Den liberale teologi og bibelkritikken
Av Konrad
Fjell
Guds ords troverdighet blir i dag angrepet mer enn noen gang. Mange i de kristne rekker nekter at Guds ord er ufeilbarlig og at hele bibelen er innblest av Gud (1Tim 3:16). Man påstår å finne motsigelser i Skriften og annet som man ikke kan forstå. Derfor sier man at bibelen umulig kan være Guds sanne ord helt i gjennom.
”Den liberale teologi” har uten tvil vært banebryter for bibelkritikken.
Historisk tilbakeblikk
I løpet av de siste 300 årene har den liberale teologi vokst fram. Friedrich Schleiermacher (1786-1834) står som den liberale teologis far med sin dualistisk-gnostiske teologi. Men bibelkritikkens spor går lenger tilbake.
Bibelkritikken begynte med at man angrep Mosebøkene. Man stilte seg kritisk til at Moses var den egentlige forfatteren av femboken (pentateuken - Septuagintas navn på de fem mosebøkene). Filosofen Baruch Spinoza (1632-1677) var den første som kom til å hevde at det ikke var Moses som var forfatter til femboken. Han mente at det var Esra som var den endelige forfatteren. Esra skal ha satt boken sammen på grunnlag av en rekke nedtegninger og ble en slags endelig redaktør.
Tankene til Spinoza førte til at en rekke teologer kom med lignende hypoteser, som munnet ut i kildeteorien. I 1753 utgav den franske jøden Jean Astruc et skrift hvor han hevder at det er to hovedkilder som er Mose kilder når han skriver mosebøkene. Astruc er den som er blitt stående som grunnlegger av kildeteorien.
J. G. Eichorn viderefører Astrucs tanker. Med Eichorn og hans meningsfeller oppgis tanken om Moses i det hele tatt kan være forfatteren til femboken.
På
slutten av 1870-tallet og inn i det følgende tiåret utarbeidet J. Wellhausen og
K. H. Graf en rekke skrifter hvor de sammenfattet de forskjellige kildeteoriene
og forsøker å datere de ulike kildene. De utformer det de kaller firekildeteorien. De daterer de fire
kildene til forskjellige tidspunkt i perioden 950 –
Firekildeteorien sto seg sterkt til langt inn i våre dager, helt fram til 1975 ifølge prof. Kåre Berge ved NLA i Bergen. Videre sier Berge i sine leksjoner ved NLA at det ikke er noen klare alternativer til denne teorien. Unntaksvis begynner enkelte teologiske kretser å hevde at det er to tradisjonsstrømmer eller teologiske miljøer som står bak de fem mosebøkene.
Den som vil være tro i mot Guds ord må holde fast på at det er Moses som har forfattet alle mosebøkene. Dette vitner også mosebøkene selv om. Se for eksempel i 2. Mos 17:14 og 5. Mos 31:24. Jesus og apostlene vitner også i hele det nye testamentet om at det er Moses som er forfatteren til mosebøkene. Jeg vil nøye meg med å nevne Joh 5:45-47.
Hvorfor tror man ikke at Moses har forfattet femboken?
Jeg vil nå kort si litt om hva disse teoriene går ut på. Det vil klart vise seg at de ikke holder mål. Tvert i mot er det hypoteser og tanker som ikke har noen gode beviser. Disse teoriene er langt i fra vitenskapelige fordi man ikke har annet å bygge på enn egne meninger og andre liberale teologer. Man har ingen arkeologiske funn eller historiske kilder å vise til, annet enn bibelteksten. Ofte bærer argumentasjonen preg av å være useriøs og til dels sarkastisk overfor Bibelen som Guds ord.
Når man hevder at Moses ikke kan være forfatteren til femboken er det særlig tre argumenter som brukes. For det første omtaler Moses seg selv rosende, for det andre taler Moses i tredje person og endelig er det de såkalte anakronismene.
Nå finnes det en rekke såkalte anakronismer i femboken. Disse har jødiske skriftlærde alltid vært klar over uten at de har dradd i tvil Mose forfatterskap.
For eksempel står det i 1. Mos 12:6: ”Kana’aneerne bodde den gang i landet.” Til dette sier bibelkritikerne: Kana’aneerne bodde jo i landet også på Mose tid. ”Den gang”, tyder på at vi har for oss et historisk tilbakeblikk fra en tid hvor kana’aneerne ikke var i landet lenger. Derfor må dette være et tillegg som en redaksjon har lagt til en gang etter at kana’aneerne ble utryddet. Og det var etter Mose tid.
I 2. Mos 16:35 har vi en annen såkalt anakronisme. ”Israels barn åt manna i førti år, til de kom til det bebodde land. De åt manna helt til de kom til grensen av Kana’ans land.” Dette kan umulig Moses ha skrevet hevder liberale teologer. For han var jo død når Israelsfolket kom til grensen av Kana’ans land. Også dette tas til inntekt for at femboken er yngre enn Moses.
Man kunne nevne flere slike eksempler, men det holder i denne sammenhengen. Det er avslørende at så godt som alle argumentene til bibelkritikerne er av samme art.
