Av sivilagronom
Jørgen Høgetveit, i www.Kommentar-Avisa.no – 15.11.12
La oss repetere denne
historiske sak for Norge!! Ikke glem det. Det må reverseres om Norge skal ha
noen fremtid!
Kong Håkon sa Nei til
nasjonal- sosialismens 9. april 1940 da de folkevalgte svek folket. Kong Harald
sa Nei til endring av Gr.l. § 2 - - -. For noen få år siden avduket kong Harald
en minneplate på Elverum og uttalte at Kong Håkons Nei i 1940 er en søyle under
det norske kongedømme. Hvorfor tier politikere og media om Haralds Nei?
Fra boken ”Kong Haralds Nei. Hvor langt er sekulariseringa kommet” (Commentum forlag a/s) av Finn Jor henter vi dette stoffet fra sidene 221 – 223 om Grunnlovsforandringen. Tidligere hadde en lest den utmerkede boken av samme forfatter: ”Ideene som skapte Europa” og ref til den i foredraget ”Nå må vi våkne” fra 1978 og ble selvsagt interessert da en så boken da den kom ut. Vi har for lenge siden anmeldt den i LYS – samt gjort Norge I Dag oppmerksom på den. Sjefsred. F. J. Sæle forstod betydningen av boken med en gang og har omtalt den en rekke ganger – men ellers har det stort sett vært taust – også i Vårt Land og Dagen. Det er nok de fleste som har latt seg lure eller ønsker en videre sekularisering av staten. Dagen med tidligere sjefsred Arthur Berg i spissen skrev varmt og godt om Gr.l. – men slik er det ikke lenger. Men kong Harald forstod hva de fleste andre ikke har oppfattet – i sin ville jakt på det de tror er frihet i samfunn og kirke – den rene illusjon – noe vi snart vil oppleve. Radikalismen har forstått hvilken seier de har innkassert og tatt de første steg på en fortsatt avkristning av barnehage og skole. Men nå siterer vi fra boken:
”Friheten (til kirken) er dessuten begrenset ved det faktum at det fortsatt er staten og kommunen som finansierer kirken. Og det er en gammel regel at den som har pengene, har makten. Kirken er med andre ord fortsatt avhengig av det offentlige uten at noen kan spå om utviklingen på dette området. Staten – eller det sekulære Storting – kan endre bevilgningene når som helst. Men ikke bare det: Selv om kirken selv utnevner biskoper og proster, skal de paradoksalt nok fortsatt være statstjenestemenn. De er med andre ord like mye statens som kirkens tjenere. Juridisk sett forblir kirken dermed fortsatt statskirke, selv om båndene til en viss grad løsnes.” Så drøfter han litt de videre formelle sider ved utviklingen fra mot 2012 og fortsetter:
”Her kommer den eneste virkelige sensasjon under saksbehandlingen: Hans Majestet Kong Harald innkalte midt under forhandlingene kirke- og undervisningsminister Trond Giske til en samtale på slottet. Kongen erklærte sin uenighet i endringen av § 2! Den lyder slik: ”Alle indvaanere av Riget have fri Religionsudøvelse. Den evangelisk – lutherske Religion bliver Statens offentlige Religion. D Indvaanere, der bekjende sig til den, ere forpligtede til at opdrage sine Børn til samme.”
Den nye formuleringen er: ”Værdigrundlaget forbliver vor kristne og humanistiske Arv. Denne Grundlov skal sikre Demokrati, retsstat og Menneskerettighederne.”
Fra kirkelig hold er det kommet få reservasjoner overfor
endringen. Man har betraktet den som en naturlig følge av at
statskirkeordningen oppheves. Ikke desto mindre har den en skjebnesvanger
konsekvens. Når den evangelisk – lutherske religion ikke lenger skal være
statens offentlige religion, har staten heller ikke lenger noen grunnlovsfestet
forpliktelse overfor kirke og kristendom. Norge blir en ”religionsnøytral”
eller altså en sekulær stat.
Da kong Harald innkalte kirkestatsråd Giske til Slottet midt
under forhandlingene, var det av flere grunner. Hvilken var den viktigste, kan
man sikkert diskutere. Men hans nei var et nei til en grunnlovsfester
sekularisering av landet. Han følte seg forpliktet på den gamle Grunnloven.
Men videre insisterte han på at § 4 skulle beholdes, den som
dag lyder: ”Kongen skal stedse bekjende sig til den evangelisk luthersk
Religion, haandhæve og beskytte denne.” Riktignok ble de to siste leddene borte,
men kongen blir stående blir stående i Grunnloven, og han forbliver i hvert
fall symbolsk kirkens overhode. Det vil si at selv med nye formuleringer av
Grunnloven, skal Norge også for fremtiden være et monarki. I det øyeblikk
Kongen tas ut av Grunnloven, åpnes det for en republikk. Det skjer ikke i denne
omgang, men endringen er et skritt på veien.
Alt dette har Kong Harald sett. Han gjennomskuet den skjulte agenda under de pyntelige formuleringene, og så at den vasne selvfølgelighet om verdigrunnlaget i den nye § 2 åpner for det rene ingenting. Hans nei var ikke bare en personlig ytring. Han trådte fram som Norges Konge, og hans nei var dermed i egentlig forstand et kongelig nei.” - - - - ”Han har så sterkt han kunne, markert sitt syn ved å insistere på at § 4 om Kongens bekjennelsesplikt skulle beholdes. ”Kongen skal stedse bekjende sig til evangelisk – luthersk Religion.”
Kongen skal prinsipielt ikke ta stilling til politiske spørsmål, han er konge for alle partier og alle nordmenn. Hans inngripen i grunnlovsendringen er helt på kanten av hva han kan tillate seg. Desto større grunn er det til å understreke den betydning det må ha at han la hele den autoritet kongeverdigheten gir ham, i protesten.
I hvilken grad hadde venstresiden selv sett konsekvensene av sekulariseringsbeslutningen? De så den med en gang! I hvert fall er det vanskelig å tro det var tilfeldig at kunnskapsminister Bård Vegard Solhjell nesten samtidig adviserte at man vil stryke den kristne formålsparagrafen for barnehagene og skolen. (Uth. av red)
* * * * *
Finn Jor er magister i idehistorie og mangeårig kulturredaktør i Aftenposten. Han har skrevet vel 70 bøker.