Lekfolket reddet kirken – og jødene
Av cand agric
Igjen og igjen kaster man seg over lekfolket som beskyldes
for – bokstavelig talt – alt mellom himmel og jord av for eks. liberal teologi til
jødehat osv. Det er selvsagt ikke noe nytt, men har på en eller annen måte
fulgt lekfolket fra da Jesus utvalgte 12 ulærde menn - til den dag i dag. Hvis man fortsetter med denne historieløse
nedrakking på gale premisser og dårlig historiekunnskap, risikerer man å skyve
fra seg de beste israelsvenner Norge har: de ”evangelisk-lutherske” som både
Lavik,
Undertegnede har i mange år ut fra min lekmannsarv talt profetiene og jødenes sak i masse foredrag og artikler, og vil fortsette med det så lenge en kan, men finner det ikke rett å tie om de viktige momentene under som synes lite kjent eller direkte undertrykt.
Selvsagt er heller ikke lekfolkets sti ren i alle sammenhenger til alle tider. Den verste blunder man imidlertid gjorde, var å stole på teologene som man trodde skulle lede rett etter at Venstrehøvdingene - i betydelig grad fra Sør-Vestlandet bygde MF for dem i 1907/-08 og lot bondesønnene sine fylle lokalene. De trengte, håpet og trodde at man skulle få gode prester etter at teologene og akademikerne hadde smadret Teologisk fakultet på UiO. Bryggeså fra Eiken kjempet fram eksamensrett for dem, og Jørgen Løvland var nok en god medspiller i disse kampårene, som fikk gjennom Menighetsrådene og maktfordeling mot prestenes ”herskesyke” (Ueland/Løvland i brev) Men det ble stadig mindre tjenersinn i standen. De ferdigutdannede ble fort utdannet – men lite dannet og nærmest helt ferdig i sin utviklede innviklethet og mangel på klar bibeltroskap og ydmykt tjenersinn. Hybris grodde i takt med titlene og avveiene i teologien som etter hvert ble legio!
Hans Nielsen Hauge`s forhold til makthungrige prelater i Den norske kirke var også underlig. På tross av at han (Norges Luther) ble forfulgt og satt inn 11 ganger i de 8 årene han fikk være fri – før de satte han inn i 10 år og ødela helse, forretningene hans, bøkene m.m. – meldte han likevel ikke lekfolket ut av kirken. Nesten ufattelig, men ble til stor velsignelse gjennom årene.
Hans folk var absolutt til stede på Eidsvoll i 1814 og var
en fundamental faktor for å få gjennom Norges Frihetsbrev – som
lekmannshøvdinger som O.G. Ueland
bygde det norske samfunn videre på. Men jammen skal de ikke ha skyld for å få
inn jødeparagrafen i Gr.l. § 2 også – selv
om det var en klar videreføring av lovene styrt av danskene i Danmark/
Norge. Derfor heter det også i ”§ 2. Den evangelisk-lutherske Religion forbliver
Statens offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende sig til den, ere
forpligtede til at opdrage sine Børn i samme. Jesuitter og Munkeordener maae
ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede
fra Adgang til Riget”.
Hvorfor gikk Luther så kraftig ut mot jødene, men ikke
bare de, men også et enda større opprør av bøndene. Det sistnevnte førte til at 100 000 ble
drept. Luther visste ut fra Skriften at
voldelig opprør var imot Skriften og at det bare førte til det som verre var
for den enkelte og nasjonen. Det måtte løses på helt andre måter og innenfra –
noe også Norges Luther visste og praktiserte. Lofthus fra Arendal stod i spissen for et stort og for så vidt
rettferdig, kanskje et litt voldelig opprør. Men det endte med sammenbrudd.
Selv ble han tatt og lagt i jern på Akershus og døde der i 1797 uten seier.
Allerede i 1796 kom Hauge som
gikk ut til folket med forkynnelse og praktisk hjelp, men trosset myndighetene
kun på ett punkt: forkynnelsen mot Konventikkelplakaten som ingen
straffeparagraf hadde. Gjennom forfølgelse og lidelse vant han fram og seiret
for hele vårt folk og la et fundament hans etterfølgere bygde det Norske hus
på. Grunnvollen som var lagt i folket var rett og god, og ut fra Hebreerne 13
er vi pålagt å gi akt på fedrene og etterfølge deres tro.
