Som mor til en overlevende fra Utøya, kan jeg fortelle deg, leseren, at du har lov til å stille kritiske spørsmål til AUF og AP.

Jeg forstår de mange som har med sin samvittighet lukket øyne og ører til den forferdelige virkeligheten Utøya-tragedien representerer. En persons ekstreme hat som fører til masseslakt av barn, på et slags politisk grunnlag. Det er alle grader av forkastelig, og verdt ditt sinne.

Hverdagen fortsetter som før for de som ikke er direkte berørt, men for oss som er midt oppi dette vil det ta lang tid.

De etterlatte, overlevende og deres pårørende forsømmes på mange måter av AUF og Arbeiderpartiet. En av dem er AUF ledernes oppfordring til sine medlemmer om ikke vise å sinne, det skal kun drives med politikk på deres samlinger og for all del smil. På dette grunnlaget kan ledere fra AP og AUF fortelle at "hverdagen er tatt tilbake." Jeg mener Arbeiderpartiet har et ansvar til å påse at myndighetene gir god oppfølging til de som trenger det etter de grusomme hendelsene.

Det psykososiale miljøet rister antakelig på hodet av slike oppfordringer. Det er en kjensgjerning at de som opplever sterke traumatiske hendelser kan få alvorlige lidelser i ettertid.

Psykiater Grete Dyb uttalte seg i VG 25.10.12 « Mellom 30-50% risikerer å få alvorlige stressreaksjoner som kan føre til sykdom.»

I min verden fraskriver AUFs ledere seg et voldsomt ansvar når de oppfordrer unge medlemmer til å dempe seg, nærmest "glemme" det som har skjedd.

Når dette er holdningen til AUF, hvordan ser da Arbeiderpartiet på en gruppe som sjelden omtales?

Denne gruppen er de pårørende, søsken/foreldre/besteforeldre/venner og andre nære.

Vi er knapt synlige. Mange har fått en helseknekk. Hjelpeapparatet fungerer for mange svært dårlig.

Kommunene fikk i fjor bevilget 80 - 130 millioner kroner fra staten øremerket til oppfølging av de som ble rammet av terroren.

Mange av kommunene har ikke hatt et reelt psykososialt tilbud, om det skorter på interesse av de forskjellige kommunene eller om det er problemer med å oppdrive rett type hjelp vites ikke.

Utover dette har Helsedirektoratet, som skal påse at oppfølgingen fungerer som den skal, lagt inn årene.

Hvor er Arbeiderpartiet da? Hvem har ansvar for oss som er berørt?

Jeg sitter igjen med en følelse av at Arbeiderpartiet og AUF som organisasjoner trer frem som offeret, mens de virkelige ofrene, de direkte berørte barn og unge og deres pårørende forsømmes på det groveste.

Jeg, som mor, er engstelig for min sønns fremtid.

Imens ser jeg offerrollen som politiske interesser påtar seg, uten sårene fra slaget, og jeg ser hvordan nærmest direktiver formidles de faktiske ofrene, som ber dem holde seg anonyme og stille, og ikke engang snakke med hverandre om det som skjedde.

Hvorfor? Forstyrrer det potensielt maktapparatets mediestrategi? Roter det til det heltebildet man ønsker å formidle, hvor AP/AUF fremstår som offeret, og barna som ble myrdet blir, som Eskil Pedersen sa det: «Politiske pioneerer»?

Jeg bryr meg i utgangspunktet ikke om mediestrategier, men når den fremstilte virkeligheten går på bekostning av den faktiske virkeligheten, må jeg reagere. Jeg forstår hvor såret ledere i Arbeiderpartiet føler seg. Deres fristed, deres ungdomskilde for politisk samhold, ble "angrepet." Men husk at dette er kun en liten del av virkeligheten, den faktiske virkeligheten er at barn og unge ble drept. Barn og unge, ikke politiske ikoner eller pioneerer.

De som overlevde, så umenneskelig syn, som for alltid vil være etset i deres sinn. Dett vil følge dem livet ut, og for mange endre deres fremtid. Mange av dem sliter i dag med traumatiske reaksjoner som uro, rastløshet, skvettenhet, konsentrasjonsvansker, dropper ut av skole og vil i verste fall muligens ei heller klare å fungere i jobb. Hvorfor trappes denne hjelpen ned, hvorfor blir det stumme skrik om hjelp fra oss pårørende til gjenlevende og de etterlatte, kun til ekkoer i mail korrespondanser med helsevesenet?

