Jonas`s flukt og Guds allvitende allmakt

Av Jørgen Høgetveit, i www.Kommentar-Avisa.no – 25.01.12

Profeten Jonas i GT er en underlig selvstendig og tenkende person som endog setter livet på spill i avvisningen av Guds tanker med han.

Men samtidig viser denne fortellingen ufattelig mye om ”Jeg er`s” suverene uavhengighet av tid og rom, en tankeverden som er himmelhøyt over både Jonas og vår tankeverden – hvor rimelig og godt begrunnet den menneskelig sett måtte være. Gud fikk tak i Jonas gjennom sin suverene kontroll over naturkreftene, den store fisken, reddet byen som senere ble en tuktens ris for Israel. Jesus gjorde hendelsen med Jonas endog til det store tegn i møte med jødenes ledere.

Når man har lest gjennom disse fire kapitlene, sitter en igjen med de store spørsmålene: Hvorfor flyktet Jonas og senere satt utenfor Ninive og surmulte? Hvorfor ville Gud ha tak i denne mannen til hvilke gjerninger?

Ja, hvorfor flyktet Jonas

og ville heller dø enn å gjøre det Gud ba han om?

Jeg har inntrykk av at de fleste forkynnere ikke stiller dette spørsmålet, men mer lar det dreie seg om en egenrådig og tverr mann som ville gå sine egne veier. Jeg tror ikke saken er så enkel. Her er det store krefter i gang. Det ser vi allerede i første kp hvor Gud taler direkte til sin profet ved navn og sier: ”Stå opp, gå til Ninive, den store stad, og tal for den! For deres ondskap er steget opp, og er kommet for mitt åsyn.” Budskapet var: ”Om førti dager skal Ninive omstyrtes”.

Dette ville Jonas aldeles ikke - han stod opp står det, og flyktet mot havet, fant seg et skip, betalte og tok til havs ”bort fra Herrens åsyn”. Dette ville han overhode ikke være med på!  Intet tyder på at Jonas var en dum mann, men han ville altså ikke gjøre det Herren ba han om, og han gjorde det med stor viljekraft og besluttsomhet. Han hadde egne tanker om Ninive.

Det blåste opp til storm. Jonas la seg ned i bunnen på båten og sov godt. Det tyder på at han var vel tilfreds med valget sitt – syntes muligens det var en fornuftig og rettferdig avgjørelse, men hadde dog vært så vidt urolig for saken at han hadde fortalt mannskapet hvorfor han reiste.

Men nå ble det blodig alvor. Stormen ble hard, mannskapet oppfordret til bønn til sine avguder. Jonas ble funnet og oppfordret til bønn, men stormen bare økte og truet med å senke dem. Da kastet de lodd for å finne ut hvem av dem som hadde skyld for elendigheten. Loddet falt på Jonas. Han hadde skylden, men det ser ut til at han heller ville dø, enn å gi seg. Svaret var: ”Ta meg og kast meg i havet! Så vil havet legge seg for dere; for jeg vet at det er for min skyld denne store storm er kommet over dere.” Så ble han lempet over bord, sjøen roet seg og det kom stor frykt over mennene.

Igjen: Hvorfor ville han heller dø? Dette var blodig alvor for Jonas. Han var jo en hebreer som fryktet Gud, kjente Han miskunnhet og burde gjøre som han sa.

Ninive var en stor og ond by grunnlagt av onde fedre som Nimrod (1. Moseb. 10,11) ca. 2000 år f.Kr. – altså en urgammel by. Den ble knust av Babylon ca. 612 f. Kr., altså etter besøket til Jonas.

Ninive var en veldig krigsmakt som truet store områder med sin brutalitet, også Israel. En av deres store krigere Sankrib  (704-681) beleiret Israel, men ble knekt ved Guds inngripen. Farene senset nok Jonas som levde ca. 780 år f. Kr. Israels 10 stammer i Nordriket ble tatt og ført til Ninive ca. 722 f. Kr. altså noen år senere, etter at Jonas hadde vært i Ninive og reddet byen. Kanskje det ikke – menneskelig sett - var så rart han stakk av.

Men Gud ville ha tak i denne mannen og bruke han. En stor fisk slukte han og han ble værende der i tre dager og tre netter – derifra ba han: ”Jeg kalte på Herren i min nød, og han svarte meg; fra dødsrikets skjød ropte jeg, du hørte min røst. Du kastet meg i dypet, midt i havet, og vannstrømmer omgav meg; alle dine brenninger og dine bølger gikk over meg. Jeg tenkte: Jeg er støtt bort fra dine øyne. Men jeg skal atter skue opp til ditt hellige tempel.  Vannene omringet meg like til sjelen, dypet omgav meg, tang innhyllet mitt hode, til fjellenes grunnvoller sank jeg ned; jordens bommer var lukket efter meg for evig. Men du førte mitt liv opp av graven, Herre min Gud! Da min sjel vansmektet i meg, kom jeg Herren i hu, og min bønn kom til deg i ditt hellige tempel. - - - Men jeg vil ofre til deg med takksigelses røst; det jeg har lovt, vil jeg holde; frelsen hører Herren til. Så spydde fisken på Herrens bud Jonas ut på det tørre land”.  Jonas fikk samme budskap på nytt – og nå gikk han til Ninive - 880 km.

