EU og friheten
Av Bjarne Kydland, gjestekommentar i www.kommentar-avisa.no -
Det heter seg at EU har avskaffet krig og ufred medlemslandene i mellom. Men det er trolig også alt, for å si det slik. Og så var det heller ikke grensene som i historisk tid gav krig, men diktatorers grådighet, alltid på bekostning av samtlige nasjoner, inklusive egne undersåtter og ofte også en kule for egen panne, til slutt.
Og, merk nøye: diktatorer oppstod utelukkende i de nasjoner som mest konsekvent ignorerte og motarbeidet hva Guds Ord utrykkelig fremholder som avgjørende for enhver nasjons og menneskers velferd og lykke her i livet og hisset for den del.
Hva har medlemsstatene valgt å gi avkall på for denne fornuftstroen? Og, hva med alle som har havnet på utsiden av unionsgrensene?
Grunnet ønsket om sikkerhet mot krig og blodsutgytelse innen unionsgrensene har det enkelte medlemsland gitt avkall på alt av betydning for eget velbefinnende som selvstende-nasjoner, med mandat over eget landområde og folk. Nettopp det som i all historie har vært ethvert folks ambisjoner og streben for å oppnå, nemlig bestemmelsesretten i eget ”hus og hjem”. Det vil si egen befolkningsmessige og næringsmessige selvbestemmelsesrett og trang, nedlagt i ethvert folk fra Skaperens hånd (Ap.gj. 17), og som hos oss ble nedfelt i 1814-Grunnloven.
Anonyme funksjonærer har nå ”rottet seg sammen” i Brussel og har fått hånd om alt innen familie, skole, religion, næringsliv. Kort sagt alt, fra A til Å, av noen betydning i alle nasjoner. Per i dag bestående av til sammen 450 000 000 mennesker.
La oss i dette lille innlegget bare ta for oss den ene tingen som vedrører vår egen Grunnlovsmessige bestemmelse i religionsspørsmålet: § 2. Hvor blir det av den?
I dag lyder paragrafen slik: ”Den evangeliske lutherske Religion forbliver statens offentlige Religion. De indvaanere der bekjenne seg til den, ere forpliktede til at oppdrage deres børn i samme.”
Ta så i betraktning det som nå ser ut til å ville bli EU-konstitusjonen, kjemisk renset for noen antydning om 1814-Grunnlovens judeo-kristne Gud og tenk på ”de eller den nasjonen (les diktaturene) som mest konsekvent ignorerte og motarbeidet hva Guds ord utrykkelig fremholder. Resultatet kan uttrykkes med ett eneste ord eller to: Ruin og kaos.
Sett på denne bakgrunnen må en knytte til det som Ap-politikeren fra 1920-årene, Edvard Bull (1881 – 1932) (E.B.) ivret og arbeidet for, der han i Arbeiderpartiets navn lovte å ville reversere våre Grunnlovsfedres arbeid fra 1814 totalt.
E.B.`s og Ap`s Grunnlov fra 1920-årene lyder slik: ”Vi skal gjøre skolen verdslig, likesom sykepleien og begravelsen og ekteskapet og fødselsregistreringen. Vi skal sloss uforsonlig mot den bestående offisielle lutherdom, som mot andre fordummende sekter.
Vi skal ha en pågående og hensynsløs kirkepolitikk, fordi vi mener at religion i og for seg er en privat sak.” Dette siste må nok ifølge Rune Gerhardsen kalles en situasjonsetisk bestemmelse, for han sa i forbindelsen med valget av ny Oslobisp nettopp det motsatte: ”Relegion er ikke en privatsak,” sa han da.
Denne ”hensynsløse kirkepolitikken” står i dag i full Ap-blomst, og som deres kronprins bedyrer så skal det fortsatt være den kommende Ap-politikken for hjem, skole og kirke. Nettopp denne paragrafen er programposten som mest konsekvent er oppfulgt av Arbeiderpartiet, i alle år, endog det fra tid til annen er skapt noen forvirring, siden det motsatte har vært bedyret gjentatte ganger. Sporene skremmer, men ”Ola nordmann” er blåøydd som aldri før.
Er det Ap-politikk som skal føres i EU da har vi mistet ikke bare en av våre ”øyenstener”: Grunnloven, men begge to: Bibel og Grunnlov. (Ole Gabriel Ueland, 1833)
Jeg siterer her litt fra Jørgen Høgetveits hånd: ”La dem møte all den motstand det gamle Distrikst-Norge og Kristen-Norge kan by dem i dette store frigjøringsåret 2005 (1905) og på den samme Bibel- og Grunnlovsgrunn som fedrene kjempet og reiste Norge på. Våre to ”øyenstener”. (Ole Gabriel Ueland 1833) De evangelisk-protestantiske riker har gjennom historien bevist sin bærekraft i skapelsen av velstandssamfunnet og medmenneskelighet basert på de kristne hjem.”
Ja, det skulle jeg mene, for noen annen ”bærekraft” eksisterer ikke.
Denne kampånden må alle som er glad i sitt hjemland vise nå på nasjonens 100-års-dag, hvor ”Den røde fare” dokumentert griner oss i møte med all sin gru.