Profetiene og profetisk gave, åndelige opplevelser og sannheten

Av Jørgen Høgetveit, i www.Kommentar-Avisa.no – 23.07.2017

Igjennom alle tider har det vært falske profeter og vranglærere. I vår tid florerer spådoms-ånder og forutsigelser som knapt har eller ikke har forankring i Guds Ord. De forvirrer og fører på avveier etter hvert store skarer. De påberoper seg både Bibelen, Jesu navnet og Guds direkte tale til dem om nye profetier. Hvordan skal man vurdere slikt? I starten må man avklare hva Bibelens endelige og avsluttede profetier er - hva en profet er hva og profetisk gave er.

Bibelens profetier

Det første er greit nok: Bibelens profeter og deres profetier er endelig og avsluttet – og man skal ikke legge noe til eller trekke noe fra. Det er den evige og tidløse ”Jeg er” som har skrevet historien på forhånd gjennom sine talsmenn (Guds munn) og forteller oss om verden fra skapelse til endelig avslutning. Til profeten Amos sier Gud at Han lar intet skje på jorden uten at Han har åpenbart det for sine profeter. Kp.3,7. Da er det opp til oss å lese det, forstå det rett og i relasjon til det som skjer i tiden.

Profetisk gave

Men så gjelder det profetisk gave som mange mener kun er gitt til ”formaning, oppbyggelse og trøst.” Det er jeg redd er en innsnevring av Bibelens høyt vurderte nådegave.

Jesus refset jo fariseere og de skriftlærde fordi de var gode "værprofeter", men tidens tegn - altså det som skjedde i tiden i lys av Guds Ord - det forstod de lite eller intet av. De var absolutt ikke "Aktuell i sin oppbyggelse og oppbyggelig i sin aktualitet", uttale av formannen i Prestfor. da han slapp ut av Grini i 1945 og skjønte mere. Jesus sier at Jeg har sagt dere det før det skjer, for at dere skal tro når det skjer og styrkes i troen. Denne styrking av troen ble det ikke noe av - snarere tvert imot som på H.N. Hauges tid og mange andre.

Profetisk gave går ikke ut over Skriften – men er en egen nådegave til å forstå profetiene, ja hele Skriften og gjenkjenne hva som skjer i tiden i lys av Guds Ord. Og når en skal prøve om deres forståelse er rett, bør en først høre nøye etter hva som sies, om det er godt forankret i Skriften og om det virkelig skjer. Og da gjelder ikke bare de store historiske hendinger som Israels samling, men en rekke andre dypt alvorlige utviklingstrekk i samtiden som for eks. frafallet både i samfunn og menighet - allerede ved de første små signaler før de fleste oppfatter det. Derfor skal man være disse ord lydige - og ikke opererer som "fredsprofeter" som skjeller ut den røst som vil advare.

Det har også noe med fruktene på treet å gjøre. Et ondt tre bærer ikke gode og sanne frukter. Bare den gren som er innpodet i Jesus Kristus, kan bære sanne frukter også på dette med å forstå samtiden og fremtiden i lys av det profetiske Ord og virkelig hjelpe folk til klarhet. Så hvem og hvilken basis betyr også en del i vurderingen. Hvem du har lært det av, taler også Bibelen om.

Men hva så med opplevelser som går utover det den profetiske gave bringer. Vi har en del slike i vår historie. Opplevelser som har hatt avgjørende betydning:

Hans Nilsen Hauge fikk sin store kallsopplevelse ute bak plogen i 1796 - vel regissert av Gud. Den fikk enorm konsekvens for han og Norge og videre utover i verden. Knapt noen vil avvise det som en direkte inngripen fra Gud. Han skildrer den selv slik:

”Da jeg hadde sunget annet vers av salmen ”Jesus din søte forening å smake”, Styrk meg . . ., ble mitt Sinn så oppløftet til Gud, at jeg ikke sanset meg. At min sjel følte noe overnaturlig, guddommelig og salig, at det var en Herlighet som ingen Tunge kan uttale, det minnes jeg til denne dag så klart som om det hadde skjedd i går og nå er det 20 år siden Guds Kjærlighet besøkte meg på den måten. Ingen kan fradiskutere meg dette, for jeg vet alt det gode som fulgte fra denne Stund. Især den inderlige brennende kjærlighet til Gud og Nesten. Jeg hadde et ganske forandret Sinn, en Sorg over alle Synder, en begjærlighet etter at Menneskene skulle bli delaktig med meg i denne Nåde og en særdeles sterk Lyst til å lese i den Hellige Skrift.”Så avslutter han slik: ”Det var da, jeg liksom så Verden ligge nedsenket i det onde, hvilket jeg sørget meget over og ba til Gud at han skulle forhale Straffen så noen kunne omvende seg. Jeg ville så gjerne tjene Gud og ba om at han måtte åpenbare meg hva jeg skulle gjøre. Da gjenlød det i mitt Indre: Du skal bekjenne mitt navn for Menneskene, formane dem til å omvende seg og søke meg mens jeg finnes, kalle på meg når jeg er nær og rører ved deres Hjerter så de kunne omvende seg fra Mørket til Lyset”.

