Litt om prof. Terje Tvedt`s avisartikler og bøker.

Litt om prof. Terje Tvedt`s avisartikler og bøker

Av sivil agr. Jørgen Høgetveit, i www.Kommentar-Avisa.no – 26.01.18

I lengre tid har jeg fulgt prof. Terje Tvedt`s artikkelserie i Dag og Tid. Stort sett er han - så langt jeg kan bedømme - beskrivende og informativ med veldokumenterte lange artikler.

Av disse nevner jeg de fleste fra ”Ein serie om norsk samtidshistorie: ”Flyktar frå landet Noreg ”skapte.”, 01.09.17. ”Når politikarar vil vere spåmenn”, 08.09.17. ”Det nye store ”vi” og Abrahams barn”, 15.09.17. ”Den norske kyrkja som Islamsk Råds støttespelar”, 22.09.17. ”Little Norway” 29.09.17. ”Samarbeid og samrøre”, 13.10.17. ”Venstresida vart overmanna.” 24.11.17. Det meste av dette stoffet kommer i større bredde igjen i den mye omtalte boka ”Det internasjonale gjennombruddet”.

Det er umulig å gå inn på alle disse lange, grundige, kunnskapsrike artiklene som Dag og Tid klokelig har gitt rikelig spalteplass. I mange av artiklene og beskrivelsene av hva som har skjedd, ser vi hvordan norsk politikk innenlands og utenlands har vært inne i et veldig paradigmeskifte – hvor – som han sier et sted – det gamle Norge med en tusenårig kristen forankring har kuttet disse røttene. Det er for så vidt det vi har sett i årevis med nedbygging av kristendommens plass i skolene, åpning for import av avguderi, avkristning endog av lovgivning og Grunnloven og langt inn i Den norske kirke m.m.m. Kristendommen får liten eller ingen plass lenger, men en slags merkelig form for grenseløs humanisme med røttene godt ned i det franske opprør i 1789 og den videre revolusjonære utvikling. Dette finner vi altså igjen også i utenrikspolitikken. Med i denne avkristninga synes også Den norske kirke å følge med i sitt u-landsarbeid. Og det som kanskje interesserte meg mest, var hans artikkel ”Flyktar frå landet Noreg ”skapte.” ”Skapte” er riktig nok skrevet i anførsel – for landet Eritrea endte i sammenbrudd, totalitær styreform og kristendomsforfølgelse. Særlig bedre ble det ikke i Syd-Sudan.

Det er riktig nok at man søker å kjøre inn mat til folk p.g.a. sult og massedød – som de gjorde i Eritrea - men å tro at man skal forandre nasjoner ved utvendig hjelp uten å forandre det indre samtidig – er skivebom. Det er dog menneskene som bærer og skaper utviklinga. Jeg kommer tilbake til det på slutten.

Men nevnte artikkel taler om en påtenkt nedbygging av Kirkens Nødhjelp i Etiopia høsten 1975. Jeg hadde da - som leder av Development office i Mekane Yesus kirken i Awasa bygd opp kontoret, og etter utstrakt reisevirksomhet utarbeidet to store utviklingsplaner for Yavello- Mega området - samt et fyldig notat for Konsoområdet i Syd-Etiopia. Høsten 1975 reiste undertegnede og Trygve Haugeland og så over planene med sikte på finansiering i Norge. Vi reiste sammen ca 1 mnd og endte opp i Addis Abeba hvor KN hadde et avsluttende møte med president Ato Emanuel Abraham, sek. Gudina Tumsa, fru Ofstad og S. Aske, leder av KN samt en del etiopiske medarbeidere. Misjonen og det lokale KN ønsket at KN skulle drive programmene, men Aske og kirken gikk sterkt inn for at Mekane Yesus kirken skulle ta hånd om programmene – som det også endte med. Hva jeg ikke visste, men forstod senere, var det jeg har lest noe om og nå mer hos Terje Tvedt i nevnte artikkel. Det var at den norske stat og KN var på vei ut av Etiopia og inn i Eritrea.
Av fremdeles litt ukjente grunner ble KN stoppet i det - og i Eritrea endte de opp med å forsyne ”den humanitære armen til den marxist- leninistiske rørsla Eritrean People`s Liberation front, ei rørsle som i Noreg berre hadde partirelasjoner med AKP (m-l), var byrjinga på ein prosess som vart heilt annleis enn alle såg føre seg”. Selv ledelsen i KN ville nok ikke denne veien – men en undres likevel på at man gikk inn i et slikt samarbeid. Igjen – det er avgjørende hva som bor i hjerte og tankeliv hos folk en skal samarbeide med om utviklinga skal bli bærekraftig – ellers blir resultatet ofte katastrofe. Mye av norsk utviklingshjelp har blitt det.

Av bøkene hans nevner jeg spesielt Nilen som er stor, men en meget interessant bok (se også her) – med de historiske lange perspektiver opp til nyere tid og hvilke retning utviklinga går med Renessansedammen i Blå Nilen. Det er Afrikas største dam som nå lukker sine porter og kan skape kjempekriser mellom flere folk på hundretalls millioner. De er helt avhengig av vann.

Den nå toppaktuelle boka ”Det internasjonale gjennombruddet” har jeg ikke rukket å lese så mye av p.g.a. av en rekke andre toppaktuelle bøker som skal omtales litt i LYS, men inneledningen, Da Norge møtte verden, Da verden kom til Norge, Den nye eliten og Å skrive samtidshistorie – er meget interessante, ikke minst på bakgrunn av de nevnte artikler i Dag og Tid. Det en liker best, er det store kunnskapstilfanget, de lange linjer, helhet og sammenheng om en ikke er enig i alle sammenstillinger. Men det får vi heller se om vi kan komme tilbake til – for det som ligger meg mest på hjerte, er det jeg synes mangler i totalbildet.

For midt oppe i dette grundige beskrivende arbeidet om statens utvikling og Den norske kirkes etterdilting – forundrer det meg at han har svært lite plass for haugianismens grunnleggende betydning for gjenreisning av Norge og verdensvide misjonsarbeid. Dette utført av lekfolket både fra Norge og fra den utvandrede norske befolkning i USA. Det som skapte en nasjon som nå er i stand til å gjøre storarbeid i verden om det bare ble gjort riktig. Et arbeid som gikk helt fram til bondehøvding og fredsskaper Jørgen Løvland – og vi har nytt godt av inn i moderne tid og fremdeles, om en bare ser nøye etter. Løvland var kanskje Norges mest dekorerte mann (se Wikipedia også) – sentral i Nobelkomiteen - endatil Drageordenen fra Kina mottok han. Disse folkene gjenreiste det norske kongedømme med røttene ned i gammel norsk lovgivning (den 1000 årige forankring Tvedt nevner) – men som nå steg for steg blir nedkjempet av nye ideologier med røttene ned i Frankfurterskolen (se også egen link i saken til F.skolen) – ser jeg til nå - lite av hos Tvedt. De er en viktig del av virkelighets-forståelsen – som en håper fremdeles har nok åndelig kraft i seg til å føre Norge tilbake til det land som hadde fred og bærekraft – mot denne ”eliten” som fører oss på avveier både hjemme og ute.

Underlig er det, for det er ganske i øyefallende at disse folkenes (elite) arbeid Tvedt skildrer så grundig – synes bare å ”kopiere” norsk misjons verdensvide arbeide, men nå selvsagt uten vår arv og Gud. Og mye galt går det. Man tar mål av seg til – som Tvedt påpeker – å drive en slags humanitær snillisme med en stor statlig pengesekk uten den forankring som skapte Norge og gjorde mye godt for millioner ute både for tid og evighet. At dette ville bli mislykket, burde man forstått allerede etter Keralaprosjektet i India hvor fiskeriprosjektet hos hinduene var totalt mislykket – mens det i den katolske landsbyen gikk langt bedre. Men intet kan dog sammenligne seg med utviklingen i de ”evangelisk-lutherske” nasjoner i Nord-Europa. Det ser ikke ut til at de som etter hvert erobret samfunns- og kirkemakta i sin kristelige blindhet og ideologiske forførthet har forstått at det er menneskenes indre og virkelighetsforståelse som driver utviklingen i bærekraftig retning – ikke den gudløse ideologien de nå kjemper fram. Resultatene av pengesekken i araberverdenen burde tale sitt tydelige språk. Midt i dagens elendighet er det med en viss optimisme en ser elitebastionene nå rystes i sine grunnvoller. Kanskje det er håp for gamle Norge likevel – med den vidunderlige arven vi har sammen med ”Det fredelige hjørne av Europa” som Norden ble kalt etter de store vekkelsene og verdensvide virksomhet (se f.eks. her fra Kina).