Tiden før krigen?

Av Jørgen Høgetveit, i www.Kommentar-Avisa.no – 05.09.18

Det har opptatt meg gjennom år å registrere hva våre kristne ledere, mediefolk og politikere oppfattet av virkeligheten som utviklet seg og førte fram til 2. v. k. Dagens situasjon er ikke uten paralleller til det en kunne observere en del av den gangen, selv om historien aldri gjentar seg helt likt.

Innledningsvis ser jeg for meg Oslobefolkningen på Karl Johansgt. gatelangs måpende mot de tyske troppende som marsjerte fra Fornebu - hvor man ikke en gang hadde kjørt et eller annet ut på rullebanen for å hindre tyskerne i å lande. På Oscarsborg var det heldigvis en våken kommandant som senket Blücher. Kongen og noen få til hadde forstått at det var fare på ferde - ellers var politikere og forsvaret uvitende - endog uten forutanelse.

Går vi til tiden før 1. v. k., var situasjonen bortimot like håpløs med "en politisk skyfri himmel" som statsminister Gunnar Knudsen sa like før det smalt, mens lekmannen fra Finnmark - Lebesbymannen - sa det gikk mot storkrig. En har sagt om politikernes tale om fremtiden at de intet ser når de prøver seg på "glasskula" i bobla si og som mange lever i - ofte langt fra folket.

Men det som er mest interessant fordi det er mest fundamentalt og dermed viktigst i forsvaret av land og folk: den åndelige våkenhet og klarsyn og vilje til kamp i begge regimenter.

Så vidt jeg husker, syntes rektor på MF Ole Hallesby, godt om at Hitler fikk disiplin på ungdommen og fikk den i arbeid. Ludvig Hope siteres i Utsyn, referert i "Misjonen i storm": "Like brått som uventa kom stormen over oss. No er me kome under domen, og eg trur straffa vert hard og lang" - etter minnet. Da krigen var et faktum, reiste de seg som de åndelige høvdinger de var.
Biskop Berggrav var heller ikke særlig oppegående til langt inni at det tyske overfallet var et faktum. Etter lange forhandlinger som endte med at den tyske øverst-kommanderende Terboven gikk ut på NRK og hengte ut deres forhandlinger og ettergivenhet - våknet han og reiste over store deler av Østlandet og talte om "Når kusken blir gal" - et sitat av Luther. Foredraget gikk vel på hvor galt det ble når ledelsen av samfunnet kom på ville veier. Det er gjengitt i "Staten og mennesket" som han skrev mens han var internert på hytta si på passet av vaktmannskaper. Det hadde gjort seg med den boken for eks. i 1933. Mye bra i den - men jeg setter mer pris på "Kampen om menneskerettene" av Sigurd Opdahl og Olav Valen-Sendstads "Moskva Rom. 14 epistler om verdenspolitikken og det 20de århundres motrevolusjon" som du finner på nettet. Valen-Sendstad viste også stort klarsyn som forfatter av utkastet til "Kirkens Grunn" som bl.a. hadde med en passus til støtte for jødene - som Berggrav og komiteen strøk og ville ta senere, men for sent.
Det finnes også annen god nordisk litteratur om saken. Skal man forstå virkeligheten og utviklingen, er det avgjørende å ha med seg grunnkunnskaper om begge regimenter - for de henger nøye sammen - uten at de skal blandes sammen. Gud er til og styrer og overstyrer begge regimenter - avviker vi fra den rette frihet og orden, får det konsekvenser.

Imidlertid var det de som skjønte mer av samfunnet og den ideologiske utvikling som fjernet seg mer og mer fra den RETTE FRIHET OG ORDEN på evangelisk-luthersk grunn, og hadde gitt oss fred og stabilitet og arbeidsrom for kristenliv og misjon. Ronald Fangen befant seg i Tyskland og fikk kuldegysninger nedover ryggen da Gøring - tror jeg - kalte sammen de ledende jurister og fortalte dem at nå var all tysk lov suspendert - Hitlers vilje rådde grunnen alene. Rettsstaten gikk under med all sin forankring. Fangen reiste hjem og holdt bl.a. to foredrag. Et om Luther som han fikk masse ros for. Men så talte han om Nasjonal-sosialismen som ny religionsdannelse - og det falt ikke i god jord. Han så spøkelser ved høylys dag osv. Men han var den første forfatter tyskerne tok. Det kan du lese mer om "I nazistenes fengsel." De forstod at han hadde forstått at Gud var Gud for begge regimenter selv om Han styrer med forskjellige midler og dermed avviste Hitlers "rett". Og han forstod at nasjonal-sosialismen med sin avsatte Gud og Der Führers vilje var et farlig og ubrukelig grunnlag for fred og menneskelig liv.

Sir Winston Churchill, på sidelinjen i England i mange år - før de ropte på han i nød - var også en med dyp forankring i britisk rettstradisjon og egen slekt som tidlig forstod og talte mot nasjonal-sosialismen. Han sa bl.a. at tiden ville bli desto mørkere og dystrere p.g.a. deres forkvaklede vitenskap.: (Mengele?)  Han forstod avgrunnen som åpnet seg med Hitler og ville heller kjempe og dø enn å bli underlagt et slikt regime.

Slike ting hører man lite av i dag enda tiden er fullmoden for SANNE OG MYNDIGE ORD basert på Skrift og bekjennelse og historien mot det som utvikler seg i begge regimenter både i Norge og Europa - og dette i et Europa med nazisme og islam og frafall i fullt kok.  Noen røster høres, men dolkes fort, ties i hjel eller omtales som mørkemenn etc. etc. helt i tråd med frankfurternes utdeling av skjellsord.