Ronald Fangen "I nazistenes fengsel", en natt var dette følsomme sinnet i den dypeste nød overveldet av angst. "Men verst var allikevel bevisstheten om den rent fysiske opplevelse av alle de andres lidelser. Jeg visste det på kroppen når det foregikk noe særlig uhyggelig i fengselet. - og alltid fikk jeg bekreftet at det var riktig. Han mintes Kitchners ord fra 1.v.k. "Nå slukkes alle lys i Europa"". Han led ikke minst av uvissheten - men "plutselig kom freden. Jeg så den korsfestede, - med mitt ytre eller mitt "indre" øye - det kan være det samme: jeg så ham. Og min angst forsvant - drevet bort av en grenseløs takknemlighet mot ham som er "prøvet i alle ting i likhet med oss og som lærte lydighet av det han led." Så dukket strofen opp i sinnet: Du sviktet aldri Herre Krist,-" som ble til et vidunderlig dikt min mor hadde i sin Bibel. Slik er det gjengitt i boken redigert av hans venn Carl Fr. Engelstad.

Einar Lundby var en annen underlig inspirert mann som mange mer rasjonelte mennesker ikke forstår noe særlig av, men jeg vet at han var ledet til å være til stor hjelp for mange, bl.a. for min mor som var svært nedkjørt. Mangt annet kunne vært nevnt som minnelser, ledelser, drømmer osv. Husker Hope skriver om at folk på havet blir minnet om å legge om kursen noen grader i hard storm - og kjører rett på en havarert båt og folk som roper til Gud om redning. Er det "svermere"? Husker Øivind Andersen forteller om en fortvilet mann under krigen. De ber og taler sammen og får lys over hva han bør gjøre, osv. osv.

Dette fungerer absolutt til "formaning, oppbyggelse og trøst" og ikke minst til advarsel som en detalj inn i tiden - men i rammen av de store bibelske profetier.

Lebesbymannen (L.m.) fra Finnmark er nok en underlig mann som fikk stor publisitet og betydning og blir lyttet til av fremstående menn både i Norge og Sverige. Albert Hiort har skrevet et lite hefte: "Mannen som forutsa krigen". I Sverige er det kommet ut 2 bøker, og selv har jeg skrevet "Lebesbymannen og vår tid." Noen kaller han for en "svermer" med utenom-bibelsk budskap og tanker p.g.a. den direkte måten han mottok budskapet på - men mindre om hva budskapet var og hva som skjedde - så vidt jeg husker. Jeg kan ikke gå gjennom alt - vil man vite det og forbeholdene jeg har tatt, får en kjøpe heftene (45,- kr.) men noe av det viktigste til vår tid vil jeg nevne.

Innledningsvis er nok jeg mer tilbøyelig til å høre på hvordan menn med åndelig dømmekraft, store resultater bak seg og tillit vurderte L.m. som bl.a. fikk foretrede for Kong Håkon den 7., Jørgen Løvland som tok vel imot han. Og da verdenskrigen brøt ut i 1914, utbrøt J.L.: "Gud hjelpe, dei hev mista vitet og Vår Herre." Det var bibelsk dømmekraft. Albert Hiorts vurdering av L.m. hører også med - fordi han tok L.m. med på sine talerferder rundt i Norge. Vurderer vi i forhold til statsminister Gunnar Knutsen som i 1914 sa "at den politiske himmel var skyfri" og avviste L.m. - mens L.m. forutsa og forutså krigen som kom, samt spanskesyken som kom i 1917 og tok "blomsten av Norges ungdom" som han uttrykte det. Vel, da ble det innertier til L.m. og skivebom til statsministeren med det store ansvaret for en hel nasjon! Oskar Handeland - som var mye nærmere i tid - uttaler seg i svært rosende ord om Albert Hiort som han mente mange teologer og akademikere ristet litt på hodet av. Oskar Handeland mente derimot at A.H. hadde betydd langt mer for bibeltilliten i Norge enn de mange hoderystende teologer. A.H. fikk ellers lang audiens hos Winston Churchill (Den vestlige sivilisasjons redningsmann) i deres felles interesse om Israel og profetiene.

