Gjestekommentar

”Det palestinske folket”

Av Yehezkel Bin-Nun

Hvem er ”palestinerne”?

Moderne media er fylt opp av stoff om palestinerne, deres spesielt vanskelige situasjon, deres dilemma og kampene deres. Alle sider ved livet deres ser ut til å bli lagt under mikroskopet. Bare ett spørsmål synes ikke å bli tatt opp; hvem er palestinerne? Hvem er dette folket som gjør krav på Det hellige land som sitt eget? Hva er deres historie? Hvor kommer de fra? Hvordan kom de til landet som de kaller Palestina?

Nå som både USAs president George Bush og Israels statsminister Ariel Sharon (i direkte opposisjon til den plattformen han ble valgt på) har kommet ut i favør av en palestinsk stat, ville det være klokt å søke svar på disse spørsmålene. Det generelle inntrykket som er gitt i media er at palestinerne har bodd i Det hellige land i århundrer, hvis ikke årtusener. Da er det ikke til å undres over at en nylig meningsmåling blant franske borgere viser at majoriteten tror (falskt), at før grunnleggelsen av den israelske stat, eksisterte en uavhengig palestinsk stat på det stedet. Men som en kuriositet, når det gjelder å fremstille historien til dette ”oldtidsfolket”, finner de fleste nyhetsformidlere det vanskelig å gå lenger tilbake enn til begynnelsen av det 19. århundre.

CNN, et nyhetsbyrå som har ofret talløse timer på den vanskelige situasjonen til palestinerne, har et nettsted som presenterer en spesiell del av Midt-Østen konflikten kalt ”kampen for fred”. Den inkluderer et lovende avsnitt med tittel ”Land gjennom tidene”, som forsikrer oss at de vil fortelle oss områdets historie med kart. Underlig nok, viser det seg at kartene som blir vist, ikke begynner tidligere enn det urgamle året 1917.

CBS News’ nettsted har en bakgrunnsartikkel kalt ” Kampen for fred i Midt-Østen”. Dens historie starter ikke før 1897.

NBC News’ avdeling for bakgrunnsstoff, kalt ”søken etter fred”, har en tidslinje som starter i 1916.

BBC sin starter i 1948.

Men det avgjørende argumentet må sikkert finnes på den palestinske autoritets nettside. Mens det er dominert av slike uttrykk som ”Israelsk okkupasjon” og ”Israelske brudd på menneskerettigheter” så har de praktisk ikke ofret noe på historien til det såkalte ”palestinske folk”. Den eneste artikkelen på nettstedet som har et historisk innhold har tittelen ”Palestinsk historie- det 20. århundres milepæl” som synes bare å bekrefte at det før det 19.århundre ikke eksisterte noe slikt begrep som ”det palestinske folk”. Mens de moderne media synes å være i manko på informasjon om historien til ”det palestinske folk” er ikke de historiske opptegnelsene det.

Katz og Peters med detaljert historie

Bøker, slike som ”Battleground” av Samuel Katz, og ”Fra uminnelige tider” av Joan Peters har gitt detaljerte opptegnelser om regionens historie for lang tid tilbake. Langt fra å være bosatt av palestinere for århundrer siden, for ikke å si årtusener siden, var landet Israel, ifølge titalls besøkende i det forrige århundre praktisk talt folketomt. Alphonse de Lamartine besøkte landet i 1835. I sin bok ”Erindringer om Østen” hørtes det ikke en lyd utenfor Jerusalems porter. ”Vi så ikke et levende vesen, og hørte ikke en eneste lyd”. Ingen ringere enn den berømte amerikanske forfatteren Mark Twain, som besøkte landet i 1867, bekrefter dette. I sin bok ”Innocence Abroad” skriver han, ” ødsligheten er her så stor at en ikke kan forestille seg det [slik det en gang var] fullt med liv og action. Vi kom helskinnet frem til Tabor. Vi så ikke ett menneske på hele reisen.” Til og med den britiske konsul for Palestina rapporterte i 1858 ”landet er for en stor del tomt for innbyggere, og derfor er det største behovet å få en befolkning i landet”.

