Fred, frihet eller ydmykelse og krig

Av Jørgen Høgetveit, i www.Kommentar-Avisa.no – 23.04.22

Kriger raser rundt i verden, og en storkrig i Europa med tusenvis drepte og millioner på flukt. Forklaringene strømmer ut fra trykkeriene i metervis - samt en ordstrøm fra radio og TV. Særlig klokere blir man knapt av det meste - særlig av de som griper til skjellsord og psykiatrien om galskap etc. Men kanskje man kunne bli litt klokere av historien?

Tankene fra fredsforhandlingene mellom Norge og Sverige i 1905 kunne kanskje lære en noe? Enten fra avisklipp eller Løvlands "Menn og minner" dukker det fram en samtale mellom en general og Norges første utenriksminister, Jørgen Løvland. Så vidt jeg husker skrev en redaktør at han var hovedarkitekten bak Norges strategi i forhandlingene i Karlstad. Løvland spurte generalen om Norge var i stand til å vinne over svenskene militært - hvilket generalen ytret ville lykkes. Da svarte Løvland at da var det absolutt ingen grunn til å la det utvikle seg til krig, for Sverige var en stolt stormakt - og ble de slått, ville det aldri bli fred på den Skandinaviske halvøy. Klok manns tale. Hans strategi ble nok også kritisert av generaler for å være for ettergivende - men det førte til en fred som nasjonene nøt godt av i århundrene som kom. Han ble også en leder av Den norske Nobelkomite i mange år senere. Han ville selv aldri skrive sin egen biografi - for det kunne føre til feil opp-/nedvurderinger - så den skrev sønnen senere.

En annen minnelse var oppgjøret etter 1. v. krig. Tyskland var slått, og hadde påført nasjoner og seg selv enorme tap av menneskeliv og verdier. Det var lett at hevntanken fikk rom.

Dessverre fikk den det også. Det utarmede, men stolte og dyktige tyske folk ble pålagt enorme erstatninger - og ville knuses under byrden. Økonomen Keynes innså galskapen og reiste tilbake til England. Han fikk rett. Slagmarken med et knust og kraftig ydmyket folk, ga grobunn for agitatoren Hitler - som få gjennomskuet, bortsett fra Winston Churchill som forstod og advarte i årevis, men for døve ører.

Ikke så med Winston Churchill på slutten av 2. v.k., da han fulgte de massive bombeangrepene mot Tyskland i sluttfasen. Da kom det: "De skal få igjen med renter og renters renter - pause - Ò arme menneskehet."  Men da krigen var over, overtok hjertelag og forstand, og de sendte skip over Kanalen med mat og ulltepper til et sultent, frysende og utarmet folk. En stund senere stod seierherren - WC - på et stormøte i Europa og satte mot i de slagne: "Unite, and you will be strong again." W.C. var hensynsløs når kampen stod på - men aldeles ikke hjerteløs, sa hans nære medarbeidere.

Så er vi tilbake igjen til Russland - Ukraina. Det er soleklart at Russland og Putin ingen rett hadde til å krysse grensa til en nøytral stat med militærmakt. Men om man ikke aksepterer - kan man prøve å lete etter en viss forståelse for å komme nærmere en mulighet for rimelig rettferdig fred så det kunne bli slutt på nedslaktningen og ødeleggelsen av nasjonen - og kanskje unngå eskalering til noe større og enda verre. Da bør man huske Russlands historie tilbake til mongolene i 1200, Napoleon i 1812 og så Hitler i 1941 - de to siste fra Europa - og siden Roosevelt åpnet vei for Stalin som sikret seg bufferstater mot det historisk aggressive Europa - en buffer som forsvant med Berlin muren i 1989/-91.
Nå er Putin gammel KGB oberst fra Øst-Tyskland med flere blodige kriger bak seg og mye annet, samt kraftig ydmyket over at land bufferen ble borte, og han værer nye farer, spesielt fra Europa. Men skal det bli sjanse for fred er det bare én vei ut: fortsatt krig og blodbad til Russland er knust, mer ydmyket - og hva følger så? Får vi en repetisjon av Europa noen år senere? Eller fins det kloke menn som kan finne en vei - en strategi til fred - før verden nok en gang utmattet segner etter storkrig og til nye årtier med savn og slit med gjenreisning, kanskje malende på gamle hevntanker? 

Uansett må det mye bønn til - for som J. Løvland sa: "Det var dei truandes bøner som redda Noreg i 1905."