Gjestekommentar, 09.11.07

Ap`s Edvard Bull fra1920-årenes sosialist-Norge

Av Bjarne Kydland

”Pågående og hensynsløs.”

”Vi skal gjøre skolen verdslig, likesom sykepleien og begravelsen og ekteskapet og fødselsregistreringen.

Vi skal sloss uforsonlig med den bestående offisielle lutherdom, som med andre fordummende sekter.

Vi skal ha en pågående (les evigvarende) og hensynsløs kirkepolitikk, fordi vi i og for seg mener at religion er en privatsak.”

Og jeg vil legge ham i munnen: Vi skal samle et hvert norsk barn, fra 2-årsalder inn i barnehager og mest mulig bort fra foreldrenes innflytelse. Dette gjør vi på bekostning av den aldrende befolkning.

Jeg klarer ikke slippe dette mest klassiske, det mest ærligste og det mest gjennomførte Arbeiderparti-program noen sinne. For en tid tilbake anklaget jeg dette partiet for å smykke seg med det mest misvisende navnet av samtlige partier, og henviste i den forbindelse til Rødt parti som, av alle antagelig har det mest ærlige partinavnet.

Men, i alle fall, på 20-tallet, i forrige århundre fikk vi en utblåsing fra Edvard Bull som ingen kan ta feil av:

”Vi skal ha en pågående og hensynsløs politikk mot alle partier som bygger sin politikk på judeo-kristen grunnvoll.” Verdens tryggeste grunnvoll! Og som sagt så gjort. Etter norske forhold står ikke deres hensynsløshet eller pågåenhet det aller minste tilbake for Hamas dødslinje overfor Israel. Men nettopp dette partiet kaller seg Arbeiderpartiet, og sverger til Fagbevegelsen. Jeg tør spørre: Hva har ”fagbevegelsen, fagbevegelsen, fagbevegelsen” med denne slags ”pågåenhet og hensynsløshet å gjøre? Absolutt kjemisk rent og ingenting.

I ettertid har Ap-pampene mest mulig tagd stille med disse sine innerst inne mest pågående og hensynsløse hjerteanliggender og intensjoner, i alle fall hva gjelder skrift og tale. Dette kan harmonere mer med deres navnevalg, som altså er Arbeiderpartiet. Og så, i enhver valgkamp opp gjennom årene, det være seg kommune- og fylkestingsvalg eller Stortingsvalg, så dreier det eneste valgopplegget seg, satt på spissen utelukkende om kroner og øre. Fenomenet har hos statsminister Jens Stoltenberg, i våre dager utkrystallisert seg i følgende refreng: ”Den som har lite får minst og den som har mye får mest.” Gjentatt og gjentatt ”i det uendelige” for annet hvert år, og så blir dette noe mange av oss begynner å tro kan være riktig (tenk på Josef Goebbels) håper i alle fall Jens Stoltenberg.

Dette partiet (det såkalte Arbeiderpartiet) er det de mest naive såkalte borgerlig partipamper opp gjennom alle årene har drevet utstrakt lefling med, til ubotelig skade og forderv av Norge som Norge. De har spilt russisk rulett med folket og Fedrelandet som innsats.

Den som noen tid har gått lengst i så måte er nettopp Kristelig Folkepartis Kjell Magne Bondevik. Carl I. Hagen kaller ham SV-politiker og Kjell Magne Bondevik ler, sier han. ”Jeg SV-politiker”?

Etter disse observasjoner fra en av Stortingets skarpeste hoder er det min påstand at Kjell Magne Bondevik ”ikke har forstått bæret” av hva han har bidratt med, eller er det nettopp det han har gjort? Nettopp han, av alle, bidrog med den mest hensynsløse kirkepolitikken, og som Edvard Bull ville ha takket ham rett oppi neven for. Edvard Bull kunne ikke ha bedratt kirken bedre selv.

Skal tro om vi heretter kan få politikere som makter å holde seg edru og på bakkenivå, i stedet på Hamas-nivå. Det er helt nødvendig om Norge skal overleve som Norge og ikke et Hamas-land. Det lykkes bare i den grad at Bull-politikken heretter kan stanses.