Til argumentasjonen ut fra 1. Mos 12:6 kan man si at det over hodet ikke er noen motsetning mellom det som står her og at Moses har skrevet det. Hvorfor skulle ikke Moses kunne komme med en påminnelse om at kana’aneerne bodde i landet på Abrahams tid, selv om de fremdeles gjorde det på hans tid. Hele poenget i teksten er jo at Abraham får et land i eie som allerede var bebodd.
På samme måte er det heller ikke vanskelig å forstå verset i 2. Mos 16:35. Tre vers tidligere forteller Moses at han framsier en Herrens befaling om mannaen. I siste del av verset kan vi lese: ”så de kan se det brød jeg gav dere å ete i ørkenen da jeg førte dere ut av landet Egypt.” Konklusjonen i vers 35 er naturlig å trekke på denne bakgrunn. For den saks skyld kunne Herren også ha åpenbart for Moses at Israelsfolket skulle spise manna inntil etter at Moses selv hadde dødd.
Firekildeteorien
”Bevisene” man framlegger i
forbindelse med firekildeteorien
ligner på dem vi alt har sett på. Den eldste av kildene er den såkalte Jahvistkilden. Den har fått sitt navn
etter det hebraiske navnet på Herren, JHVH (i våre bibler oversatt Herren). Liberale teologer hevder at det er en
prestelig tradisjonskrets som står bak disse kildene. Av femboken er det 1Mos
2-3; deler av kapitlene 6-9; 12-14; 16; 27; 28:10-22 osv. som er hentet fra
denne kilden som stammer fra omkring 950-
Følgelig er neste kilde Elohistkilden. Den er noe yngre og er opphavet til de stedene det hebraiske navnet Elohim (oversatt Gud) er benyttet i grunnteksten. Det er i 1Mos 1; 9; 17; 2Mos 6:25-40; 3. Mos og store deler av 4Mos. De to siste kildene er Deuteronomiumskilden og Prestekilden. Disse går jeg ikke nærmere inn på her.
Grunnlaget for talen om Jahvistkilden og Elohistkilden er at man tenker seg at Moses umulig kunne ha brukt to navn på Gud. Forskjellig bruk av gudsnavn må være et bevis på at femboken i alle fall har to forfattere.
Dette
må vi straks avvise med å si at det ikke er problematisk at Gud skulle ha åpenbart
seg med flere navn for Moses. De forskjellige gudsnavnene har til hensikt å
beskrive Guds vesensfylde. JHVH er Guds åpenbaringsnavn og brukes særlig når
han vil framheve at han vil ha samfunn med menneskene. Elohim betegner den opphøyde Gud over skapningen og er en vesensbetegnelse
for å skille Gud fra skapningen. Ser man etter i de ovenfor nevnte skriftstedene
vil man oppdage at de forskjellige gudsnavnene samsvarer med konteksten.
Påstandene som legges fram av de liberale teologene må anses som de reneste spekulasjoner ettersom det ikke kan føres noen beviser for dem. Sørgelig er det at slikt arbeid i det hele tatt kan benevnes som vitenskap. Man skulle tro at dette satte teologien i et dårlig lys i forhold til de andre vitenskapene. For de nevnte resonnementene er ikke engang rasjonelle.
Tar man for eksempel for seg et vanlig profant historieverk ville det være uaktuelt å angripe det på samme måte som de liberale teologer angriper bibelen. Det ville straks blitt avvist som uvitenskapelig. Men overfor Guds Hellige Skrift ser det ikke ut til å vekke reaksjoner.
De skal ta seg lærere i mengdevis
Det er tydelig at vi lever i den tid Paulus beskriver for Timoteus i 2Tim 4:3-4. Det er karakteristisk for vår tid at den liberale teologis tankegods langt på vei godtas i de fleste kristne kretser.
Menighetsfakultetet (MF) ble dannet på grunn av den liberale teologiens innflytelse på det Teologiske Fakultet. Men alt fra starten var kimen til bibelkritikk plantet på MF. Nå ser det ut til at både Fjellhaug og NLA følger etter idet de bruker både lærebøker og lærere som er bibelkritiske.
Konsekvensene av dette ser man tydelig helt ned til gressroten. Det er ikke lenger så nøye med Guds ord. Man kan kalle seg en konservativ kristen og enda si at samboerskap ikke er synd. Det er heller ikke uvanlig å dra det gamle testamentets historiske troverdighet i tvil.
Forvirringen er stor. Det er mer enn noen gang behov for kyndig veiledning ved bibeltroende lærere, hyrder, predikanter og prester. Slike som er villige til å forkynne hele Guds råd til frelse. Og som frimodig vitner om at hele bibelen er Guds troverdige ord som kan gjøre vis til frelse. Vi trenger profetrøster som er villige til å stride den gode strid og som trofast fører hjorden.
Skal vi bli bevart i denne ulvetid er det viktig at man som et Guds barn ikke lar seg lure av de falske røstene som sier: ”Her er Jesus”, ”dette er veien til livet” osv. Ved daglig å nære seg med Guds ord og holde seg til de hellige, ved jevnlig å nyte nattverden og være vedholdende i bønnen, kan ikke Djevelen gjøre oss noe.
All motstand mot Guds rike er i egentligste forstand motstand fra Djevelen. Han fører kampen gjennom de mennesker han får i sin vold. Derfor må vi være kloke som slanger og enfoldige som duer i kampen, idet vi flittig bruker det riktige våpenet, som også er det eneste: Guds ord, bibelen (Ef 6:17).