Jeg har utallige ganger kontaktet pressen og bedt dem rette kritiske spørsmål til regjeringen.

Spørsmål som «hvor» blir oppfølgingen av oss berørte? For egen del har jeg tatt kontakt med Helsedepartementet, Helsedirektoratet, NAV, fylke, kommune, det psykososiale hjelpeapparatet og rettet det samme spørsmålet. Svarene uteblir. Burde ikke Arbeiderpartiet og AUF ta ansvar? Er det ikke vi, de virkelige ofrene, som burde bli spurt hvordan vi egentlig har det?

Min sønn er en av mange som utmerket seg med faktisk heltemot. Han reddet 25 liv den dagen. Men som de fleste overlevende sitter sårene utrolig dypt, og har følger for livet fremover. Jeg har mang engang stilt meg spørsmålet « får han god nok hjelp?». Selv som hans mor, ser jeg at hjelpen jeg også kunne trengt, ikke er å har vært vanskelig å oppdrive. Gjennom de siste ti månedene har jeg hatt flere samtaler med berørte. For mange er den psykososiale oppfølgingen kritikkverdig. Er det virkelig slik, at disse 80 - 130 millionene som ble bevilget, skal dekke kaffe og kaker til helsevesenet mens de svarer på våre forespørsler?

Jeg har fulgt, naturlig nok, debattene i kjølvannet av massakren. Og det skremmer meg som medborger, at all kritikk mot Arbeiderpartiet, Eskil Pedersen, og AUF blir sjikanert og latterliggjort ved første leilighet, uten at media stiller kritiske spørsmål til hva som skjer. Hvor ble vårt Norske demokrati og åpenhet av?

Jeg har sett politiske kommentatorer som for eksempel Dan Odfjell som sjikaneres på det groveste av media for å si sin velformulerte mening om dette i BT. En kritikk som imøtekommes med personhets, da ikke av leserne, men av avisen i seg selv. En mobbekultur som gjennomsyder hele nasjonens kritiske sans.

Det som virkelig skremmer meg, er medias dovenskap og vilje til å tekkes de direktivene som kommer fra sine velgjørere, regjeringen som bevilger milliarder til media støtte. Jeg spør meg selv om hvorfor mine innspill til kritikk blir forkastet. Viser ikke dette at «makta rår»?

Det som skjer, er en omskriving av historien, i regi av AUF og AP, mens ofrene som overlevde i mange tilfeller ignoreres av hjelpeapparatet. Det passer kanskje ikke inn med det offisielle bildet av et Arbeiderparti som offeret?

Statsministerens traumer er ekte nok selv uten direkte erfaringer. De er på linje med dine, kjære leser, som medborger. Sjokk, vantro og skrekk, men ikke uvisshet i timer om barnet var skutt eller var druknet. Ikke opplevelsen av å stå på Sollihøgda den forferdelige kvelden hvor det etter lang tid kom køer med sykebiler. Ikke opplevelsen av at "nå har vi ingen samfunnsverdi lenger" fordi vi har fått oss en helseknekk og kommende år med mulige PTSD reaksjoner som det psykososiale hjelpeapparatet innprenter oss med. Politikere og byråkrater kjenner ikke virkeligheten. Eller, de kjenner den, men ignorer den bevisst. Vi som pårørende kjenner heller ikke virkeligheten av det våre barn har opplevd. Det er umulig å sette seg inn i, og det som opprører meg er at vi ivaretas så dårlig og at sluttsummen av dette, så er AUF og Arbeiderpartiet "ofrene".

Det jeg etterspør, er dette: Vis oss etterlatte at disse 80 millionene faktisk skal gjøre en jobb, at dette ikke var tomme ord. Skal man telle antall "etterlatte" som trenger hjelp, så er vi utallige.

Jeg etterspør edruelighet i fremstillingen av omstendighetene. Hvorfor kunne dette skje? Vi har et land som ikke har tatt faren for terror på alvor. Skal dette endres i fremtiden? Eller vil omstendigheten fortsatt ligge til stede for nye terrorister som utnytter Norsk sårbarhet? Kan historien respekteres for det den er? Respekter statsministerens ord, han burde i det minste respektere sine ord selv, mer demokrati, mer åpenhet, men mindre naivitet. Dette er gode ord. Men de forblir kun ord, om de ikke omsettes i handling, på alle plan. Ikke minst av media, som virkelig er en viktig del av demokratiet.

Red. av J. R-L.