Gjestekommentar,
Sps livssynsproblematikk
Av Hallvard Kvæven
Senterpartiet ble til som en konvertering av det gamle
Bondepartiet og var i mange år et forholdsvis vennligsinnet søsterparti til
Kristelig Folkeparti. Men på slutten av Anne Enger Lahnsteins lederskapsperiode
skjedde det et kulturradikalt ras i en del av Senterpartiet. Derfor er det ikke
overraskende, men på den andre siden avgjort lærerikt, å lese Dagen-reportasjen
(
Internasjonalt fins det en gruppering politiske partier som av og til karakteriserer som ”agrarpartier”. Det betyr at de har til formål å fremme landbruksbefolkningens interesser. (Det latinske ordet ”ager” betyr åker, og ”agricultura” betyr jordbruk). I Skandinavia valgte noen slike partier senterpartilignende navn. Denne egenbetegnelsen fotograferer naturligvis et bilde av hvordan disse partiene hverken finner seg til rette blant røde industriarbeiderfokuserte partier eller dypblå kapitalistiske partier.
Men norske bønder sliter ofte med mer karrige kår og kaldere klima enn i flatere og varmere land. Og på samme måten har det norske Senterpartiet i mangt og mye hatt en mer verdkonservativ og blandingsøkonomisk sans for lavstatusverdier enn både de mer blå og de mer røde. Utvilsomt er det det som har lagt grunnvollen for den eldre og forholdsvis vennligsinnede relasjonen mellom Sp og KrF.
Da Anne Enger Lahnstein overtok, var det en makeløst uredd EU-motstander som ble leder. Hun var også bekjennende kristen. Og sammen skaffet disse profiltrekkene henne tillit i uvanlig stor bredde også utenfor Senterpartiets klassiske velgerfolk.
Men dette sprakk fullstendig da EU-striden var over og striden om Gunnar Stålsetts utnevnelse til Oslo bispestol avslørte at Anne Enger Lahnstein sto for et meget sterkt og målbevisst ønske om teologisk liberalisering av Den norske kirke. Det utløste et ras i kulturradikal retning innen partiet på sentralt hold, og antagelig en ikke ubetydelig avskalling på grasrotnivå.
Men Senterpartiet har på den andre siden, som gårsdagens Dagen-reportasje illustrerer, fremdeles en mer verdikonservativ gren i behold. Den er åpenbart ikke veldig sterk. Men den har fått sitt eget livsrom i partiet gjennom blant annet en fristillingsbeslutning i spørsmålet om det nye ekteskapslovforslaget.
I fremtiden burde denne grenen ha atskillig gjenerobringspotensiale innen et norsk agrarparti. For kulturradikal ideologi er egentlig av vesen og natur ekstremt og utilslørt liberalistisk, akkurat slik som mørkeblå kapitalisme og lyserød kraftsosialisme er liberalistisk. Men et utkantvennlig agrarparti burde derimot ha evne til å se verdien av de blandingsøkonomiske modifikasjonene som uhemmet liberalisme trenger, sammen med de tilsvarende verdikonservative bremsemekanismene i de store og viktige verdi- og kulturspørsmålene.