Gjestekommentar, 17.01.11

Prinsippet, strategien for folk og nasjoner

Av Bjarne Kydland, i www.Kommentar-Avisa.no

Nedenstående bibelsitater viser til et prinsipp i Gud, som aldri er forandret eller kan forandres, om himmel og jord forgår. (se: Luk. 16:17 og Jer. 31,35 – 36.)

1. Sam 15:26

Samuel svarte Saul: Jeg vil ikke gå tilbake sammen med deg! For du har forkastet Herrens ord, og derfor har Herren forkastet deg, så du ikke skal være konge over Israel.

Hos 4:6

Mitt folk går til grunne fordi det ikke har kunnskap. Fordi du har forkastet kunnskapen, forkaster jeg deg, så du ikke skal tjene meg som prest. Du glemte din Guds lov, derfor vil også jeg glemme dine barn.

Disse sitatene forteller mennesket at prinsippet / strategien gjelder nasjonene (”kongen”) tilliks med ”Mitt folk” Her finnes intet kalt: regimenter. Utsagnene ”raker alt og alle under èn og samme kam”, for Gud er Den Suverene (over alt og alle). Det være seg kirke eller politikk.

Historien kan fortelle at det i høyeste grad forkommer stater som av prinsipp og ideologi nettopp har gjort en prinsippsak av motsetningen, nemlig det å ”forkaste Guds Ord” ”Forkaste kunnskap.” (om Herrens uttalte vilje) ”Har Gud virkelig sagt: - - -?” spurte Satan. (1. Mos. 3:1)

Vi behøver ikke å søke kloden rundt for å kunne konstatere dette.: ”Look to Norway” og den ateistisk-sosialistiske ”bevegelsen” her hos oss. Styresettet er en dødelig fare for alt som nasjoner heter, som vil forårsake disharmoni og kaos, i og med at det judeo-kristne demokratiet stranguleres. Slik sett vil jeg si at det i prinsippet bare kan finnes to politiske styreformer, som representerer to rake prinsippielle motsetninger.

Min påstand blir da: Ethvert regime som styres etter Gud-fornektende prinsipper og forlater det judeo-kristne styresett om demokrati alltid vil være årsaken til sterk forkludring av et land og et folk. (jmfr. innl.) Det vil også alltid være slik at det er bare èn pluss noen få, kanskje enda etter en forutgående nominasjon, som oftest også blir foretatt av noen få og som til sist får tak om nasjonens maktapparat, hvis befolkningen på sin side har liten kunnskap og mandat over egen politiske velferd. Den politiske retningen av sosialistisk natur vil som oftest uttale seg og benytte seg av prinsippet: ”Vi har makten og vi skal bruke den.” Et prinsipp som aldri uttales av demokratiets representanter. Det viser seg igjen og igjen at det ofte er denne ene eller noen ganske få, som utgjør et hvert folks undergang og fortvilelse. (jmfr. diktaturene) Den ateistiske sosialisme er i prinsippet avskåret fra å kunne bygge virkelige demokratiske velferdsnasjoner.

Se sitat over: ”- - , derfor vil jeg også glemme dine barn.”

dvs.: ingen velsignelse er stilt i utsikt)

Når oppstod denne ”bevegelse” (ateistisk sosialisme) i Norge?

Det norske Arbeiderpartiet ble stiftet i Arendal i 1887.

Det viste seg at ”bevegelsen” kom til ”å se dagens lys” nettopp i det nasjonen Norge var i ferd med / begynte å konsolidere seg / etablere seg som et judeo-kristent demokrati og nasjon. Men, nei nett da begynte også ”bevegelsen” for alvor å røre på seg, (etter stiftelsen som kom i 1887. )

Hans Nielsen Hauges store livsverk var nettopp begynt å bære de rikeste og fineste demokratiske og private frukter i landet, etter at han var blitt hundset og jaget av all øvrighet, med biskopene og prestene i spissen. Så, til slutt, døde denne begavede og sterke personligheten, bare 53 år gammel, etter å ha utholdt lange og strenge fengselsopphold som resulterte av en ødelagt helse med døden tilfølge. (1771 – 1824 = 53 år) ”Et normalt liv” kunne snart gitt denne mannen opp mot den dobble livslengde.

Konventikkelplakatens (1741 – 1836 - 42) hundreårige historie blir brutt.

30 år før Hans Nielsen Hauge var født ble det ved loven vedtatt at ingen, uten preste-standens godkjenning kunne samles om Guds Ord, på lovlig vis. En bestemmelse for øvrig helt i trå med katolisismen.

Etter at blant andre haugianeren og bondeføreren Ole Gabriel Uelands og N. J. Tvedts framlegg på Stortinget ble denne loven omsider nedkjempet, i tiden 1836-42. En ond barriere var broten og folk kunne fritt samles til møter, og kirken hadde ikke lenger hegemoniet alene. Hegemoniet som førte Hans Nielsen Hauge til en tidlig død.

En annen bondehøvding som hadde stor innflytelse i arbeidet for det judeo-kristne demokratiet var Jørgen Gunnarson Løvland, haugianer (født 3. februar 1848 i Evje, (kort tid etter ”plakatens” opphør.) død 21. august 1922 i Kristiania) var en norsk redaktør, skolemann og politiker (V). Han var en av Norges fremste politikere i nærmere 35 år, og jobbet for norsk politisk og kulturell selvstendighet. Han var særlig opptatt av norskhet og målsak. Løvland var sentral under unionsoppløsningen i 1905, Norges siste statsminister i Stockholm, og første utenriksminister 1905–1908. Han var statsminister1907–1908.

