Hva statsråd, landbruksdirektør, medlem av NORAD, Nobelkom. m.fl. Trygve Haugeland sa om misjonen og landbruk i Etiopia.

Av sivilagronom Jørgen Høgetveit, i www.Kommentar-Avisa.no – 07.12.22 (Skrevet i 12.01.2014)

Dette er hentet fra biografien ”Med bonden Trygve Haugeland i upløgd mark” og sidene 367 ff. ”Etiopia 1975”. T. H. var vel kanskje en av de dyktigste land-bruksakademikere fra Universitetet for miljø- og biovitenskap Norge har hatt.

Trygve Haugeland og jeg reiste til Etiopia i nov. 1975 hvor han skulle se over mine planlagte prosjekter i syd. (2 i Sidamo og et fyldig prosjektnotat i Konso) Han var da i flere møter bl.a. med John Eriksson (utviklingssek.) i Mekane Yesus hovedkvarter og drøfta arbeidet. Revolusjonen begynte 12. sep. 1974 og så skriver de:

”Tidene var usikre, og det var mange problem. Eit av dei var at Wondo Gennet såg ut til å vera ute av sagaen. Staten skulle eller hadde just då, overteke, anten på initiativ frå kyrkja eller staten. Det var blitt slik mote i kyrkja at ein ikkje skulle ha institusjonar. Eg kunne vanskeleg skjøna at kyrkja kunne driva utviklingsarbeid innan landbruk dersom ein ikkje hadde nokken institusjon å gå ut frå.” Så reiste de sydover til Awasa og Syd Synoden.

”Torstein Haugen og Erling Einarson frå Wondo Genet var i Awasa. Der hadde me møtt Hindenes og seinare også Leggese som var synodeformann. Eg drog i tvil om kyrkja lenger kunne driva utviklingsarbeid i landbruket når dei mista jordbruksskolen. Eg kunne ikkje tenka meg at det gjekk an å driva slikt arbeid utan ein stad til å gjera dei enklaste prøvedyrkingar, utan ein skole til å utdanna personale, og utan ein stad der norske landbruksfolk kunne få noka røynsle i tropejordbruk før dei tok til med å rettleia andre.

Eg var og i tvil – sterk tvil – om kyrkja var i stand til å driva slikt arbeid med det tolmod som måtte til. Når dei, som eg skjønte, hadde gått aktivt inn for å bli kvitt jordbruksskolen, meinte eg dei var så lite mogne for slikt arbeid at dei betre kunne la det være. Eg sa ikkje alt dette, men eg sa klart ifrå at eg tykte det var ille at den einaste landbruksskolen landet hadde skulle bli drepen når dei kunne trenga 500 slike skolar.” (s. 368) (Awasa var Synodecenteret for Syd-Synoden i Mekane Jesus kirken – bestående av Bale, Sidamo og Gemu Gofa. Osvald Hindenes var synodesekretær og Leggese synodepresident. O. Hindens bekreftet i en avsluttende oppsummering (på nettet) at misjonen hadde satset på helse og skole i sitt humanitære arbeid. De helt grunnleggende og fundamentale perspektiver for forvaltning av naturen for å skaffe mat, råstoffer og miljø og gi bærekraft med arbeids-kraft og helse til folket og nasjonen – som H. N Hauge gjorde det – har man altså ikke forstått, "kua hadde glemt den var kalv".

På disse sidene sier han også en god del positivt om det som jeg hadde planlagt der nede bl.a. sier han: ”Omsider ble det til at eg skulle reisa ut for å sjå på eit par prosjekt dei hadde planlagt i Borana og ved Konso. Jørgen Høgetveit hadde planlagt det, og han gjorde eit stort og godt arbeid.” Det man kan kritisere kirka og misjonen for, er at man ikke fulgte opp dette i langt større grad i beste lekmannsånd og praksis som vi hadde tradisjon for i Norge etter Hans Nielsen Hauge i det sultne og lutfattige Norge han hjalp. Fuglestads fortsatte virksomhet viste hva en kunne utvikle i Yavello og Konso m.fl. steder, bare en brukte tid og hadde tålmodighet.

Misjonærenes sikkerhet

Med hensyn på misjonærenes sikkerhet under revolusjonen nevnte jeg for innkjøpssjef Anderson i Addis at man burde sørge for at misjonsstasjonene hadde nok av drivstoff for evt. evakuering. Det ble også ordnet. Men noen sikker og god evakueringsplan hadde man tydeligvis ikke utarbeidet for krisen som også kom. Da flyktet man – tydeligvis for sent – sydover bare til Awasa – og kolonnen kjørte videre sydover til Irgalem og råket rett opp i flyktende soldater fra forlegningene og kom under ild. En del av kolonnen returnerte til Awasa og noen fortsatte til Irgalem og reddet seg der.

Min tanke var, som de skriver på s. 372: ”Jørgen Høgetveit nemnde seinare i eit notat at forbindelsen til Kenya var svært viktig. Ein måtte ganske snart få løyve frå etiopiske styresmakter til å ordna med å få forsyningar fra Kenya. Dette ville nok bli billigare, dessuten ville det føre til at ein raskare kunne ordna med forsyningar. Til sist ville det også ha mykje å seia for tryggleiken om forsyningslinjene frå Rødehavet blei kutta.”

Jeg har ikke senere i noen sammenheng sett at dette var ordnet og satt i system slik at misjonærene kunne komme seg ut tidsnok og langt nok unna. Første stopp var altså Awasa, og selvsagt for nær konfliktområdene – og så videre til Irgalem hvor det underveis nesten gikk forferdelig galt. Heldigvis ble ingen skadd eller drept i bilkolonnen sydover til Irgalem, men det var nok bare Gud å takke for det, etter hva jeg har fått skildret av misjonær som kom midt oppi det med familien. Rystende traumatiserende opplevelser fikk de. Jeg er redd for at en både i denne sammenheng som her hjemme nå, ser på slike advarsler om nødvendig beredskap som ”svartsyn” osv., og avviser å ta de nødvendige skritt til det er for sent. Det er jo dessverre ikke noe nytt i historien.

Å påpeke de nevnte ting tror en er både nødvendig og helt avgjørende for at man skal lære av feilvurderinger og komme videre på rett spor. Lukker en øynene for det, vil det på en eller annen måte gjenta seg, noe som ikke bør skje i slike alvorlige og farlige saker.

Det gjelder både arbeid i Norge og off. og misjonens u-landsarbeid ute. 

Relatert sak
Bonde Trygve Haugeland i upløgd mark. En fundamental nasjons- og fredsbygger.