Gjestekommentar, 26.03.12

Harmoniserende biskop

Andreas Årikstad, i www.Kommentar-Avisa.no

I vårt land 13. mars intervjues Kåre Skuland og Biskop Halvor Nordhaug om deres tro på skapelsesberetningen og historien om Noahs ark. Nordhaug er kategorisk i sin avvisning av historisitet knyttet til disse hendelsene. Han mener «Det er helt umulig å ta fortellingen om Noahs ark og syndefloden bokstavelig» Det fastslås videre at «det er umulig for opplyste mennesker å tro at to og to av alle dyrearter gikk inn i arken og var der i et visst antall døgn»

Biskopen begrunner det hele i at fortellingen «er billedlig i sin natur». Jeg forutsetter at den samme begrunnelse gjelder for skapelsesberetningen og kanskje hele det som kalles urhistorien (1 Mos 1-11).

Problemet er at nettopp urhistorien klart gir inntrykk av å være historisk. Det er ingen hint om at dette ikke skal forstås historisk. Tvert imot er det nøyaktige opptegninger av slektstre og viktige hendelser som er historisk og geografisk forankret. Det nye testamente henviser også til både skapelsen og flommen under forutsetning om at dette er historiske hendelser.

Jeg antar at Nordhaug og undertegnede er enige i at urhistorien legger det teologiske grunnlaget for de sentrale delene av vår tro. Skapelsen, syndefallet, ekteskapet, menneskeverdet, og også frelsen gjennom f.eks. beretningen om flommen, eller kvinnens hæl som knuser slangens hode. Vi kan altså være enige i at urhistorien er svært viktig teologisk sett.

Problemene oppstår når vi bringer inn dagens rådende vitenskapelige teori. For denne kommer ikke overens med Bibelens beretninger. Evolusjonen forutsetter sykdom og død. Den sterkeste overlever og den svakeste dør. Teologisk er det en umulighet å tenke seg at døden kom inn i verden før syndefallet. Rom 5, 12 klargjør saken for de som skulle være i tvil. Døden kom inn i verden ved ett menneskes synd og spredte seg deretter til alle hans etterkommere. Vil man være bibeltro må man ta høyde for dette. Før syndefallet var døden ikke til stede. Gud så at det var overmåte godt. De mange millioner år med utvikling kan derfor ikke plasseres inn i skapelsesberetningen. Man må velge enten en perfekt skapelse som senere ble korruptert eller en gradvis utvikling mot høyere og høyere livsformer. Rom 8, 19-22 klargjør skaperverkets status i denne sammenhengen. Det ble lagt under forgjengelighet som følge av syndefallet.

Så hvorfor er Nordhaug med flere så opptatt av å harmonisere mellom tro og vitenskap. Jo, ifølge Nordhaug selv, fordi en bokstavelig tro på bibelske beretninger «i seg selv skaper trøbbel». Trøbbel får man fordi man altså er på kollisjonskurs med evolusjonsteorien. For å unngå kollisjonen lukker man øynene for de teologiske komplikasjonene en harmonisering medfører. Jeg skal innrømme at det hadde vært fristende (dog ikke rett) å følge biskopens resonnement om det ikke hadde vært for det faktum at det i dag finnes et overveldende bevismateriale biologisk og geologisk som går imot evolusjonsteorien. Problemet til rådende forskerne er at et paradigmeskifte ikke er mulig før man har en alternativ teori. Og man kan jo selvsagt ikke dra inn en skaper i vitenskapen.

I tillegg til argumentene mot evolusjon finnes godt funderte vitenskapelige svar på de fleste spørsmål som kan knyttes til Bibelens beretninger og Bibelens tidshorisont. Denne litteraturen lukker mange kristne øynene for idet den stemples som upålitelig amerikansk kreasjonisme.

Det er selvsagt en åndskamp knyttet til disse spørsmålene. Det er strategisk å svekke troen på Gud som skaper og i stedet hevde at de dogmatiske grunnpilarene som legges i urhistorien er diktverk gjort av mennesker. Dypest sett handler det om å bytte bort sannhet mot løgnen og derved legget til rette for dyrking av skapningen fremfor skaperen (Rom 1, 25) Historisiteten til den første Adam er faktisk like avgjørende som historisiteten til den andre Adam. Skuland har derfor rett i at evolusjonslæren har en stor del av skylden for at mennesker går vekk fra troen. Oppfordringen går dermed til landets biskoper, prester og pastorer om å sette seg inn i både Bibelens første bok og den vitenskapelig baserte argumentasjon mot evolusjonslæren og for Bibelens ur-historiske beretninger. Gjør man det vil man fort oppdage at det går an å være både intellektuelt oppegående og samtidig bibeltro. Ja faktisk at dette er langt mer logisk enn en ukritisk omfavnelse av verdens visdom til fordel for Guds ord.