nevnte "at det hjelper lite med fleire F35" - tidl. FFI-dir., Nils Holme, sa det slik for noen år tilbake: "Hvis vi gjennomfører dette kjøpet, vil det være helt ødeleggernde for det øvrige forsvarbudsjettet. Det er egentlig helt absurd. Verken Hæren, Sjøforsvaret eller Luftforsvaret har penger nok til driften. Samtidig skal vi ha denne enorme investeringen som vil kreve milliardpåplussinger av driftsbudsjettene. Vi vil bruke grenseløst mange milliarder, men ikke ha forsvarsevne."

"Vi står på ruinane av 20 års strukturrasjonaliseringspolitikk og reslutata bør skremma oss", sa lederen i Stortingets landbrukskomité - for nærmere femti år siden (Berge Furre).

"Arealet fulldyrka jord hver nordmann har tilgjengelig, har sunket fra 2,1 dekar til 1,5 dekar siste 30 år." (Nat. 22.11.22; folketallet har øket - det endrer ikke saken.)

"I dag er det mer lønnsomt for bonden å la utmarka vår gro igjen mens kua står på bås og spiser importert fôr." (Mari Jensen Aas; Nat. 22.11.22. Fortsatt:)

"Kraftfôrforbruket i husdyrproduksjonen har skutt i været, fra 350.000 tonn i 2000 til 850.000 tonn i 2020. Dette består i stor grad av fullverdig menneskemat som soya, korn og oljefrø. I tillegg importeres store mengder fôrråvarer til å fôre opp oppdrettslaks, kun åtte prosent av råvarene til fiskefôr produseres i Norge.

I Norge har vi begrenset med dyrket mark, men store arealer med utmarksbeite. Vi må utnytte utmarka til beiting og redusere bruken av importert kraftfôr. Dette er nøkkelen for å kunne øke selvforsyningsgraden i Norge. Å flytte husdyra fra innmark til utmark [og her har innvandret russer-ulv ingen hjemstavnsrett] vil [stedvis kunne] frigjøre arealer med god kvalitet til å dyrke mat som kan gå direkte til mennesker heller enn til dyrefôr. Dette vil dermed kunne øke selvforsyningsgraden på grønnsaker, matkorn, frukt og bær."

"I Hurdalsplattformen ble det slått fast at regjeringen vil "legge fram og gjennomføre en opptrappingsplan for trygg matproduksjon på norske ressurser og sette et mål for sjølforsyningsgrad av norske jordbruksmatvarer, korrigert for import av fôrråvarer, på 50 prosent". Det er over et år siden, og dagens selvforsyningsgrad er bare 40 prosent, men i tiden som har gått, ser vi få tiltak for å nå målet om økt selvforsyningsgrad. Ikke engang en arbeidsgruppe er nedsatt for å jobbe med denne opptrappingsplanen."

Regjeringen prioriterer norsk selvforsyning og matvareberedskap - nei den gjør ikke; den trenerer.

Regjeringen prioriterer Forsvaret. Nei.

"Eit tredje [steg], og kanskje eit av dei viktigaste, må vere å begynne å snakke sant om ting" - hélt generelt.

Og hva angår hvor vi har kommet til å befinne oss og hvorfor, i George Orwell's formulering, we have now sunk to a depth at which restatement of the obvious is the first duty of intelligent men.

P.S.

"Jeg kjenner ikke Odd Roger Enoksen, men han har all min sympati. Jeg kjenner ikke varslerkvinnen heller, men jeg har ingen forståelse for hennes motiver for å gå inn i en manns liv og ødelegge hans politiske karriere. De hadde et forhold for mange år siden, hun var 19 (altså voksen), han var 50. Hva så?" (Maria Szacinski; Kl.k. 13.04.22)

"Jeg er opprørt over nok en varslersak som har felt en norsk toppolitiker."

"I 1984 ble jeg ansatt i min første skolesjefstilling. På den tiden var vi 5 kvinnelige skolesjefer i hele Norges land. Da jeg i 1997 ble rådmann, hadde jeg 20 kvinnelige kollegaer. Det ble til sammen 14 år i kommunale topplederstillinger. Ikke sjelden var jeg eneste kvinne i mitt yrke, på kurs og ledersamlinger. Og det var det mye av utover på 80- og 90-tallet... Dette medførte mange hotellopphold...