Når derfor noen omtaler L.m. som "svermer", så skylder man vel å være helt klar i def. av begreper (som er vanskelig nok), men også de nevnte menn og historien og en del forklaringer og ikke minst til L.m.`s alvorlige sluttord om det vi går i møte nå om man leser han grundig.

Men først litt om hva A.H. sa om L.m.: Bl.a. var profetiene hans kjæreste lesning. A.H. sa at de var L.m.`s draft på en kortere bit av Norges historie. Og det som passer inn i dette bildet, er Gogkrigen skildret i Esek 37-39 hvor Gog går mot N-Vest (Norden), men blir lagt jernkroker i kjevene på og tvunget ned i de Veifarendes dal til sin undergang. L.m. jobbet sammen med offiserer i landmåling av Finnmarksvidda, og de kunne ikke fullrose han for hans tjeneste-villighet. Han var vel omtalt i sin hjembygd osv. Vel, dette er omtale av hvem vi lærer dette av.

Avgjørende viktig vil jeg tro, er ikke måten, men innholdet, altså ikke noe nytt og utenfor Skriften, men "til formaning, oppbyggelse og trøst". Hos L.m. innholder formaningen alvorlige advarsler i tråd med Bibelen, men også trøst. Gud er suveren i måten/metoden Han formidler budskapet på (som alle er bundet av) som vi så det med H.N.Hauge inn i tiden, men avviker ikke fra Bibelens innhold. Det er detaljer på "draftet" det dreier seg om. Og L.m. siste advarsler er voldsomme og trengs å bli lyttet til i den uhyggelige utvikling vi er inne i i Europa, men ikke minst Norden og Norge og det som skjer på Nord-kalotten med en voldsom opprustning og interessekonflikt mellom store nasjoner. Samme i Østersjøen. Aviser som Aft. om "Russisk opprustning på Kola" og Finnmarken skriver om "Slik forteller finnene om knutepunktet Kirkenes", osv. Et viktig signal som han varsler om før dommen, er en kraftig jernbaneutbygging fra Finnland - Rovajemi til Kirkenes via Enaresjøen. Mange har presset på dette lenge p.g.a. faren for stengning av Suez og viktige transportveier fra Asia til Vesten og selvsagt for Russland.

L.m. fikk sine store syner i 1907, og sosialismen var enda ikke dominerende. Da er det underlig at han sier at årsaken til dommen er sosialismen: "Det hadde imidlertid dratt med seg store skarer av jordens folk i gudsfornektelse, og Herren klaget over dette." Og videre: "Sosialismen hadde ved den tid trengt gjennom i hele Norden, og i Sverige holdt sosialistene regjeringsmakten i sin hånd. De syntes å gjøre som de ville, og ble ved sine handlinger delvis skyld i krigen og dens ulykkelige utgang." Han taler om en voldsom avvæpning m.m. Det får være nok. De som er interessert, får bestille heftene.

Jeg har mer enn en gang prøvd å få drøfte dette med bibellærde - men lite eller ikke fått svar, og kamparenaen blir i betydelig grad overlatt til de mange som ofte er ute etter å blåse opp ting til usunne spekulasjoner og lite sann bibelsk åndelighet eller feie bort nødvendige konkrete advarsler.

Siden det er svært få - om nesten noen - som våger å fremstå med den advarselen som L.m. kom med til vår tid - og som stiger over horisonten - vil det være et feilgrep å redusere tilliten til han som taler sannhets ord inn i tiden, gjorde det før, og som mye tyder på henger sammen med Esek. 37-39 og Goghæren. Når jeg i mange år har fulgt og bedt over utviklingen i landet og i Nordområdene og ser hvordan syndefordervet herjer og det som utvikler seg i Nordområdene - tror jeg L.m.`s varsko og angstrop om Norge skulle gå aldeles under - bør lyde høyt og kraftig - spesielt hvis ikke andre våger å rope det ut i et Norge i vilt frafall på vei mot dommen og stupet. Tenk om bønneropene kunne bringe oss redning så Goghæren m.m. måtte snu før alt for mye elendighet skjer. Herrens finger pekte på Lyngen i flg. L.m.: Hit og ikke lenger. Men det er ille nok sammen med alt det andre - og derfor er det flere av oss som har manet til konkret bønnekamp for Norge og Norden, for som L.m. påpeker, kan Gud utsette dommen - men sier også den syntes absolutt å måtte komme så kristenfolket måtte aldri glemme å be Gud forskåne oss fra den. Underlig ble angrepet utsatt i 1953 da Norden skalv men ropte til Gud i bønn - og Stalin døde.