Den store feilen Jonas gjorde i alt sitt maktpolitiske resonnement var at han overprøvde Guds tanker og visdom både om styrelsen av historien og at ”frelsen hører Herren til.” Der tok han grundig feil. Det ser heller ikke ut for at han oppga sine tanker – på tross av alle prøvelser som Gud reddet han ut av for å få fullført Sin beskjed til Ninive. Flere ganger holdt han fast ved at han var i sin rett for han hadde rett.

Guds tanker himmelhøyt over Jonas sine og våre

1. For det første hadde Gud bruk for en slik godt utrustet mann (Gud utrustning) for Sin gjerning. Han som bøyer kongers hjerter som vannbekker, bøyde også Jonas`s hjerte så han utførte Guds oppdrag – selv om han synes å holde fast på sine vurderinger av situasjonen. Da var det ingen som stoppet Gud i Hans gjennomføring, også med en mann som sa Nei og mente at han ville redde egen nasjon!

2. Gud brukte Sin vind, Sine bølger og stor fisk osv, altså det skaperverk Han selv har skapt og Han selv har full kontroll over. Jonas ropte til slutt i nød og ble reddet til Guds gjerning.

3. Gud ville redde byen og enda gi den tid. Kp. 4,11. Han ynkedes over Ninive med ”mer en tolv ganger ti tusen mennesker og som ikke kjenner forskjell på høyre og venstre, og en mengde dyr”. Det burde tydeligvis Jonas også gjøre – han som nå satt og ynkedes over et tre som visnet ned over hodet på han. Og han gremmet seg over at Ninive ble reddet og at hans syn og frykt i denne sammenheng ikke fikk gjennomslag. Tvert imot. Det gikk som hebreeren som fryktet Gud, visste. ”Å, Herre! Var det ikke det jeg sa da jeg var i mitt land? Derfor flydde jeg til Tarsis; for jeg visste at du er en nådig og barmhjertig Gud, langmodig og rik på miskunnhet og angrer det onde.” Han kjente Gud, han var en god hebreer, fryktet Gud og visste det var en stor risiko for at denne store krigsmakt og mektige by skulle bli reddet. Likevel fortsatte han å mene det han mente etter sin egen redning og det som skjedde i byen. Ja, denne profet (Herrens munn) fortsetter slik: ”Ja, med rette er min vrede opptent inntil døden.”  Det synes som han opplevde det som svik mot Israel, sitt eget land. Det sier alt om hvilke vansker Gud har med mennesket for å få oss til å tenke Hans tanker og øves i å tenke dem.

4. Jonas satt der og så fremdeles fremtiden mørkt i møte, men forstod ikke at årsaken lå et helt annet sted enn i Ninive som Gud holdt opp som et ris mot Israels frafall og forfall. Det kom ca. år 750 f.Kr. da assyrerne kom og tok med seg store deler av ti-stammers riket, men det skyldtes Israel som ikke hørte på profetenes advarsler. Det er Gud som har oversikten – av oss krever Han lydighet, og så skal vi skjønne Han ”når det skjer”.

5. Det er samtidig et veldig evangelium i dette: Gud gir ikke opp – men fullfører sitt verk med den enkelte, hele byer, nasjoner og sine fremtidige planer i Sin store miskunnhet.

6. Gud la opp til et tegn for bruk mange hundre år senere og som Jesus brukte og siteres på i Matt 12, 40 og Luk 11,29. ”Jeg er” er tidløs og skriver historien på forhånd. Så også her i Sin tidløse planlegging fra evighet til evighet. I dette burde ingen prøve seg, aldeles ikke vi og heller ikke Jonas.

7. Hvordan det videre gikk med Jonas, står det ikke noe om – men Herren tok seg nok fortsatt av sitt sendebud. Han var og er akkurat som Jonas oppfattet Han: ”en nådig og barmhjertig Gud, langmodig og rik på miskunnhet og angrer det onde.” Ja, slik er Gud at Han sendte Israel Jonas-tegnet og fortalte sine motstandere at nå stod Han der som kom ut av folkehavet og døden – men var Gud den levende og rettferdige - og skulle overvinne døden og stå opp igjen til redning for alle som tror dette budskapet og tar i mot Hans redning for tid og evighet, akkurat som Jonas ble tegn for, midt i sin motstand.