Men det var dog den
danske jøden Georg Brandes som kom hit rundt 1860 med sin forførelse av
gresk filosofi og evolusjonslære og forførte våre fire store diktere og etter
hvert store deler av det akademiske miljø. Flere historikere omtaler dette med
forferdelse, både Oskar Handeland, Ivar Welle og H. Koth. De understrekte alle
at det virket ruinerende på tilliten til Bibelen m.m. Jeg har skrevet
flere artikler om dette. Nå sitter denne
elendighet totalt fast i UiO og store deler av det akademiske miljø for øvrig
og ødelegger Bibelen, løftene til jødene og sinnet på folket vårt. Det er både
farlig og ille.
Men lekfolket begynner å våkne på dette området til fordel for oss alle – også
jødene. Vi glemmer heller ikke de frafalne jødene Karl Marx og Sigmund Freud som fikk en uhyggelig forførende
innflytelse i vestlig sivilisasjon i sine opprør mot Skriften. Dette førte ikke til Guds- og Bibeltro, men
det motsatte og dermed forsvant også Bibelens holdninger til jødene.
Vi har heller ikke glemt hvordan presteskapet i 1906 klasket
kirkedørene igjen for Ludvig Hope
fordi han talte for fri nattverd. Lekfolket var dypt alarmert, og statsråd
Bryggeså fra Eiken ga oss fri nattverd mellom 1903-05 til store protester fra
prester og embetsverk med sin ”herskesyke” over folket. Sannelig har det ikke vært lett å være lekmann som ville holde fast med
”hele Skriften” også om jødene - i en tittelbehengt og stortalende elite av
akademikere med sin erstatningsteologi.
Dessverre så tok man inn mange teologer i
lekmannsorganisasjonene også. Les bare hva heimesekretær
Hunnestad i NLM skrev på slutten av sitt liv: ”Ett av spørsmålene er om
Misjonssambandet har fått for mange
teologer – med Menighetsfakultets skriftsyn og kirkesyn, Spør du meg, er svaret mitt Ja! Det er sørgelig at
jeg selv er medskyldig i at det skjedde.” For de som er oppvokst i lekkretser
vet at lekfolket hadde sin oppgjør med teologene, forkynte profetiene og utga
sine skrifter om jødene og profetiene på egne forlag. Men fram kom det til
støtte for jødene. Det har ikke vært så
enkelt å være lekmann fra apostlene til d.d. ”Nissen blir med på lasset” med
teologene og deres erstatningsteologi og høykirkelig kirkesyn.
Og nok noen flere
nyanser i bildet må vi få med oss om støtten til Guds folk skal bli sann og
ekte, og en ikke bare skal hogge løs på lekfolket så de gir opp både det ene og
det andre av de store oppgaver Gud kaller til og kampen for jødene og Israel.
Man må ikke glemme at en vel orientert mann som sir Winston Churchill (den vestlige sivilisasjons redningsmann) skrev
en lengre artikkel oversatt og trykt i bladet til NIS. Han understreket først
at jødene var uhyre dyktige og derfor farlige på avveier. Han delte dem i tre
grupper: de som ville hjem til Sion, de
som ville bo i nasjonene og de frafalne. De to første skulle vi støtte av
all makt, men den siste gruppen advarte han mot med kraft. Sir W.C. registrerte
også flere jøder i spissen for den russiske revolusjon 1917 og ville rykke inn
på Baltikum med 20 000 mann, men fikk ikke støtte av statsministeren. Hva ville ikke verden blitt spart for av
opprør om det var blitt gjort – også jødene.
Altså:
For det første forlenget våre forfedre på Eidsvoll en dansk-norsk lovgivning. Så var de ikke heimføinger de heller – men hadde ferdedes på mange hav. Jesuittene visste de nok mye om etter Hugenottmassakren av de franske protestanter i ca 1570-årene og 30 års krigen (1618-1648) hvor tyske protestanter ble slaktet av katolikkene i millioner. De var nærmere og farligere historie for dem enn oss – og de visste kanskje mer som måtte tas hensyn til. Norge har en hard og lang historisk kamp mot ROM – noe vi har skrevet grundig om før. O. Valen-Sendstad holdt for øvrig et kraftig foredrag i radioen om opphevelsen av jesuitterparagrafen i 1951.
