Import av kraftfôr og mat – er landgrabbing
Av
En rekke store land i Midt-Østen
og Asia har – ut fra sitt religiøse verdigrunnlag - i årtier misbrukt sine naturressurser så
ettertrykkelig at de bryter sammen og blir uproduktive både med hensyn på mat,
råstoffer og miljø. De rammes stadig oftere av store flommer og tørke – av og
til i størrelse av katastrofer. Samtidig vokser befolkningen med stor fart og
matunderskuddene melder seg.
Noen av nasjonene (Kina, India m
fl) setter den store arbeidskrafta inn i produksjon av forbruksvarer som selges
i Vest og gir stor kapitalskapning og makt. Oljenasjonene, som stort sett er
omgjort til ørkenstater, skuffer også inn enorme summer. Begge typer nasjoner –
som det stadig er flere av – bruker denne nyvunne makten og eget underskudd på
livsnødvendigheter til å sikre seg produksjonsjord i fattige u-land som
Etiopia, Sudan og en rekke andre sultende nasjoner. De driver m.a.o. med
”landgrabbing” av store arealer for en billig penge. Ofte skyves
lokalbefolkningen til side for pengemakta og moderne produksjons-metoder. Hadde
nå enda maten forblitt i landene, men det skjer stort sett ikke. Ny og kraftig
infrastruktur bygges og mat og råstoffer transporteres ut til investorenes
hjemland. Vertsnasjonene og deres folk sitter igjen enda fattigere enn før – og
med enda mindre muligheter til å arbeide seg ut av fattigdommen.
Men Norge er vel ikke med på slikt –
vi som roser oss av masse penger til u-hjelp (for øvrig med dårlige resultater)
og stor aktivitet på den internasjonale arena for å hjelpe undertrykte folk
osv. Mon det?
Det som kjennetegner Norge i mange
årtier nå er stadig mer nedlegging av gardsbruk, reduksjon av bønder,
nedbygging av stadig mer høyproduktiv jord. Dette fører til en stadig lavere
selvforsyningsgrad – som nå er helt nede i ca 39 %. (Siste ti år med en
registrert nedgang på over 7 % mht kornarealet.) Hva gjør vi med det? Selvsagt
det samme som de ”landgrabbere” vi kritiserer for brutal utnyttelse av fattige
nasjoner med vår pengemakt. Spesielt øker vi forbruket av hvitt kjøtt som i
betydelig grad produseres på importert kraftfôr, ikke minst en god del soya fra
regnskogarealene i Brasil.
I mens settes mer og mer norsk jord ut av produksjon, og rovdyrene får overta
de store heibeitene som er et av Norges store fortrinn for kjøttproduksjon. Av
Norges ca 10 millioner da dyrka jord kan 60 % bare brukes til grasproduksjon av
en rekke årsaker. Gras skaffer oss bare mat gjennom drøvtyggeren og deres
uovertrufne femmage system. Heibeitene sørger for ca. 13 % av vårt beste kjøtt,
og innhøstingen fra de arealene tilsvarer omtrent 800 000 da korn – ¼ av
Norges kornareal. Dette naturgrunnlaget
settes mer og mer ut av produksjon pga av holdningene våre og dermed den
politikken som føres.
Det går i betydelig grad ut over andre folk som hadde fortjent bedre. Å åpne
grensene våre mer for import fra u-land vil selvsagt bare forsterke mankoen på
mat i deres eget land – og dessuten synes en god del av denne maten vanskelig å
selge til norske ganer. Mye av matimporten vår skjer fra utviklede
industriland, men denne maten burde i stigende grad være tilgjengelig for
sultne munner - og vi produsere vår egen mat. Vi skal ikke glemme at det ikke
handles med mer enn ca 10 % av kornproduksjonen i verden – resten dyrkes og
spises lokalt. I stedet legger vi ned bruk og jord i økende grad, og melder oss
på i rekkene av sterke landgrabbere.
Etter krigen maktet vi å bygge opp
et landbruk og et system for planlegging og finansiering bl.a. med Landbruks-
og Fylkeslandbrukskontorer – som er under full nedbygging, men det gjenreises
nok den dagen sulten banker på, men kanskje ikke før? En stadig økende del av
befolkningen er ikke særlig imponert av politikernes forvaltning av vår
fundamentale matsikkerhet!