Gjestekommentar, 03.03.12

Uten slekt –uten sammenheng

Av Jan Pedersen, i www.Kommentar-Avisa.no

Jeg minnes en påsketur i 1950. Vi var tre ungdommer som var på vei inn i fjellene ved Bulken. Imot oss kom en "innfødt" fra distriktet, og til førstemann i vårt Bergens-følge, ropte han: "Kva rope far din seg, føre?" Bokmålsoversatt blir det omtrent slik: hva heter faren din? Og da gikk det selvsagt ikke på fornavnet, men på slektsnavnet!! I dette tilfelle var det greit nok, for faren hadde et navn som var knyttet til en kjent skipsrederfamilie i Bergen.

Skulle jeg driste meg til å tenke frem til 2050 og svare på spørsmålet da, ville en kunne høre følgende svar: " Det vet jeg ikke. Men jeg har hans donorkode som er xx28 dk. Og han skal være en kjent donor!" Vedkommende som svarte ville si: han var dobbelt ukjent for meg da jeg ble inseminert i 2028 i et naboland. Men jeg vet ikke noe om slekten hans, om han er fra Danmark eller er innflytter der, om jeg har søsken og eventuelt hvor mange jeg har. Jeg står ikke i noen sammenheng!"

Det som skjer på slektsområdet i vår tid, må være en planlagt djevelsk plan! Det har vært sagt tidligere at får djevelen ødelagt en nasjons bærebjelke-familien-så er selve nasjonen ødelagt. Vi merker stadig fler og fler tegn på at så er tilfelle: først skilsmisseøkning, så samboerforsøk til en i dag ikke spør om det er etisk tillatt ut fra kristen etikk, så de mange barna som flakser fra far til ny "mor", fra mor til ny "far" med stadig nye varianter av "omsorgspersoner", homofili der en forsøker å skape ny "familie"-struktur med to av samme kjønn med febrilsk "bevisføring" om at når det bare er "kjærlighet" med i »ekteskapet", så greier barnet seg godt!

Denne idividualiseringen i vår tid står i skarp motsetning til slektstilhørigheten, familiesamfunnet.

Vel kunne en i det gamle bondesamfunnet finne feil og mangler der også, hvor skrevne og uskrevne lover kunne hemme livsutfoldelse. Men den viktigste verdien de hadde var den tryggheten det var å tilhøre, være en del av, bli vernet av, støttet av. Slekten stilte opp. Slekten var noe mer enn slektsfølelse, det var en sammenheng (på godt og ondt) der individet ble vernet om. Og selv visste en hvor en hørte hjemme. En var ikke en ensom forvillet og fortvilet gutt eller pike som rømmer ut i det moderne individlivet med dop og ensomhet som siste opplevelse.

Jeg satt og leste GT nå. Det gikk plutselig opp for meg hvorfor alle de kjente personene blir satt inn i sin sammenheng rent slektsmessig. Vel er vi i et patriarkalsk samfunn, der farsslekten bærer slekten frem for leseren. Men så kommer det noen store kvinneskikkelser inn, ikke for å konkurrere som feminister, men fordi de er kjent i kraft av sin egenskap. Jeg tenker på Rut fra Dommertiden. Innvandrer i Israel i Juda land (Betlehem). Blir gift med Boas (og hans slektssammenheng er ramset opp), men så kommer det på slutten av denne boken at Rut får en sønn, og han kalles Obed (tjener). Og så står det: "Han fikk sønnen Isai, som var far til David."

Her blir både mann og kone satt inn i en slektssammenheng.

Så kan en spørre alle som river ned familiemønsteret i vår tid: hvorfor driver noen med slektsgransking? Det skyldes nok flere årsaker, men også å finne ut hvor en selv står i slektens sammenheng. Med dagens inseminasjonstendens og praksis blir en ikke i stand til å følge mer enn en gren av slekten, nemlig morens. Snart blir det vel likestilling på dette området også, når egg omsettes på det "frie" marked.

Jo, det er gått noen år siden bonden fra Bulken ropte: "Kva rope far din seg føre?"

Foreløpig kjenner jeg navnet på noen slekter i Norge: Harlem-slekta, Gerhardsen-slekta. Stoltenberg-slekta……Men hva i 2050?