KRISTENDOMMEN og VÅR SAMTID

Av forfatter Ronald Fangen, i www.Kommentar-Avisa.no – 26.01.2025,
Gyldendal Forlag 1938

Kommentar av Red. i Norges Kommentar Avis: Dette omhandler de totalitære tanker om nasjonal-sosialismen – og kan samtidig parallellføres med kulturrevolusjonen fra Frankfurterskolen.

Innledning til boken «Kristendommen og Vår Samtid».

Sommeren 1934 skrev jeg min roman «Mannen som elsket rettferdigheten». Jeg var takknemlig over at jeg hadde arbeidet med boken, for det var ellers en krise sommer for mig. Jeg hadde den følelsen at alle de verdier jeg trodde på og som jeg mente var garantert urokkelige i Europa omkom i kaos. 
Så vidt jeg nu kan huske har intet i disse årene gjort et så skremmende inntrykk på mig som at Gøring sammenkalte Tysklands ledende jurister for a meddele dem at i det tredje rike vilde man for fremtiden ikke anerkjenne begrepet den objektive rett, — førerens vilje var retten. Jeg leste det en dag i en avis, et telegram blandt mange andre telegrammer, og følte en lammende forferdelse, som jeg ikke kan huske at noe annet i denne tid har skapt hos mig, ikke krigen,  ikke revolusjonene, ikke noe som har hendt i efterkrigstidens barske klima. 
Både krigen og revolusjonene gav sig ut for å tjene menneskelige formål og idealer. Selv om man ikke nådde dem var det noe av håp og trøst i at de allikevel var der. Det var en prinsipiell anerkjennelse av menneskelige verdier, av kulturens forutsetninger — selv om virkeligheten talte et annet sprog. Men dette dekret fra en politisk leder i et av Europas eldste og største kulturland, — det var et bevisst angrep på den avgjørende forutsetning for kulturens eksistens: den Objektive rett som ethvert retts samfund prinsipielt må bygge på!

Det har tatt århundrer å bygge den opp og få den anerkjent.  Det vilde kanskje ta nye århundrer å bygge den ut til virkelig rettferdighet, — men det tok bare et øyeblikk å dekretere at den ikke lenger skulde ha gyldighet og innføre det kaos som er den subjektive rett: førerens vilje er retten.

Jeg nevner dette her innledningsvis fordi det var en av de viktigste årsakene til at jeg denne sommeren syntes at alt ramlet omkring mig. Det var en spøkelsesaktig uvirkelighet over det hele. Jeg hadde som de fleste åndsarbeidere halvt ubevisst identifisert mig med visse verdier.

De utgjorde mitt vern, berettigelsesgrunnlaget for mitt arbeide. Å tjene dem efter sin beste evne — det var en åndsarbeiders, en skribents, i dette tilfelle min livsberettigelse.

Hvad jeg denne sommer i en underlig panikkstemning kom til å innse kan jeg si med ett ord: min tro på disse civilisatoriske verdiene var en utilstrekkelig tro. Ikke fordi de var dårlige verdier. Tvert imot: de var gode verdier. Men fordi de ganske enkelt var utilstrekkelige.

Hvad jeg mener med det skal jeg ikke forklare nu, — det blir forhåpentlig klart av det jeg siden skal skrive.

Nu skal jeg bare nevne to følger av denne opdagelse.

Den første var: jeg innså at revisjonens tid var inne, — jeg måtte på ny «orientere mig i tilværelsen». Det var et krav som forholdene i verden gjorde til en slags tvang: Når det kommer til et krakk, når alt ramler omkring en, da blir man nødt til å se efter hvor hardt det rammer en selv. Situasjonen krevet en ny vurdering. Det er den avgjørende menneskerettighet som ingen kan ta fra en: å vurdere det som skjer. I diktaturlandene kan man kneble det frie ord, men ikke engang der kan man hindre menneskene i å vurdere — selv om de må beholde resultatet for sig selv.

Men skulde jeg vurdere det som skjedde i verden og skulde denne vurdering være noe annet enn forferdet reaksjon og fariseisk fordømmelse, skulde jeg med andre ord være i stand til a vurdere positivt — da måtte jeg også få et positivt utgangspunkt. Jeg måtte ikke reagere ut fra standpunkter, men jeg måtte finne et sted hvor jeg kunde stå selv om jeg skulde bli nødt til å opgi alle standpunkter. Det var uorden og panikk i det store europeiske kulturhus. Men det var også uorden og panikk i mitt eget hus —: i mig selv. Så lenge det var tilfellet nyttet det lite at jeg var forferdet over verdensbegivenhetene, fordømte dem, og med letthet kunde ut-

folde en hel serie av meninger om alle slags foreteelser.

Aristoteles ønsket sig et ståsted utenfor jordens krets, — så skulde han endre dets bane. Det er et ønske mangfoldige mennesker har når det går galt med forholdene i verden og de innser at de med eller mot sin vilje er blitt ett med forholdene. Også jeg hadde dette ønske, — og ennu mere: jeg visste at det kunde opfylles. Såpass overbevist var jeg til tross for alt av ham som befalte sine disipler at de skulde arbeide i verden, men ikke være «av verden». Men jeg forstod ikke hvordan ønsket kunde opfylles. Jeg forstod ikke hvordan jeg skulde komme inn i den verden hvor han hadde lovet en urokkelig fred. «Min fred gir jeg eder; ikke som verden gir jeg Eder. Eders hjerte forferdes ikke og reddes ikke.»

Allerede det samme året oplevde jeg at mitt ønske blev opfylt. Jeg har fortalt om hvordan det skjedde og skal ikke skrive mere om det nu. Det er gått fire år siden den gang. Det er ingen lang tid. Men det har for mig vært en overveldende rik tid. Den har ikke skaffet mig svar på alle spørsmål, løsning på alle problemer, — tvert imot har jeg hatt en følelse av å måtte begynne forfra igjen med alle ting. Men jeg har erfart at man kan kjempe både mot sig selv og med hele denne tids fortvilede problematikk og allikevel leve i denne fred.

Det sikre ståsted utenfor jordens krets — det er Kristi kors hvor motsetningene mellem verden og Guds rike i alle tider forlikes og forsones, — og hvor var avmakt og våre nederlag «opslukes til seier» som Johan Nordahl Brun sang i høi triumf.

Denne boken skal handle om et kristent menneskes kristne erfaring og møte med samtidens problemer. Jeg kan ikke love svar på alle de problemer jeg skal beskjeftige mig med, — jeg kan bare love å være ærlig når jeg forteller om hvordan jeg selv ser på dem.

Jeg vil da først skrive noe om kristenlivets innerside, dets virkelighet for det enkelte menneske. Jeg kommer i den forbindelse inn på enkelte av de motsetninger i synet på kristendommen som gjør sig sterkest gjeldende nu.

Derefter forsøker jeg å se på forskjellige tidsfenomener ut fra kristendommen, — om ikke for å gi et svar så i hvert fall for å stille noen spørsmål. Jeg skriver for å bli på det rene med hvad jeg som kristen mener og kan mene om tidsproblemene, — med andre ord for å hjelpe mig selv. I samme grad som det lykkes mig vet jeg også at det kan bli til hjelp for andre.*