Massiv arabisk innvandring til jødisk bebodde områder

I virkeligheten, ifølge offisielle ottoman tyrkiske manntall for 1882 hele landet ”Israel” (”Palestina”) på begge sider av elven Jordan, (se http://massada2000.org/historical.html), var der bare 141000 muslimer, både arabere og ikke-arabere. Dette antallet føk i været til 650000 arabere i 1922, en 450 % økning på bare 40 år. I 1938 skulle dette tallet øke til over 1 million eller en 800 % økning på bare 56 år. Befolkningsveksten var spesielt høy i områder hvor jødene bodde. Ifølge araberne var denne økningen en følge av barnefødsler. I 1944, for eksempel, påsto de at den naturlige økningen (fødsler minus døde) av arabere i landet Israel var det forbløffende tallet 334 per 1000. Det ville utgjøre omtrent tre ganger så høy rate som for Libanon og Syria i løpet av det samme året og nesten fire ganger det som gjelder for Egypt, som regnes blant de høyeste i verden. Mildt sagt usannsynlig. Hvis den massive økningen ikke var i samsvar med naturlig fødselsrate, så hvor kom alle disse araberne fra? Alle spor peker mot nabolandene Egypt, Syria, Libanon og Jordan. I 1922 noterte den britiske guvernøren i Sinai at ”illegal immigrasjon ikke bare skjedde fra Sinai men også fra Transjordan og Syria.” I 1930, noterte den britisk-sponsede Hope-Simpson rapporten at ”tallet på arbeidsledige økte på grunn av immigrasjon fra Transjordania”,og ”illegal immigrasjon fra Syria og tvers over den nordlige grensen til Palestina er betydelig”. Araberne selv bærer vitnesbyrd om denne trenden. For eksempel, innrømmet guvernøren av det syriske distriktet Hauran og Tewfik Bey el Hurani, at i en periode på bare få måneder i 1944 hadde 30000 syrere fra Hauran flyttet til Israel. Til og med den britiske statsminister Winston Churchill innrømmet den arabiske tilstrømningen. Churchill, en veteran fra den tidlige mandatperioden i Israel, noterte i 1939 at ”Langt fra å bli forfulgt har araberne rottet seg sammen i landet og flerdoblet seg.” Langt fra å fortrenge araberne, var jødene den virkelige årsaken til at araberne valgte å bosette seg i Israel. Arbeidet som ble tilbudt av den nylig etablerte sionist-industrien og jordbruket lokket dem dit, akkurat som Israels bygningsindustri gir flest arabere i landet Israel i dag deres hovedinntekt.

Malcolm Mc Donald, en av hovedforfatterne av den britiske hvitebok fra 1939, som begrenset jødisk immigrasjon til Israel, innrømmet (konservativt) at den arabiske befolkningen hadde blitt det halve av det den var da, om det ikke var for det jødiske nærværet.

Arafat født i Kairo 24. august 1929

I dag, på grunn av den siste ”intifadaen”, har ikke arabere under 35 tillatelse til å komme inn i før-1967 Israel for å arbeide. Arbeidsløsheten har skutt i været med over 40 % og de fleste må stole på europeiske hjelpesendinger for å overleve. Ikke bare de før-statlige araberne løy om å være innfødte. Til og med i dag viser prominente palestinske arabere seg å være av utenlandsk opprinnelse. Edward Said, en Ivy leage professor i litteratur og en av de palestinske hovedpropagandistene, påstod lenge at han hadde vokst opp i Jerusalem. Men, i en artikkel i september 1999 for kommentarmagasinet Justus Reidveiner, ble det klart at Said var vokst opp i Kairo, Egypt, et faktum som Said senere ble tvunget til å innrømme. Men hvorfor bry seg om Said? PLO-sjef Yassir Arafat selv, selverklært leder til ”det palestinske folk,” har alltid påberopt seg å være født og oppvokst i ”Palestina”. I virkeligheten, ifølge hans offisielle biografiforfatter Richard Hart, så vel som BBC, ble Arafat født i Kairo den 24. august 1929, og det var der han vokste opp. Arabiske bosettere adopterte tittelen til den urgamle kananeer-stammen, filisterne, som døde ut for nesten 3000 år siden. Sammenhengen mellom denne stammen og våre dagers arabere er lik null. Hvordan skal vi forstå forskjellen? Gitt fravær av enhver historisk oppdatering, kan man forstå hvorfor Yasser Arafat påstår at Jesus Kristus, en tømmermann fra Galilea, var en palestiner.

Jesus var jøde født i Jødeland

Hvert år, ved juletider, reiser Arafat til Betlehem for å fortelle tilhørerne at Jesus i virkeligheten var en palestiner. Hvis palestinerne i virkeligheten er en myte, da blir spørsmålet: ”hvorfor”. Hvorfor finne opp et fiktivt folk? Svaret er at myten om det palestinske folket tjener til å rettferdiggjøre den arabiske okkupasjonen av landet Israel. Mens araberne allerede har 22 selvstendige land (mer enn noe annet folk på jorden) og kontrollerer en landmasse på 800 ganger Israels areal, er dette tydeligvis ikke nok for dem. De føler derfor trang til å robbe jødene for deres eget og eneste land, ett av de minste på planeten. Uheldigvis er mange folk som er uvitende om historien til denne regionen, inkludert mye av verdens medier, altfor villige til å hjelpe til.

(Artikkel trykt i Jerusalem Post. Gjengitt med tillatelse fra Shuva Israel Norge.)