U-hjelp fra Vesten, en
farlig fiasko?
Feir H. N. Hauge 250 år på
en realistisk måte i u-land.
I en
fyldig og perspektivrik artikkel i Dagen 5. okt. innleder Einar Kr. Holtet med
å kommentere det 20 årige arbeidet og krigen i Afghanistan - som president
Biden avsluttet med total fiasko - oppstartet som respons på angrepet på Twin Tower i 2001. Det er pøst inn enorme summer av
materiell, pengemidler og menneskeliv - med sluttresultat: tap, og de store
strategisk viktige områdene overlatt til Vestens motstandere med betydelige
militære ressurser etterlatt.
For mange
år siden var det et stort møte i kinosalen på Evjemoen hvor en rekke
skoleklasser var innbudt og på podiet en rekke politikere og militære som talte
appellerende til ungdommen om innsatsen i Afghanistan. Det bekymret meg - for
med erfaring fra flere land i Afrika - mest i Etiopia og familiens
misjonsbakgrunn fra Østen - hørte en relativt raskt at her manglet mye for at
prosjektet i Afrika skulle lykkes. Ikke var det snakk om religion - de dypeste
drivkrefter i et folk - og lite om den basale oppbygging av nasjonen fra
gjenreisning av naturen og videreforedling for menneskenes basale behov. Etter
møtet gikk jeg bort til en høyere offiser som drev og pakket ned i bilen og
spurte om hvor stort budsjettet var for den sivile oppbygging av landet. Det
visste han ikke. Så gikk det som det gikk - som ble avsluttet med en total
katastrofe både for prosjektet under Biden og NATO.
At ikke
Norge kunne bidra med bedre innsikt, undrer meg på bakgrunn av at et av Norges
første fiskeriprosjekt var i Kerala i India, hvor det gikk så galt at den ene
landsbyen solgte sitt fiskeriutstyr til den andre byen hvor det gikk rimelig
bra. Sosiolog A. M. Klausen undersøkte saken med den konklusjon at
tapslandsbyen var hindu og den andre katolsk, hvor det var mer tiltaksevne og
rasjonell forståelse. Religionen var altså utslagsgivende.
Men
tilbake til artikkelen av Holtet som runder av slik: "Av langsiktig norsk bistand
var det Etiopia som mottok mest i 2020, godt over 700 millioner kroner."
Som vi kjenner til så er meldingene fra landet og ikke minst i nordre regionene
nedslående - med krig, sult i et område hvor det i ca
1984 døde ca 1 million mennesker av sult. Men vi
hadde en enda tidligere start på de stadig gjentatte tørke og sultperioder. Det
var i 1972/73. De kommer med ca 10 års mellomrom i de
naturraserte områdene - som det synes å være i Afghanistan også.
Da la jeg
i 1974-75 selv to større utviklingsplaner og et fyldig utviklingsnotat for
Syd-Etiopia etter den første store hungerkatastrofen -
var det en hovedsak å få i gang skogreising og dekt landet igjen - hvor
nedbøren som kom inn fra havet flommet av med 3/4 og skapte store skader av
erosjon og liten eller ingen nytte for befolkningen. Får en dekt landet med
vegetasjon, blir det både grunnvann, produksjon, miljø og livsgrunnlag på mange
måter. Etter lang innsats av norske fagfolk i godt samarbeid med etiopierne -
synes det å bringe gode resultater med mat, råstoffer og vann som basis
elementer for et menneskelig liv som kan utvikles videre.
Ved
Victoriasjøen i Kenya har en nordmann startet et prosjekt som drives med basis
i folket selv og lokale ressurser hvor naturen blir satt i stand og utvikler
produksjon av mat og råstoffer på en enkel og god måte som hjelper folket opp
og fram og tar vare på deres verdighet.
Det
forundrer meg at ikke Norge med sine svære kapitalressurser spytter i noen
millioner i den slags prosjekter som virkelig setter folkene på rette spor til
selv å bygge opp sitt land og sin fremtid. Det er tilnærmet samme resept H.
N. Hauge og hans folk benyttet da Norge ble gjenreist fra 1796 til 1905 - og
har båret sine rike frukter fram til i dag.