Kong Håkon den VII uttalte til Abraham Vereide (han med bønnefrokostene i USA) at presteskapet ofte hadde skuffet han, og at de som hadde betydd mest for kristenlivet i Norge, var emissærer og lekmenn. Og disse kan ikke jeg huske – fra mine mange år i lekmannsrekker – har talt mot jødene og deres sak. Tvert imot! De var til å stole på også i denne sak ut fra Skriften.
Blant lekmannsforkynnerne over store deler av Norge finner man – så vidt jeg vet - ikke en eneste nazisympatisør, viste en undersøkelse for noen år siden, men blant prestene var det dessverre en del.
Cand theol og dr. philos
Olav Valen-Sendstad - kanskje en av de skarpeste hjerner og bibeltro
teologer Norge har fostret - var en mann som lekfolket lyttet til og las langt
mer enn flere av de store som var framme i rampelyset. Hallesby hindret han i å
ta dr. grad i teologi, etter det jeg vet. Han skrev også førsteutkastet til
Kirkens Grunn (se biografien) som Kristent samråd ga ut, redigert av biskop
Berggrav. Her hadde OVS også tatt jødene i forsvar, men det ble strøket av
Berggrav. C. Fr. Wisløff skriver i N. Kirkehistorie III: ”Etter forslag fra Berggrav sløyfet man det - - - Valen-Sendstad
skrev om jødene”. Berggrav mente det ”Siden ville bli anledning til å tale om
behandlingen av jødene.” Da Kirkens
forsvarsskriv om jødene endelig kom – var det for sent. Men lekfolkets talsmann tok til orde i
rette tid mot nazimakten!
Altså - konklusjon:
Vi må sørge for å ha så vidt god oversikt at man ikke havner i de mange grøfter i dette farlige og uhyre ladede spørsmål for kristenfolket og jødene. Eneste vei for sann, god og trofast støtte til jødene er selv å stå på sikker ”evangelisk – luthersk” grunn og trofast følge Skriftens profetiske løfter til Guds folk – trøste dem og hjelpe dem. Viktig er det og å løfte fram Guds løfter for dette folk, som Gud har en stor oppgave for i endetiden. Esaias kp. 43 har jeg selv fått oppleve sterkt i Etiopia i 1974/75 hvor Gud gjennom revolusjonen løste ”de etiopiske jøder” ut og hjem. Men profeten omtaler dem som et blindt og døvt folk for evangeliet. De reddes ut – akkurat som hedninger frelses – for Guds navn og skyld alene. Nå er ”tidens fylde” igjen på plass, og Gud realiserer sin plan uttalt ca. 750 år f.Kr. - uansett hva de og vi måtte mene. Og i dette trøste- og hjelpearbeidet er lekfolket med den dag i dag. La oss trøste, frakte dem hjem, så kommer Jesus igjen som britene forkynte i flere århundrer etter 1600. De ble i mange år den store hjelper og frigjører for Israel, inntil frafallet og forfallet startet også der. Det må stoppes i Norge – ellers går det galt. Det vitner mye om.
* * * * *
Etterord:
Jesus så ut over Jerusalem og gråt: Å visste du
enn på denne din dag - - - -
Jørgen Løvland sa ved krigsutbruddet i Europa i 1914: ”Gud
hjelpe, dei hev mista vitet og Vår Herre.”
Ludvig Hope skrev i 1940 i ”Misjonen i storm” sitert fra Utsyn 5. mai: ”Stormen kom over
oss like so fort som uventa. Me har ned gjennom tidene vant oss til å sjå alle
slike store ulukker langt borte, og so tenkte me at Gud ville nok spara oss
ogso denne gongen. Me var so få og so små, i ytste enden av verda, me ville nok
sleppe det verste. Kanskje me kristne rekna for mykje med vår kristendom og vårt
arbeid i Guds rike. Men ulukka kom hard og tung. Land og folk frå ytste havskjer
til grensa blør og døyr under bly og bomber. Ogso me er komne
under domen og me må sikkert rekna med at straffa vert hard og lang.”
Mange av bedreviterne i dagens debatt når knapt disse to sistnevnte til anklene
i klokskap og vurderingsevne.
Kan dette anvendes på dagens hendelser i Norge
og hva vi kanskje kan forvente oss? Be over
2. Krønikerne 20!