”Kilden” - Kristiansands ulykke?

Av Jørgen Høgetveit, i www.Kommentar-Avisa.no – 11.02.12

Kultur er nå blitt det store løsenord på flukt bort fra det åndelige basale, bærekraftige av Gudsliv og bondens naturforvaltning. ”Underlegge eder jorden”, sae Gud. Ennu alle steder er det første bud. Først i plogens spor – åndens grøde gror; bonden er og var all kulturens far.” Men røttene for kulturen søker en ikke lenger – nå serverer man ”avskårne blomster.” De varer ikke.  

Kirkene fylles opp med all slags kultur, endog gudstjenestene blir avgudet og omgjort til jordiske seremonier. Ordet om synd og nåde og sannheten som for Jesu skyld setter sjelene fri – er lang borte. Så tar man folkets penger og bygger seg store dyre ”kulturkatedraler”. Det hele begynner å minne farlig om det gamle Sovjet. Og profilen og fienden er klar. Den er klart uttrykt i Fædrelandsvennen 18. januar 2012 hvor Helge Røed (politisk analytiker ved UiA) skriver:

”Kristiansands nye kombinerte kultur-, konsert- og teaterhus – Kilden – er et symbol på den store sosiale og kulturelle transformasjon som har funnet sted i byen og landsdelen gjennom de siste tiårene. Åpningen av dette praktbygget er slik sett av de viktigste begivenhetene i nyere Sørlandets historie.

Sørlandet og Kristiansand har lange tradisjoner som en lavkirkelig og pietistisk del av landet, der det har vært en negativ holdning til det profesjonelle kulturliv.” Bl.a. nevner han at man sa nei til regionteater med store statstilskudd i 70-åra.

Når Kilden nå er åpnet, er det et resultat av store politiske ambisjoner for utvikling av byen til en moderne storby. Ordfører Bjørg Wallevik (H) trakk opp en slik linje for byen og holdt sin hånd over Quartfestivalen, Den har mer enn noe annet bidratt til å forandre byens omdømme blant norsk ungdom.” (uth. av meg)

Analysen til Røed er utvilsom interessant på mange måter, ikke minst det han utelater og hvem han nærmest utpeker som den store motstander. Dermed løfter han Kilden inn i – ikke bare kulturkampen – men enda mer i åndskampen. Men Kilden hviler på farlig grunn og fylles av fremmede kulturer.

Og da begynner vi med hvordan Kilden ble til.

Under kvinnestyret til Bjørg Wallevik – godt hjulpet av Ap m.fl. - fikk man det for seg at økonomisk var det ”nå eller aldri”. Og det skyldtes nok både de store summene Kr. S kommune skaffet seg ved å selge aksjene sine i Agder Energi til Statskraft og plassere dem i Cultivafondet som de nok regnet med å få en slump av til Kilden og drift. Nå skulle det bli kultur, men det ble bankerott av hele fondet som nå er parkert i ”møllposen” til A. Gabrielsen. De tjener knapt ei krone og risikerer å tape store summer fordi de ikke så forskjell på realverdier (vannkraft) og papirverdier med usikre renter. Åndelig sett er nok opprørskulturen fra Quarten også viktig fordi den med sin råe rock, stunts av Bibelbrenning og off. samleiescener var med og river grenser som var og er viktig for et bærekraftig samfunn. Det skal vi nok få merke. Dette er en helt annen kultur enn den som bygde Agder.

Så har altså ”elite” makta brukt den til å ta offentlige midler kalkulert til 1,1 milliard – som før man er ferdig, er oppe i 1,7. Årlige driftsutgifter er anslått til 122 millioner. Svimlende summer i en liten bys budsjetter. Noen storby er Kr. S. ikke!

Skal man få det hele til å gå i hop, må man til med eiendomsskatt og kaster selvsagt sine øyne på fastboende folks eiendommer på dyre tomter av god beliggenhet, men som aldeles ikke er bopel for noe annet enn akkurat å bo. Nå må de kanskje selge for de makter ikke utgiftene. Flere enn meg har omtalt dette som noe bortimot utopi. Men nå står bygget der, og Cultiva har pakket sammen – og det kan fort gå samme vei med Kilden med den usikkerheten vi nå går i møte i Europa.

