Bønnehåndbok for fariseere

Av Guttorm Raen, i Bibelsk Tro nr. 5 / 2002. Artikkel nr. 12.

(Forfatter: Bruce Wilkinson, Tittel: Jabes’ bønn. Lev et liv i velsignelse,

Norsk Forlag: Hermon Forlag 2001)

Den vesle boka som vi skal si litt om i denne bokmeldingen, ser ut til å være blitt en av de mest populære religiøse bøker i vår tid. Den er kommet høyt opp på lister i sekulære aviser i USA, og det passer godt at den er utgitt her i landet på et forlag som etter annonseringen å dømme så å si bare utgir "bestsellere".

Som tittelen viser, tar boka utgangspunkt i det som er fortalt om Jabes i 1 Krøn 4,9-10, og framstiller hans bønn som et mønster for oss når det gjelder å be slik at vi kan oppleve Guds kraft og velsignelse i våre liv. Forfatteren finner fire ledd i Jabes’ bønn: 1) Å be om Guds velsignelse, det vil si, å prioritere dette høyest og åpne opp for at Gud kan sende velsignelse i ens eget liv, 2) å be om utvidede grenser, det vil si at en ber Gud utvide ens liv slik at en kan gjøre mer for ham, 3) å be om berøring fra Guds hånd, det vil si, å frigjøre Guds kraft i livet, og 4) å be om å bli bevart fra det onde, det vil si, avhengighet av Gud som en "strategi for å bevare det velsignede livet».

Hva er det så å innvende mot dette?

For det første: Det er hele tiden tale om hva vi skal oppnå ved vår bønn, ved å være "en streber for Gud". Det tales ingenting om det som er det grunnleggende ved bønn i Jesu navn – forholdet til Gud og samfunnet med Jesus Kristus. Jesu navn er bare nevnt to-tre steder i boka, og da leser vi ikke noe om at han er vår frelser fra synden og at vi fra begynnelse til slutt er avhengige av hans nåde. Det som nevnes, er den kraft som formidles ved ham, og at han er et eksempel for oss. Avhengighet av Gud omtales som en strategi til å holde oss på toppen og ikke bli motløse.

Det advares mot ytterliggående syn som går ut på at vi skal foreskrive Gud konkret hvilke velsignelser han skal gi oss. Men bortsett fra det ser grunnsynet ut til å ligge tett opp til det som hevdes i trosbevegelsen. Døperen Johannes’ holdning – "han skal vokse, jeg skal avta" (Joh 3,30) – merker vi ikke noe til i denne framstillingen. Og vi har ikke behov for å be slik Jesus lærte oss: "Skje din vilje …" – for Jabes’ bønn er "en modig bønn som Gud alltid svarer på" (forordet).

Jeg kjenner meg ikke overbevist om at Jabes’ bønn virkelig skal forståes så ensidig og selvsentrert som en får inntrykk av i denne boka. Men uansett, det å bygge et læresystem på en historisk beretning, uten å ta hensyn til hva Bibelen direkte lærer oss om saken (om bønn f.eks. i Matt 6 og andre steder), røper en forvrengt og farlig holdning til Bibelens ord. For da blir det lett det som vi legger inn i teksten, ikke Guds eget ord, som blir rettesnoren.

Overskriften på denne bokmeldingen har sin bakgrunn i fortellingen i Luk 18,9-14. De trekk vi har pekt på, viser oss at i denne boka er det ikke tollerens, men fariseerens bønn vi blir presentert for. Eller, for å ta et annet eksempel, det Jesus understreker i påminningen Luk 10,20, ser ut til å være fullstendig glømt. Det er ikke kristen forkynnelse når en bare taler om Guds nåde, uten forankring i ordet om korset (1 Kor 1,18; 2,2). Jeg kan ikke annet enn undre meg over at ei bok som dette blir anmeldt i misjonsblad (f.eks. Utsyn) uten kritiske innvendinger.

Kanskje denne vesle boka ikke fortjener så mye omtale som vi har gitt den her. Det er godt mulig at den er en døgnflue i tidens åndelige utvikling. Men nettopp derfor tror jeg det kan være nyttig å ta den fram som et typisk eksempel på en åndelighet som blir mer og mer fremmed for evangeliet. For det ser ut til at vår tids kristendom preges stadig mer av at en ikke bryr seg om Jesu advarsel mot "fariseernes og saddukeernes surdeig" – fromhet som setter egen vellykkethet i fokus framfor Kristi nåde, og religiøsitet opptatt med verdslige interesser mer enn det evige.

(Merknad: Noen av de innvendingene jeg har anført mot denne boka, har jeg fått bekreftet i en artikkel – et intervju – i tidsskriftet "Christian Research Journal", nr. 2/2002)