Og jeg trivdes som fisken i vannet. Ikke en eneste gang opplevde jeg uønsket oppmerksomhet av seksuell art. Mine mannlige kollegaer visste hvor de hadde meg, og jeg fikk oppleve å bli behandlet som en jevnbyrdig...

Jeg hadde ingen kvinnelige rollemodeller, men var klar over at jeg kunne velge mellom to roller; å bli maskot eller en av gutta. Jeg valgte det siste. Og jeg ble akseptert som den jeg var; ei jente med klare meninger og meldinger, som ikke nølte med å ta ordet i forsamlinger. Jeg lot aldri menn være i tvil om hva jeg ville, eller ikke ville. Heller ikke på det private området.

Etter hvert så jeg også kvinner som søkte å innynde seg hos langt eldre menn. Det var ekkelt å se på. Jeg så også de som ble avvist, eller som ikke oppnådde det de hadde håpet på. Noen sa nok også nei for sent, og angret etterpå. Jeg tror det er blant disse vi finner de hevngjerringe kvinnene, som 10-20 år senere har det så vondt med seg selv at de må ødelegge livet til en mann, for at det skal utjevnes.

Det aller verste er likevel at rettssystemet er satt ut av spill. Mannen har ikke gjort noe straffbart, men innrømmes ikke rett til å forsvare seg. I strafferetten er det foreldelsesfrister, men de gjelder ikke i dette tilfellet. Lover kan heller ikke gis tilbakevirkende kraft, men her kan hendelser som ligger mer enn 25 år tilbake i tid, pustes liv i. For meg blir disse vendettaene lik Kafka-prosesser.

Det virker ikke som at noen har tenkt tanken at disse kvinnenes forfølgelse er utilbørlig, og på ingen måte står i forhold til den «urett» de måtte ha lidd. De ødelegger en manns karriere, hans gode navn og rykte, og kanskje også hans private sfære. Den eneste utgangen ser ut til å være at den anklagede legger seg flat og forsvinner ut av offentlighetens lys. Det at det ikke finnes rom verken for å forsvare seg eller på noen måte å ta til motmæle, fremstår for meg som en skamplett på demokratiets spilleregler.

Hva slags ledere får vi på sikt? ..." (Gerd Irene Sættem; nordnorskdebatt.no 11.04.22)

Horerier er alltid stygt. Gud forbyr. Mennesker i noen omkrets skades.

Likevel er et slikt tilfelle en bagatell mot handlinger som gjør skade for millioner.

Stasministeren sender en statsråd hjem i vanære. Selv blir han.

Media har begynt å plukke på Forsvarssjefen.

"Da Eirik Kristoffersen nylig deltok på Redaktørforeningens høstmøte, ble det i forsvarsmiljøet tolket som om forsvarssjefen forsøkte å komme ytterligere kritikk av ham i forkjøpet. "Mange ledere i Norge, også politikere, jeg tror ingen av oss tåler å få våre liv totalt undersøkt", sa Kristoffersen og la til: "Det er ikke vanskelig å finne feil hos meg. Hvis dere har lyst til å grave, finner dere det."" (AldriMer.no 15.11.22)

Forsvarssjefen synes utøve sin daglige gjerning i påvente av hva media - gjerne suksessivt - kommer til å frembringe av "feil hos meg". -Vis meg mannen og jeg skal finne forbrytelsen ...

Det kunne tenkes at arbeiderpartihøyre m./MSM i en ikke veldig fjern fremtid, fant opportunt å 'henrette' dagens (Sp-) mat-, beredskaps- og forsvarsministre for ikke å ha 'levert' - for å ha 'sviktet'.

De aktuelle statsråder kan ikke rimelig forventes håndtere oppgaven, men hva ville det evt. ha hjulpet å utskifte disse med noen som rimelig kan - personer med påkrevet realkompetanse?

Behovet er større for utskifting av en statsminister som er ideologisk fastlåst et helt annet sted enn ved Eidsvolds-grundlovens § 1.