Barnevern: barneminner om adskillelse og traumer


Av Jørgen Høgetveit, i www.Kommentar-Avisa.no – 26.04.16

Jeg er en aldrende mann - men både minner og følelser er sterke enda. Det samme las jeg i biografien til statsråd Trygve Haugeland - der han om en av sine gilde forfedre sa "eg saknar han enno". Jeg kom i tanker om dette når jeg er vitne til Barnevernets "akuttiltak" som fjerner barna i dagevis - kanskje for alltid bak foreldrenes rygg - og hanker inn foreldre med politimakt. 
Adskillelse er brutalt - det vet man fra sykehussektoren hvor en helt har sluttet med slik praksis.
Hva skaper dette av traumer i barnesinnet - mot det å få en klaps på baken, et tak i armen etc? Da dukker vonde barndomsminner opp igjen. Jeg var farløs. Far døde 1. august, og mor fødte meg på Høgetveit 15. august - blodfattig (50 %) og med dysenteri etter krevende år i Kina. (Eg saknar far enno. Revolusjonens barn har revet korsstøtta.) Mor var kommet hjem over Sibir før far, og han ble begravet i Kinas (Mansjurias jord).  Så kom krigen og jeg voks til - og husker ennå tyske soldater marsjerende gjennom kjøkken og stuer og merket angsten for makten hos de voksne. Men jeg husker mer - om redselen for å miste mor: mitt faste og trygge punkt, selv om hun ga meg en klaps på baken engang jeg trengte det. Bestefar, bonde og lekforkynner, grep meg i brystkassa og ristet meg kraftig fordi jeg hadde tråkket i kornåkeren - livet og Gudelånet, men trygg og grei og ga meg øks som 5-åring så jeg - stor kar - kunne hogge ved med bestefar.

Men tilbake til mor: Det var to brønner på Høgetveit. En som kunne gå tom om vinteren, og da måtte vi hente vann i en stor og djup brønn lengre unna. Jeg var redd hun skulle forsvinne i hullet og holdt henne i foten. Da var jeg vel 4-5 år. Jeg var blitt eldre - kanskje 8-9 år, og vi var flyttet til Hurdal Verk folkehøgskole - men lønna strakk ikke til for mor, meg og bror min - som senere omkom i en gruveulykke i Lyngdal 32 år gammel. Mange av oss savner også han ennå.
Men mor måtte ut og skaffe ekstra inntekt i sommerferiene sine. Hun var dyktig og fikk grei sommerjobb på Molde sykehus. Min bror ble plassert hos familie i Kristiansand og jeg hos snill onkel og tante i Åndalsnes. Jeg tok båten ut fjorden for å besøke mor. En gang jeg skulle reise tilbake, hadde hun kjøpt en ballong jeg skulle glede meg over ved adskillelsen, men jeg mistet den da jeg gikk ombord. Jeg skjulte meg og tårene bak en stolpe.  Mor og lille gutten hadde det vondt: adskillelse. Det sitter der ennå - og mye annet savn.
Vel har dere sosionom- utdannelse og masse annen teori - men folkevett og forståelse for de traumer dere skaper av angst og redsel som kan sitte i resten av livet på deres uvettige inngrep synes det mindre av. Når foreldrene, de trygge punkter og adskillelsen kommer - da rykkes klippegrunnen bort. Dere burde tenke familievern og ikke barnevern.

Min kone (lege) og jeg har hatt mye med folk å gjøre, og har det ennå - store og små. Er det problemer - gjelder det ofte å bruke tid, samtale og innlevelse med både hodet og hjerte. Når store deler av verden reiser seg mot norsk Barnevern - nytter det ikke lenger å prøve å bortforklare saken med feilinfo etc. De vet bedre der ute og vi vet at de vet, og et stort antall fagfolk sender bekymringsmelding til statsråden! De også vet.

Jeg har fulgt utviklingen av norsk familiepolitikk grundig og holdt masse foredrag land og strand rundt - om en politikk som skaper problemer - og får fremdeles tilbakemeldinger. Så jeg vet - selv om Barnevernet har taushetsplikt, eksperter og lover om unntatt offentlighet. Som off. saksbehandler i 35 år, hører jeg at saksbehandlingen også mange ganger er svak.

Hva skjer med Norges ry som "humanitære stormakt" tror dere - når dere bygger opp noe som kan gro til hat om det ikke ryddes opp snarest. Dette lar seg ikke stoppe med prat - til det stikker det for dypt både hos barn og gamle.
Ps. Dette ble skrevet så vidt personlig i et forsøk på å få makten til å forstå. Jeg ber ikke om tåredryppende medfølelse i min alderdom, men for de mange små som utsettes for slike ting. Ds.