Man kaller det ”Kilden”, men hvilken Kilde?

Rent bortsett fra at man strides om hvem som skal ha ”æren” for navnet, stammer det fra noe som regnes som hovedverket til Gabriel Scott: Kilden om Markus fisker. Sørlandsdikteren, født i Skottland og sønn av en sjømannsprest som het Jensen. Faren ba han stryke Jensen for å få et kort dikternavn, sier oppslagene. Kanskje også for og ikke identifiseres med panteisten? Jeg går ikke inn på hans diktning, det kan en hver lese seg til på internett. For øvrig er han ikke så stor at han har fått plass i ”Vår diktning” ca 531 s. Det som er interessant, er at Scotts litteratur – ikke minst i Kilden – er preget av panteisme, at det er ånd i naturen. Noe også Hamsuns diktning bar preg av.

Enda mer interessant er det at man åpner en del av bygget med å sy sammen et program bygd på Kjell Askildsens skriverier, sønn av gamle Kinamisjonshøvdingen. Litteratur av en så - etter min mening tvilsom karakter - selv om den er oppskrytt av diverse - at hans far brente en av hans novellesamlinger da den ble sendt han av sønnen. Andre opplysninger FV bringer til torgs i God Helg 28.1.12. vitner etter min menig ikke om en sønn som hedrer sin far og sin mor.

Med andre ord et samlet knippe av navn og stoff som signaliserer at nå skal pietismen og arven etter Hans Nielsen Hauge og hans folk jevnes med jorden. Deri synes Røed å ha rett. Imidlertid har de tydeligvis ikke fått med seg at det var disse folkene som fikk Agder ut av fattigdom med ”Barnevandringer” 1830-1910 - og med ”Gudsfrykt med nøysomhet” sakte, men sikkert skapte realverdier ved stell av naturen og familiene som ga overskudd, reinvesteringer, og etter hvert stor velstand. Dette er dokumentert av sosiologiens grunnlegger Max Weber om kapitalismens start i Holland. Norges Luther var H. N. Hauge – Norges store gründer gjennom tidene.

Når man selger realverdiene og plasserer pengene i en kultur uten røtter ned i det åndsfundament som skapte realverdiene – samt i direkte opposisjon til dette – er det bare et tidsspørsmål før hele kulturen visner og raser som for så vidt Cultivafondet allerede er en smakebit på.

Dette er ikke stort å leve av når krisene tiltar i styrke. Nei, ”fint skal det være om halve enden er bar” heter det, og her skal man ikke ha jord under neglene – og jord har man heller ikke igjen i det som skal bli ”den store moderne by”. Egsjordet var stort sett det siste.

Kulturpersonligheter som Dostojevskij ble aldri trett av å minne det russiske folk om at det russiske ord for bonde var avledet av Kristus. En kulturpersonlighet borte på Jæren visste mye om dette og skapte stor kunst og kultur. Arne Garborg. Han skrev bl.a. dette om jord: ”Den jordi. Svart og fæl og ser inkjes ut, men skaper med guddomsmakt det himmelske fagre, og det jordiske ganglege.”

Apropos storbyvisjonene - ta også med det Sigrid Undset sa da hun mottok Nobelprisen i litteratur og ble vist rundt i Gamle staden i Stockholm hvor man nok forventet noen rosende ord. Etter å ha skuet ut over byen, kom det: ”Jeg liker ikke byer, jeg”. Alt det menneskeskapte av menneskerot visner fort – mot de mest inspirerende i historien, de to store Bach og Hàndel, født i sentralområdet av Lutherland – den sistnevnte med musikkens mest inspirerte verk: Messias. (Reinton/Solås) Det har levd sitt friske liv siden uroppførelsen i Dublin 1742 basert på bare Bibelsitater! Disse hadde kanskje mer kulturell forankring enn dagens kultursnekkere et godt stykke unna skapere.

Pietistene bød oss ”kilden med det levende vann”. Nasjonsbyggeren O. G. Ueland så og styrte med ”Bibel og Grunnlov”. Radikalismen byr oss det profeten Jeremias advarte mot å hogge seg ut sprukne brønner som ikke holder vann. Ikke prangende Kilder som ruinerer folk! Profeten Hoseas kp. 10 er også en tankevekker i denne sammenheng.