Av
Dette er en artikkel fra 2007, men av forskjellige
grunner synes den like aktuell. Saken er at stadig flere synes å mangle fokus
på den største faren for kristenfolket: at det få eller ingen hyrder har som
våger og i Guds kraft makter å ”stille seg i gapet til en redning for folket”.
Det er ikke for ingenting at Overhyrden først skal
oppsøk ”hyrdene som røktet seg selv” og overlot fårene til ulvene. Vi
repeterer:
«Ulvene er løs både i menigheten og samfunnet. Men hyrdene samarbeider med dem eller stikker av.
Det er Jesus som bruker bildet fra husdyrholdet på hvordan den sanne hyrde opptrer for å verne fårene – menneskene – mot ulven – altså rovdyret i menigheten. Men det er mer enn symptomatisk at ulvene dukker opp i både menighet og samfunn samtidig i Norge. Og få er det som står opp og kjemper for den vanlige mann og kvinnes rett til å leve i fred og drive med sitt daglige yrke. Den tenesta som er ”stor for Gud frå dag til dag i det stille. Der kvardagsklede vert høgtidsskrud Og livsens småting så gilde. Ja, skal eg eingong det store få, eg må me truskap i alt det små. I Jesu fotefar lydig gå Og gjera det Jesus ville.” Det spør han om ”kvar arbeidsdag. - - for ”heimen han er mi kyrkje, Der arbeidstrøya er presteskrud I alt mitt ærlege yrke.” Det var den kjente lekmannsforkynneren M. Orheim som skreiv denne sangen ut fra den tids jordnære og praktiske lekmannskristendom.
Og det var lekforkynneren som ikke bare samlet seg om det himmelske – men så hele livet under ett – og førte klar tale om alle ting som trua fåreflokken, deres daglige liv i hjem og yrke her på jorden. Og de var ikke alene om det.
De hadde god dekning i Bibelen med at både Jesus og apostlene gikk foran – som en god og sann hyrde skal gjøre – og tok oppgjøret med lederskapet i kirken (synagogen) av fariseere og lederskapet i samfunnet som Johannes`s tale til Herodes. Det kostet han hodet. Eller Jesus som ofte sa ”I hyklere” til prestene og svingte svepa over toppmakten ved å si: ”Gå å si til den rev,-”, og mange andre konfrontasjoner.
Presteskapet tenkte stort sett på å ”søke råd til å rydde ham av veien; for de fryktet for ham, fordi alt folket var slått av undring over hans lære”. Matteus 11,18.
Elias på Karmel var heller ikke snau der han kalte både kongemakta og folket til oppgjør. Heller ikke vår egen Hans Nielsen Hauge oppførte seg slik. Han tok kampen for fåreflokken både i samfunn og menighet – og måtte lide for det, men seiret.
Når ledelsen blir som man sier at enkelte offiserer sier i kampen hete: ”Gå på karer, jeg kommer like bak”, da blir det liten eller ingen kampevne, mot og vilje.
De vi valgte, og som myndighetene satte inn – de sviker folket. Belastningene med å holde den rette frihet og orden i menighet og samfunn tar de ikke, men er villig med på rivningsarbeidet av gjerdene rundt fåreflokken – og til og med slipper de ”ulvene” inn i menighetene. Og av andre som en skulle vente mer av, hører en bare noen forsiktige veltilpassede pip fra – når katastrofene rammer kirke og folk. I skogene herjer ulvene og andre rovdyr og Stortinget legaliserer det – kaller det økologi – inntil pinnekjøttet mangler.
Bokstavelig talt - alt oppløses når man ikke vil kjempe og lide for at rammene rundt menneskets liv og evighet – folk og land holdes på plass. Og folket – som gjør denne store og samfunnsnyttige innsats i hverdagen bl.a. med å skaffe folket mat – sliter dag og natt i engstelse for hvordan fårene deres har det og traver heiene i dagevis for å finne igjen dyra sine, ofte ihjelrevet eller med tarmene slepende etter seg med store smerter. Man engstes for barn og barnebarn og deres evige framtid! Men bryr makten seg? Nei – stort sett ikke. Man sitter og teoretiserer over sine luftslott som hin Holbergske Erasmus Montanus.
Hvorfor opptrer både prester og lekforkynnere og
myndighetspersoner så forsiktig og svikefullt overfor det folk som plages av makter
og myndigheter med vranglærere og ulveelskere
bokstavelig talt ”i dette mørket”? Hvorfor går de ikke ut på de store
talerstoler (media) og taler dem til rette. Og om de ikke slipper til der –
hvorfor skaper de seg ikke sine egne store talerstoler – slik som fedrene før
oss gjorde. Jeg husker min egen svigerfar sammen med hjemmesek.
og generalsek. i NLM som startet NOREA-radio. De
startet med en enkel Tanbergsspiller og sendte
produktet til Tanger i Afrika som så sendte budskapet tilbake til Norge på kortbølge.
Fårene lyttet og var glade og takknemlige. De var ikke til å stoppe, mens
dagens hyrder tilpasser seg og kryper for de med makta – og fårene lider i
deres konkrete hverdag og livskamp uten hjelp og beskyttelse av de som de før,
gir kollekter og skatt til og hører på.
Spør du meg – synes jeg det er direkte skammelig å
utnytte folk på en slik måte. De dobbelte bører blir lagt på fårene og folket,
mens det var hyrdene som skulle tatt kampen mot ulvene som ødelegger livene for
unge og gamle både i kirken, bedehuset og utmarka. Jesus tok oppgjøret helt til
veis ende med makter og myndigheter - og folket samlet seg om Han og fikk hjelp
på alle måter, mens presteskapet lurte på han for å ta Han!
Vil de fortsette sin ville ferd med tilpassning og forførelse mot stupet for land og folk – så bør man kort og godt trekke seg bort fra dem og søke hjelp og støtte hos dem som vil dem vel og gjør det i praksis. Så får ”hyrdene” rote videre med sin ”teologi” og livsfjerne ideologiske teorier til møtebenkene og pengekassa er tom. Vanlige folk – fårene - kan bruke tid, krefter og penger på en langt fornuftigere måte. Kanskje de da hører etter? Dette er ikke boikott – men bare vanlig sunt og bibelsk folkevett i en ond verden, hvor man tross alt skal overleve med barn og barnebarn og få dem med til himmelen.»