Gjestekommentar, 19.05.11

 

17. mai-prolog på bedehuset i Egersund (2009)


Av
Even Skattum, i www.Kommentar-Avisa.no


♫ (synges) Tenk at nå er dagen her som jeg har lengtet etter
               Jeg har gått i toget og jeg er så glad …
                                         
(Bedehuset stilte i Borgertoget fram til 2010)

For:

Navnet Jesus blekner aldri

tæres ei av vær og vind!

Ingen makter det å slette

ut av bed’husfolkets sinn!

Derfor har vi nå i flokk

vandret rundt på byens veier

Lite mot det har vi nok

Men får vist det Håp vi eier!

 

I 1814 samlet var en flokk av brave menn

112 i tallet satt de der – forfattet Grunnloven.

Og grunnen som de bygde på var den som alt var lagt

For den gang lyttet de til det som Gud har sagt.

 

”Til Dovre faller” skulle de stå sammen for vårt land

med hender lenket i hverandre, det lød fra mann til mann.

Gud gi at vi står fast til jord og himmel står i brann

og blir anvist høyre side inn til vår Frelsermann!

 

(synges) Ser du flagget mitt, rødt og blått og hvitt

       det skal vaie fritt og vise seg!

 

 

Vi har et vakkert flagg som vitner om en fred

som ingen ting på jorda kan måle seg med.

Det røde minner om det blod som rant for hver og en

Det hvite om Den Rene som er vår hjørnesten

Det blå er livets kilde, det evige livets vann

La dette runge høyt og klart i hele Norges land!

Frihetsfarger tre, de former korsets tre,

Å måtte mange flere denne redningsbøyen se!

 

Meltzer, en av de 112, laget flagget vårt, sanksjonert i 1821.

 

Så gikk ca 40 år hen (1864)

før vi fikk nasjonalsangen.

Bjørnson og Nordraak de klarte det med glans

Den gang var Bjørnson kristen, og nordmann på sin hals.

 

 

Bare hør:

( leses) Ja, vi elsker dette landet, som det stiger frem.

Furet, værbitt over vannet, med de tusen hjem!

 

Og altså, i 1864, holdt Bjørnson ennå fram det bud:

( leses) Norske mann i hus og hytte, takk din store Gud!

 

Og hvor skal kongen hente kraft og visdom fra?

Mandat han har fra folket, og det er godt å ha.

Men visdom – tenk på Salomo – den kommer sant og visst

fra Kongers Konge, ja, ifra den kjære Herre Krist!

 

(synges) Gud, sign vår konge god, sign han med kraft og mot!

 

Og hva skal han si, vår konge, når han tas i ed:

Skal nakken være stiv, eller skal han knele ned?

Hør hva Grunnlovens § 11 sier på dette sted:

 

§ 11. Saasnart Kongen, som myndig, tiltræder Regjeringen,

aflægger han for Storthinget følgende Eed:
"Jeg lover og sværger at ville regjere Kongeriget Norge

i Overensstemmelse med dets Constitution og Love;

saa sandt hjelpe mig Gud og hans hellige Ord!"

 

”Alt for Norge” forsikret kong Haakon, det er valgspråket mitt!

Det sies om kong Haakon at hans nytestamente var slitt.

Han sa det den gang Norge endelig var fritt.

Og dansker, svenskers klamme hånd vi endelig var kvitt!

Det samme, gode ordspråk har i kongehuset blitt.

 

Fra 1940 til -45 var flaggstangen naken og bar.

Men både før og etter det fra slottsbalkongen har

vår konge vinket til den flokk av jublende små

som roper ut: HURRA! Og: Kongen leve må!

 

Så, en vakker maidag i 1945

var Olav den første av de kong’lige som kom hjem.

Han avsluttet sin tale da han lykk’lig steg i land

Med: Gud bevare kongen og fedreland!

Og folket svarte ”Ja!”

Det lovet veldig bra!

 

 

Og vet du ei hva frihet er, så skal du spørre dem

Som opplevde krigen og i mai tok flagget frem!

 

Men:

Siden det har penger, velstand, rikdom mer og mer

grepet nordmenns hjerter, og er de som ser,

at bud og Gud er viktig for retning og for kurs.

Ved å bryte Livets lenker

faller alt i grus.

 

Kjære Norge, vil du fortsatt fram – så gå noen skritt tilbake!

Sup inn av den Ånd som i hine hårde dage

la grunnen for sann lykke for nasjon og for folk.

Bruk Bibel og Grunnloven som tolk!

 

Så har vi som fortsatt ser

et arbeid å gjøre.

Tiden er knapp,

ta med deg stang og snøre!

Og by inn til fest -

i øst og i vest

til den evige 17.maifest!

 

  (synges) Guds ord, det er vårt arvegods.

                   Det våre barns skal være.

                   Gud gi oss i vår grav den ros,

                   vi holdt det høyt i ære!

                   Det er vår hjelp i nød,

                   vår trøst i liv og død:

                   O Gud, hvordan det går,

                   la dog mens verden står,

                   det i vår ætt nedarves!