Av Jørgen Høgetveit, i www.Kommentar-Avisa.no – 26.11.12
Igjen diskuteres parlamentarismen (1884) – som startet opp i Norge i strid med Grunnloven – da statsminister Sverdrup ropte ut i Stortinget: All makt i denne sal. Årsaken var kong Oskars nekt i statsrådsaken, hvor han la ned veto fire ganger og bare hadde lov til å nedlegge veto 3 ganger. Dette skjedde på midten av 1880tallet, og det ble det tiår som rystet Norge med riksrett og store politiske bølger.
Sverdrup - som var barn av en fransk mor som døde tidlig og derfor ble
oppfostret av søsteren som var stor tilhenger av den franske revolusjon – hadde
nok ikke store problemer med å torpedere norsk og britisk kristenrett. For det
som skjedde, var at man alvorlig styrket Stortingets makt mot de andre
statsmaktene og mot loven. Makten skal være delt, sa Montesquieu. Det hadde
han lært i England og deres kristenrett. Når verden ligger i det onde og
mennesket er ondt – vil det gå galt om ikke makten er delt og de kan holde
hverandre i ørene og korrigere hverandre fra å slå inn på avveier. Om makten
ble samlet på en eller få hender – var alt tapt - sa han. Og som Falsen sa:
Lovene skal regjere, ikke menneskene. Sverdrup var heller ingen stor tilhenger
av nasjonalstaten som også har sin kristne begrunnelse ut fra skaperordningen
og Ap.gj. 17. Skaden slo ut i sin fulle konsekvensen
under bl.a. Gro Harlem Brundtland som hevdet at det var de store folkegrupper
som var bestemmende når lovene skulle utformes. Mindretallets rett – et
vesentlig kjennetegn på et sant og rett folkestyre – var visst ikke lenger noe
å ta hensyn til. Det har vi fått merke etter hvert som kristenretten plukkes i
stykker.
Vel, at dette ble gjort denne gangen, kan forstås på bakgrunnen av striden med kong Oskar og norsk frigjøringsprosess fram mot 1905, men at det ble fortsatt som ”sedvanerett” videre fremover – er verre å forstå. Det var den første og farlige svekkelsen av Norges Grunnlov. Symptomatisk nok kunne man ikke kodifisere parlamentarismen – altså føre den inn i Grunnloven – for den var jo totalt imot Grunnlovens ånd. (Gr.l. 112)
Nå, i 2012, er imidlertid saken en annen. Nå har man skiftet ut den rette og
sanne ånd av ”evangelisk – luthersk” merke, med kristen humanisme – derfor skal
man nå kodifisere parlamentarismen i Norsk Grunnlov. Galskapen henger
sammen – selv om det ikke er så mange som forstår det.
Også den gangen var det ikke så mange som forstod at ”Norge ble rystet” – men biskop Heuch som den kraftige apologet han var, forstod det, for han ropte ut: ”Himmelen er mørk og rød. Det blir storm”. Og storm ble det – ja et uvær som rystet Norge og Norges Grunnlov – som fedrene hadde støttet seg på og gjenreist Norge på – i sine grunnvoller.
Gisle Johnson m. fl. gikk ut med “Oppropet til kristendommens venner” og ventet særlig støtte fra Sør-Vestlandet, men fikk det ikke. Årsaken var nok at de som levde i mer velstand ikke til fulle hadde forstått hva de gamle venstrehøvdingene fra O.G. Ueland (Rogaland) og Bondetinget i 1833 hadde gjort i det verdslige regiment for å løfte folk fram til makt og ut av sykdom, nød og fattigdom. Hadde man fra sentralt teologisk hold – som også lekfolket aktet høyt – også forstått noe av den nød folket befant seg i – så hadde nok folket kristenfolket fulgt også denne gangen – som de fulgte Hans Nielsen Hauge da han gikk omkring og forkynte og gjorde vel mot folk i den dypeste fattigdom og nød. Men det forstod de ikke – og dessverre ser man noe av det samme også i dag i en del av det misjonsarbeidet som gir forkynnelse, kurativt helsearbeid og skole – men ikke gir folket det Hauge ga oss – hjelp til å forvalte ”Guds gode gåvor” slik at de kom seg ut av sulten og nøden. Og så slukte revolusjonen også mange av de misjonen hadde utdannet og håpet på skulle løfte nasjonen opp. Slik burde det ikke være i et land med en så rik vekkelses- og utviklingshistorie.
Nyttige kilder: