Frikirkens ja til kvinnelige prester

Av Konrad Fjell, i www.kommentar-avisa.no – 20.07.05

Den Evangelisk Lutherske Frikirke

I 1877 var Den Evangelisk Lutherske Frikirke (Frikirken) et faktum. Etter flere års forarbeid ble nå den første Frikirkemenighet dannet i Moss. Frikirken betrakter seg selv som en reformkirke og ikke først og fremst en ”vekkelseskirke”.

Bakgrunnen for dannelsen av Frikirken var at man reagerte på utviklingen i statskirken (DNK). Blant annet reagerte man på at enkelte prester i statskirken lærte at Bibelen ikke er Guds ord. Man stilte da spørsmålet: Kan statskirken fyldestgjørende reformeres? Man kom frem til at man måtte bryte med statskirken og starte sitt eget krikesamfunn.

I Frikirkens forfatning finner man følgende bekjennelse: ”Den Evangelisk Lutherske Frikirke tror, lærer og bekjenner: De profetiske og apostoliske skrifter i Det gamle og Det nye testamente (Bibelen) er Guds ord, og dette Guds ord er den eneste regel og rettesnor for tro, lære og liv. Den evangelisk lutherske bekjennelse, slik den er uttrykt i den apostoliske, den nikenske og den athanasianske trosbekjennelse samt i den augsburgske konfesjon og Luthers lille katekisme, er grunnet i og i samsvar med Guds ord.”

Ja til kvinnelige prester

På Frikirkens synodemøte i Stavanger 3. -6. juli ble det med 136 av 196 stemmer gjort klart at man fra nå av vil ordinere kvinner til prester i Frikirken. Det var synodeformann Arnfinn Løynings forslag til vedtak som nådde frem. På denne måten gjengir Dagen 7. juli Løynings vedtaksforslag: ”Det sier ja til å åpne opp for ordinasjon av kvinner, men samtidig tar det på alvor at Bibelens ord om ”hodestrukturen”, er forpliktende for oss.”

Spørsmålet om kvinner kan ordineres til prester har lenge vært en ”varm potet” i Frikirken. Man har allerede åpnet opp for at en kvinne kan bli valgt til eldste. Når man nå også åpner presteembetet for kvinnen reiser det seg flere spørsmål. Løyning sitt vedtaksforslag er også noe uklart. For meg ser det ut til å være selvmotsigende å åpne for ordinasjon av kvinner og samtidig skulle ta på alvor Bibelens ord om hodestrukturen. Vedtaket som åpner for ordinasjon av kvinner innebærer også at Frikirken fram til synodemøtet i 2011 skal arbeide med hvordan man skal forstå Bibelens ord om mann og kvinne i vår tid.

Bibelens ord om mann og kvinne i vår tid

Det er vel og bra at man vil bruke god tid på å trenge inn i spørsmålet om mann og kvinne i vår tid. For det er et emne det råder mye forvirring omkring. Det er derimot urovekkende at man først åpner eldste- og presteembetet for kvinner for så å drøfte spørsmålet om mann og kvinne i vår tid.

På denne bakgrunn vil jeg stille følgende spørsmål: Er det sannsynlig at arbeidet med emnet mann og kvinne i vår tid vil ende opp med en konklusjon som går imot de forhold som faktisk råder i Frikirken, inkludert det at man nå har åpnet for kvinnelige prester? Eller vil konklusjonen på arbeidet underbygge og bekrefte de rådende forhold i Frikirken?

Skal man ta Bibelen på alvor, noe som også Frikirken er forpliktet på etter sin egen forfatning, så må man komme fram til at verken eldste- og tilsynsembetet eller læreembetet kan åpnes for kvinner. Noe annet vil være i strid med Guds ord. Og dessverre må man trekke den konklusjon at Frikirkens praksis på dette området er i strid med Guds ord.

Løynings vedtaksforslag

Løynings vedtaksforslag er selvmotsigende. Man tar ikke hensyn til Bibelens tale om hodestrukturen ved å åpne eldste- og presteembetet for kvinner.

For Bibelens tale om hodestrukturen får nettopp sitt uttrykk i at en kvinne verken kan ha et eldste- eller presteembete. Det aktuelle skriftstedet fra 1Kor 11:3 (Ef 5:23) kan nemlig ikke utelates fra sin større sammenheng i Det nye testamentet. Som med de fleste andre lærepunkter i Bibelen er det slik at det ikke er tilstrekkelig å lese ett skriftsted/avsnitt og derigjennom få en uttømmende undervisning i det aktuelle lærepunkt. Slik også i vår sak som er ”hodestrukturen”.

Løynings vedtaksforslag oppleves svevende. Vi må ta med oss flere skriftsteder for å få lys over hva som menes med hodestrukturen.

”En kvinne skal ta imot læren i stillhet, hun skal underordne seg. Jeg tillater ikke en kvinne å opptre som lærer eller å være mannens herre, hun skal være i stillhet. For Adam ble skapt først, deretter Eva […] Det er et troverdig ord: Om noen gjerne vil ha et tilsynsembete, så er det en god gjerning han har lyst til. Derfor må en tilsynsmann være uklanderlig, én kvinnes mann […]” 1Tim 2:11-13; 3:1-2 (sml. Tit 1:6-7 som omtaler eldsteembetet sammen med tilsynsembetet).

Nå er det slik at Bibelen ikke bruker ordet prest slik vi gjør det. 1Pet 2:5, 9 (Åp 1:6) omtaler det vi gjerne kaller det allmenne prestedømmet. Etter Det nye testamentes bruk av ordet prest er alle de troende prester. Ordet prest har altså ikke nødvendigvis noe med forkynnelse og hyrdeansvar å gjøre, slik som vi bruker det.

Men det å være prest etter vårt bruk av ordet er på mange punkter sammenfallende med Det nye testamentes didaskalos – lærer, presbyteros – eldste, og episkopos – tilsynsmann. Det nye testamentet taler meget om hva det innebærer å være lærer, eldste og tilsynsmann. Vårt skriftsted (1Tim 2) setter f.eks. likhetstegn mellom det å opptre som lærer og det å være herre (sml. hode). Mat 7:29 gjør det klart at det å opptre som lærer innebærer å opptre med myndighet.

Når man er prest i en menighet med alt det innebærer opptrer man med nødvendighet med myndighet og som herre (hode). Som prest kommer man også opp i situasjoner der man må ta oppgjør med forskjellig slag av vranglære. Da er man også inne på et område som er forbeholdt lære-, tilsyns- og eldsteembetet (Mat 5:2; 7:15ff; Apg 15:4ff).

Altså er det å være lærer, eldste eller tilsynsmann - prest etter vår terminologi, det samme som å være herre eller hode.

Hva nå?

Tross alt var det en stor andel av delegatene som stemte mot vedtaksforslaget til Løyning. På grasroten er det også mange både unge og eldre som stiller seg kritisk til det som nå skjer i Frikirken. Skal man i fortsettelsen leve med disse to uforenelige syn, for det er de, side om side slik man har forsøkt i Den norske kirke? Har Frikirken som betrakter seg selv for å være en reformkirke prinsipielt sett skapt behov for en ny reformkirke, ved å bevege seg i samme retning som den kirke de selv i sin tid så det nødvendig å bryte med?

Så meget står i alle fall fast, at den som vil ta Bibelen på alvor må kjempe mot det man nå har åpnet for i Frikirken.