Velsignelsen: menneskeord eller Guds Ord?

Av Jørgen Høgetveit, i www.Kommentar-Avisa.no – 31.10.12

For en stund siden overvar jeg et større møte som ble avsluttet med at vi reiste oss og velsignelsen skulle lyses. Men for en velsignelse. Det var menneskeord fra ende til annen – mer en bønn om Herrens beskyttelse foran, bak oss, under og over oss. En lang utredning av menneskeord – som om de kan bibringe velsignelse på samme måte som Guds Ord – som er Gud selv!
Dette fletter seg inn i den rekke av menneskeord som trenger inn i Fader Vår og andre sentrale Skriftsteder og overtar. Vi kjenner igjen samme tankegangen der det før het ”Hellige vorde ditt navn,-” som selvsagt betyr at Herren skal gjøre Sitt navn hellig for oss. Nå har vi fått ”La-formen” – på linje med ”La kongen leve”. Vi kan selvsagt ikke hellige Guds navn om mennesket måtte tro det.

”Forlat oss vår skyld som vi og forlater våre skyldnere” heter det, men dette sentrale og glemmes ofte, og da skrider mennesketanken inn igjen og parallellfører min og Guds tilgivelse med Guds. Hva er det vi innbiller oss?  Dette og sier det helt vesentlige at vi også skal tilgi vår neste, men det makter vi ikke å gjøre som Gud tilgir oss.

Derfor skal vi bl.a. holde oss til det gamle bibelske Fader Vår og de to velsignelser som brukes og som stammer fra Ordet i GT eller NT.

Den aronittiske velsignelsen i 4. Mosebok kp. 6, 23-27. Således skal I si når I velsigner Israels barn: Herren velsigne deg og bevare deg, Herren la Sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig! Herren løfte Sitt åsyn på deg og gi deg fred! (shalom) Således skal I legge mitt navn på Israels barn, og jeg vil velsigne dem.” Det dreier seg altså å motta Guds navn i menigheten – det mektige navn som bl.a. Jesus uttalte slik i Getsemane at de som kom for å ta Han, falt til jorden som døde.

Eller vi kan hente velsignelsen fra NT 2. Kor 13,13: ”Den Herre Jesu Kristi nåde, Guds kjærlighet og Den Hellige ånds samfunn være med eder alle.” Dette er Guds Ord – som legges på oss og som er Herren selv.