Gjestekommentar, 11.04.13

9. april – 73 år etter

Av Jan Pedersen, i www.Kommentar-Avisa.no

Det er tidlig morgen i Bergen. Klokken var i 5 tiden. Plutselig stod vi oppe i etasjen over, hos våre leieboere, mor, lillesøster og jeg. Det hadde gått flyalarm og et tungt tysk Junkerfly fløy gjennom Bergensdalen. Vi hørte skyting i det fjerne, nede fra byens sentrale strøk. Det var nok skudd fra Bergenhus festning.

Aldri siden løp vi til vinduene ved flyalarm. Vi gikk i tilfluktsrom.

Så ble det stille. Radioen var det første som ble "nazifisert". Oppfordringen om å forholde seg rolig, ikke gjøre motstand mot våre tyske hjelpere, ble forstått. Ingen skulle til arbeid, ingen til skole.

Effektivt i en nasjon som var totalt uforberedt på krig. Det var nyhetsformidlingen som vel lammet oss først! Så i løpet av dagen kom den selvutnevnte Ministerpresident Vidkun Quisling og proklamerte at han var redningsmannen, nå når Konge, regjering og Storting var feige og hadde rømt.

Selv 8-9 åringen forstod at dette var alvorlig. Jeg hadde nemlig vært på påskebesøk hos min far, som var utkommandert til "nøytralitetsvakt" på en øy innenfor Marsteinen fyr. Som gutt hadde jeg synes det var spennende at de 5-6 norske soldatene som var der, hadde gevær og noe som het trepropper, som kunne gi kraftige smell! Skarpe skudd fantes ikke. Deres oppgave var å rapportere til Marineholmen i Bergen, det som ble observert av fremmede skip og fly uten nasjonskjennemerker.

Krigens første tap er sannheten. Den første fiendeseieren er ryktene! Og ryktene kom 10. april: Bergen skal legges i ruiner av engelske flygere! Og min far? Jo, han var nok drept allerede!

Da kom panikken! Lastebil på lastebil ble fylt av bergensere som flyktet ut av byen. Vi tre i vår familie havnet på en gård 3 mil syd for byen, sammen med ca 20 andre "flyktninger". Etter 2 uker oppsøkte vår far oss, han var ikke drept!

Så kom terrortiden. Langt inn i skolen merket vi det. Vi ble indoktrinert om ALDRI å snakke med fremmede! Våre gutteøyne så de mange tynnkledde levende likene fra Sovjet. Krigsfanger som var slavearbeidere på U-båt bunkeren på Laksevåg. I 25 minusgrader stod de på de tyske lastebilene i tynne pyjamas-liknende fangeklær! Mens de tyske vaktene var godt innpakket i tykke uniformer. Vi lærte fort hvordan vi skulle smugle mat til russer-fangene! Verst var det etter krigen å vite at de skulle hjem til SovjetUnionen for å bli drept av Stalins folk! Hvorfor? Fordi de hadde vært sannhetsvitner til at det såkalte "kapitalistiske" Vesten ikke var pillråttent!

Så gikk det 73 år. Vi fikk den kalde krigen. Vi fikk NATO. Vi fikk atomspøkelset. Vi fikk Suez-krisen, og siden oljeblokaden. Vi fikk oppstandene i Ungarn i 1956 og Tsjekkoslovakia i 1968. Vi hadde de mirakuløse krigene mot Israel fra l948, der hele verdens øyne ser hva som skjer i denne endetiden. Jernteppet forsvant. Islamismen kom, men ble ikke tatt på alvor.

Men Norge da? Lærte vi ikke noe av 9. april, Jo, men ikke nok! Hvor sterk er vår forsvarsevne i dag? Hva med vår beredskap overfor de krefter som både utenfra og innenfra truer Norge? Bare datoen 22.7. sier mer enn nok. Stortingspresident Hambro og Kong Haakon står igjen fra 9. april dagene med den trygghet som bare mot kan frembære. Var det ikke en major i Kongens garde som viste det samme motet 22. juli 2011 og forsvarte Slottet? De andre, nasjonens ledere? Uforberedt! Forvirret! Slik som vi alle var 9. april. Lærer vi aldri?

Aldri mer 9. april, sa vi i 1945.

Sier vi det samme i dag, 73 år etter?