Gjestekommentar, 16.09.13
Toregimentslæren brukes
feil!
Klart at Gud og politikk
hører sammen.
Av Jan Pedersen, i www.Kommentar-Avisa.no
Visst skal politikk og kristendom ha med hverandre å gjøre. Det er marxistene/sosialistene som vil ha et skille her, fordi kristendom ikke skal ha noen innflytelse på statsstyret. De sier kristendom er en privatsak!
Langt verre er det at teologer poengterer det samme med å komme inn bakveien og sier at en ikke må blande de to regimentene. Feilen her er at en da kan ta bort det vesentlige: Gud vil politikk! Derfor er det nødvendig med en klargjøring og en grenseoppgang! Så slipper vi utfall mellom kristne ledere.
Jeg har sitert det noen ganger
de siste årene, at Luther er helt klar på dette område, og enda bedre er biskop
dr.theol. Eivind Berggrav i sin bok
"Staten og mennesket". Denne boken ble til i dypeste hemmelighet, da
han satt fengslet under nazisimens makt. Den ble smuglet ut fra fengselet i
1944.
I boken har han tatt inn foredraget han holdt våren 1941 på preste- og menighetsstevner fra Trøndelag til Vestfold, som han kalte "Når kusken er gal", dypt inspirert av Luther.
Så et konsentrat av Berggrav:
De to regimenter hos Luther, er et løsrevet sitat. Og det kan skape forvirring. FOR LUTHER OG FOR OSS ER DER BARE ETT REGIMENTE, DET ER: GUDS REGIMENTE.
Ved å si at vi tilhører to regimenter, ville det lett bli til at med de "to regimenter", det verdslige og det åndelige, så tilhører vi to forskjellige herrer og to slags lydighet. Det ville være den groveste forfalskning av Luther. VI HAR BARE EN HERRE, OG DER ER BARE EN LYDIGHET. Det er hovedsatsen.
Nytestamentet snakker ikke om to slags lydighet, og det gjør heller ikke Luther. Det finnes ikke en likestilt makt med Gud. Vi står bare under Gud, hvem det så er som representerer hans myndighet.
Livet står i et kampfelt mellom Gud og Satan. Noen annen to-het finnes ikke. Heller intet nøytralt felt, f.eks. en verdslig øvrighet som hverken er Guds eller Satans.
Derfor kan vi ikke snakke om to styresett, eller om en dobbel lydighet. Det ville snart bli at vi skylder Satan lydighet. Selv Jesu ord om å gi Gud hva Guds er og keiseren hva keiserens er, kan bli utsatt for misbruk. Keiseren er ikke en parallell-makt som vi står i forhold til akkurat som til Gud! Berggrav sier:
"Prøv i Jesu tale å sette inn et annet ord istedet for keiseren, f.eks.: Gi verden hva verdens er! Eller: Gi Satan hva Satans er!, så lyner det straks fra Sinai!"
Den store kampen og spaltingen, mellom Gud og Satan, den står i kirke og i øvrighet, verdslig lov og kristelig lov. Ett sted befinner vi oss, men aldri utenfor.
Luther sier, ut fra Bibelens ord: "Gud er vår Herre, han er ENESTE ØVRIGHET over alt som finnes av skapning".
I denne hans en-regimentsrike bruker Gud i menneskenes verden organer som skal kjempe hans vilje frem og representere hans orden.
I denne vår menneskeverden, er det noe grovere og noe edlere, det som bare er født og det som er gjenfødt! Det grovere skal være under orden. Ellers kaos. Her har Gud satt inn det grovere, "øvrigheten". Den har sitt oppdrag fra Gud. Men til frelsens tjeneste har Gud innstiftet sin kirke. Dette åndelige regimente er selve Guds ord. Men begge "regimenter" er Guds! De kan like lite skilles fra Skaperen som fra Frelsen. Men de må ikke blandes sammen, fordi kjød er av kjød og ånd er av ånd.
Både øvrigheten og kirken skal tjene Guds sak!
Og i dette arbeidet blir ingen av oss arbeidsledige. Men noen må gjennomtenke og be frem det Guds ord sier om det som egentlig burde kalles Guds en-regimentslære. Her står det mye arbeid igjen som venter på klargjøring. Dette er et lite forsøk i så retning.