I hans tid fikk vår judeo-kristne grunnlov av 1814 full gjennomslagskraft for Norge, i og med unionsoppløsningen med Sverige, i 1905.

Hans kristne gehaltrikdom kommer best til uttrykk i en fortelling fra et minnesamvær, som en feiring av den norske innsatsen i Karlstad mange år etter 1905 og unionsoppløsningen.

Det er Gamle statsminister Christian Michelsen som sier under dette festlige minnesamværet med utsøkt servering, rosende bordtaler, glitrende fremføring og kjappe replikker: Michelsen sier: ”Vi gjorde det godt, vi gutta i Karlstad.” Men da protesterte Jørgen Løvland: ”Eg skal seia deg det farr: Det var dei truande sine bøner som berga Norge i 1905, og ikkje vi, karane i Karlstad.”

Slike folk kan bygge nasjoner. Ikke folk som må spørre: ”Hva er Guds politikk?” Av alle steder hører dette utsagnet hjemme i KrF!? Vedkommende er ung, hevdes det, men kjæ- - - -!

Når det begås svære terrorhandlinger sier folk: ”Vi kan ikke la oss skremme av dette. Livet må gå videre. Men et utsagn som dette har skremt de fleste til taushet. Ung ikke ung har intet med saken å gjøre. Her mangler i alle fall den ”kunnskapen” som må forlanges av kvalifiserte, demokratisk tjenere.

Oscar Handeland ”(Vårløysing”) kan skrive om vårt emne her, om demokrati-opptakten for landet, på denne tid:

”Ja, 1905 var eit fælt år då det stod som verst på, men eg må likevel seia at eg ville ikkje ha levd det forutan for mykje godt. Eg er tilmed glad for at eg fekk høve til å kome hit aust (til Varteig) nettopp på den tid. - - - Eg har aldri sett så mykje stort og godt som denne sommar, og eg har heller aldri kjent meg så lukkeleg ved å væra nordmann som eg gjorde då - - - -.

Ei sterk religiøs vekkjing hadde nettopp tatt til her i Varteig på dei tider, eller kanske litt før. Og de kan tru det vart sendt mange bøner opp til Herren i høge himmelen då det kneip som verst i Karlstad. Vi hadde møte mest kvar kveld til langt på natt og slutta som oftest med ei varm bønestund for folk og land. Og når vi så fekk pålegg om å halda telefonen open natt og dag, og den eine dotten etter den andre av folk og hestar måtte reisa til grensa, så kan det nok hende at det stakk litt med det same. Men så snart vi kom til oss sjølv att, så måtte vi bort i ei krå og tale med overkongen og be Han ta seg av saka. Det hjelpte straks.

Ja, det falt ikkje tungt å be i dei dagane, kan du tru. Jamvel mange av dei uomvende fekk det til då, har eg spurt.

Og vi vart ikkje veike eller tapte nordmannshåtten for det. Eg tala med mange av dei kristne som av ei eller anna orsak var fri her-teneste, og dei sa: ”Så sant vi får høyre at det er brote laus, så reiser vi på stående flekken. Det er umågeleg å vere heime då. Kone og barn får Gud syte for.” Og eg er viss på at dei meinte det. Det var ikkje tome ord.

Eg var sjølv mellom dei som melde meg frivillig, men vi må likevel vere takksame at vi slapp.

Det veit eg likevel at eg heller ville ha tatt i mot krigen enn trelldomen. (diktaturet)

Guds ånd kvilde over landet. Motstanden var som bortblåse. Det tyktes ikke finnast fritenkjarar meir. Det vil seie: Dei kom ikkje fram, det er snaut ein kan finna eit spottande ord i mot Gud eller dei heilage i ålmenne ordskifte.

Gud fekk makt i landet

For ein kristen er det naturleg å tru at dette var grunnen til at alt gjekk så godt. Det gjekk godt ikkje berre dette året. Dei politiske hendingane i 1905 har verka til det gode også seinare, og gjer det den dag i dag. Også det som med det same kunne synast sårt og tungt, har i lengda gjort godt. Både for Norge og alle landa her nord.” Så langt ”Vårløysing.” (dette vil seie: den over linjene her utlovede velsignelsen)

Vel, det fanns vel ateister også den gangen. Tenker her på Chr. Michelsen selv. På Bjørnstjerne Bjørnsom (?) og til dels også Arne Garborg, men i alle fall: disse to siste var ikke så kunnskapsløse om Guds at de ikke også kunne dikte de vakreste nasjonalsanger og de regnet med at Gud var ”attåt:”

”Vesle vitet strekk ikkje til ei tru må stydja oppunder”, sier Ivar Aasen og B.B.: ”Ja vi elskar dette landet- - - .” I dag spør det menneskelige ”materialet” på Tinget: ”Hva er Guds politikk?” Jeg vil si: Det er som oftest i alle fall ikke KrF-politikk, som mer og mer må lignes med ateisme.

Sosialistene hevder at det er de som har bygd dette landet. I dag holder de i alle fall på å rive det ned. Her er det helst Allah og Hamas som teller, for det judeo-kristne må ”rives” er deres første målsetting.

Denne fatale ideologi begynte sitt virke i og med at landet, i forhold til 1814-grunnloven ville styre klar kaoskreftene. Dette får en kalle diktaturets høyst presise timing.

Dagens tilstand avtegner det grelleste resultat. Selv liker de å kalle seg for: Vi som bygget og bygger dette landet, ut fra sosialistisk maktfullkommenhet.

Det er på høy tid å få tatt skeia i en annen hånd.”