Av Bjarne Kydland

Kjenner en sin Bibel, sin kirkehistorie og – lære, vil en måtte komme til å erkjenne ”livets to utganger”. Ethvert rett-tenkende menneske vil alltid ønske sine med-mennesker alt godt for både tid og evighet. Hva med Regjeringen i dette henseende? Noen tror kan hende ikke på en evighet, men om så var: Alle vil ønske sin neste alt det beste, uansett.

Hvorfor er det da tilsynelatende så mange som motarbeider at en skal kunne se evigheten i møte med trygghet og fred? (/:mot døden kunne smile, i sorgen være sterk:/) Hele regjeringen, selve landets myndighet, blir til tider ”arrestert” i den tingen slett ikke å bry seg om eller legge til rette for en ”salig ende”, ikke for seg selv og ikke for landsmenn og –kvinner. Heller ikke stiller disse myndighetene med noen egen lære eller forklaring til menneskers spørsmål og lengsel utover livets flyktighet, som vitterlig Grunnloven har anvist og gjør. Alt dette er overlatt tilfeldigheter, eller endog motarbeidet.

Jeg er oppmerksom på at sittende regjering, med Trond Giske i spissen gjerne ser at statskirken består, men jeg mistenker ham faktisk, -av helt andre grunner enn Grunnloven har gitt ham. Jeg påstår at sittende regjering undergraver og uthuler den samme kirkens innhold, og det ”etter noter.” Man vil ha kirken, men skolens kristendomsparagraf må bort. Helst også bordverset og kristne privatskoler. (Ø. Djupedal) Sluttresultatet blir et tomt hylster hvor det er høyt under taket og masser av vasstynt innhold. Allerhelst intet tak.

Kirkens egentlige spørsmål derimot, som formulert av salige Erik Pontoppidans bok: SANNHET TIL GUDFRYKTIGHET hvis første spørsmål av i alt 759 lyder slik: ”Kjære barn! Vil du ikke gjerne være lykkelig på jorden og bli salig i himmelen? Svar: JO, HVIS JEG BARE KUNNE DET. (-vi ville kanskje ha sagt: ”og velferd i Evigheten)

Dagens ungdom blir av myndighetene avspist med masser av politisk korrekthet, og overlates til bedraget ”och sjelens obotliga ensamhet.”

Mange vil huske året 1953 og Ole Hallesby`s radiotale, som blant annet sa: ”….om du stupte død . . . stupte du like i helvete”. Dette anliggende er behandlet i kirkens bekjennelsesskrift Konkordieboken, Augustana XVII: Om Kristi gjenkomst og dom.” -de evige straffelidelser, og er det motsatte av velferd.

Spørsmålet vårt var: Hvordan kan myndighetene helt overse denne kirkens bekjennelse, som også Grunnloven (våre fedre) bekymrer seg for på folkets vegne?

For korthets skyld vil jeg her sitere bare Grunnlovens § 16:

”Kongen (Regjeringen) anordner al offentlig Kirke- og Gudstjeneste, alle Møder og Forsamlinger og religionssager, og paaser at Religionens offentlige Lærere følger de dem foreskrevne Normer.”

Her er altså Regjeringen pålagd å sørge for at veien til salighet for borgerne blir befordret, og at Pontoppidan på en eller annen måte får lyde tydelig og klart. Gjør regjeringen det? Nei!

Vår regjering viser alle tegn på sterk vilje til å uthule innbyggernes menneskerettigheter hva gjelder spørsmål om evig velferd/evig Liv.