Guds allmakt - statens avmakt?

Av Jørgen Høgetveit, i www.Kommentar-Avisa.no - 09.01.12

Hvis prester og forkynnere hadde trodd at ”den hele Skrift er innblest av Gud”, at Han skapte som Han har sagt det, og talt med frimodig myndighet som Han har åpenbart det i den hele Skrift i tillit til ALLMAKTENS Gud – da hadde ikke hele skaperordningen fra en bokstavelig skapelse av Paradis på 6 dager - til ekteskap (familieriket) - til nasjonale riker (ikke internasjonalisering, Apostelgjerningene 17) blitt fliset opp og endt i perversiteter og dyreriket og nasjonsoppløsning. Men dette ville ha kostet lidelse og ”sidelinja”, ja direkte forfølgelse, rettssaker og bråk i kø – og det var man knapt villig til å ta – og skylder da på andre – bl.a. Statskirkeordninga (Se ”Kirkens Grunn” om ordningen stat/kirke hva de sier om det forholdet) m.m.

Allmaktens Gud har all makt og reiser ikke slagen fra et eneste slag om soldatene møter opp der kampen står og ikke bare analyserer den, slåss på ufarlige fronter og protesterer for ”all verden, men følger med på ferden” som har skjedd i menighet og samfunn (Konf. Stat/kirke og rev. av Grunnloven, Norges frihetsbrev, Likestillingsloven etc). Splittelse på alle kanter og ingen velorganisert forståelse og motstand. Enighet på SANNHETS grunn og praktisk oppfølging, synes fjern. Sann enighet og kampkraft får man ikke på annen måte enn på SANNHETS grunn hos Kristus og Hans Ord. Den hele Skrift.

Hvorfor stilte ikke minst hundre prester opp da Lønning og Børre Knudsen gikk til aksjon – som prestene mot nasjonal-sosialismen, som utfrosne, sidelinjeren Olav Valen-Sendstad skrev første utkastet til? Hvorfor? Var man redd STATS-makten? Hvorfor fulgte ikke org. opp prof. Danbolts advarsler mot LIKESTILLING på Geilo i 1978 i stedet for å tilpasse seg? Hans advarsler var tunge! Nå står vi overfor en SKJØGEKIRKE og en demonisk stat som vil rasere selve frihetsfundamentet i Gr.l. Hvorfor åpnet MF praktikum dørene for damer under pengepress fra STATSMAKTEN? Hvorfor snakker man ikke om Poorvoerklæringen (se punkt III A) og ”Avtalen om rettferdiggjørelsen” (se punkt III A) – til folk får både høre- og hodeverk – men ikke får glemme det – samtidig hva RETTEFRDIG-GJØRELSE og HELLIGGJØRELSE er i SANNHET? Hvorfor fortsetter man med kvinnelige prester og forkynnere, gir penger og hører dem – enda det er mot Ordet? Osv, osv.

Man skal forstå tiden ved Ordet, men gå videre derfra der – ikke tilpasse seg tiden – for ”dommen skal begynne med Guds hus” som Daniel gjorde det. Vi skal be og finne praktiske løsninger for ”fårene” for gjenreisning, muring med sverd ved lend.

Når det gjelder ekteskapet (det første riket), så kan man vies av en menighet uten vigselsrett, skrive avtale med vitner på basis av gammel RETT fra bibelsk RETTSKILDE og TINGLYSE den – som ikke er det samme som å registrere seg hos myndighetene. Da hadde staten fått verbal og praktisk motstand! Da hadde de måtte ta oss på trygg sannhets grunn og ikke vi dem. Men heller ikke det våger man! Hvordan skal det gå når antikrist kommer i det gjennom onde riket og forlanger lydighet mot u-lovene som river ned nasjonen og folket ned?

Ikke bare svelget storparten den såkalte bibeloversettelse av 1978 – men rusler med inn i elendigheten av B.S. 2011 og blir værende i statskirken som om lite har skjedd. Endog Norsk Lærer Akademi har man fått med seg på BS 2011! Tausheten er øredøvende og markedsføringen på tilsvarende høyt støynivå. Da NLA ble startet, sang Vågen på Sjølyst: ”No er det i Noreg atter dag,-”. 

Vi hadde også maktet å skape oss starten på kanaler ut til folket, men disse gikk også tapt overfor den mektige stat! Apologetikken var omtrent fravær-ende. Den ble av mange ansett for u-åndelig og forsant-holden som ikke hadde noe med troen på sannheten å gjøre, selv om ”Ditt Ord er Sannhet”. Resultat: skoleungdommen ble forført i utdannelses-samfunnet av –ismer og ideologier og diverse tankebygninger. Jesus talte til Nikodemus om de jordiske og himmelske sannheter – om at når han ikke trodde de jordiske som Jesus sa han – hvordan kunne Han da tro de himmelske?

Journalisten under har sett mye klarere enn de fleste om hva som har skjedd i kristenkampen, selv om det mangler en god del – rimelig vis for så vidt jeg har fått opplyst så er han humanetiker.  

* * * * *

I Dagens Næringsliv sto denne kommentar skrevet av journalist
Kjetil Wiedswang med overskriften:
”Gud etter terroren”, og vi kan vi lese følgende i ingressen:

”På 50-tallet avskaffet statskirken helvete. Etter 22. juli 2011 er Gud blitt en statist i kirkerommet.” Så fortsetter han:

”Dagens norske kirke er vanskelig å kjenne igjen målt mot det som svært lenge var en politisk, moralsk og konservativ institusjon, holdt i ørene av misjons-bevegelsene på Sør- og Vestlandet. Men så forsvant trusselen om helvete som straff på 50-tallet, og siden har man vært nødt til å godta både kvinnelige prester, selvbestemt abort, homofili, pornografi og rusdrikk.  (Antinomisme (lovløshet). Min kom.)

Særlig på 90-tallet skjøt utviklingen fart. Den særnorske bedehuskulturen tapte brått og hardt, medlemmer og gaveinntektene og fikk mer en nok med å sikre egen overlevelse. Knapt noen kaller seg lenger personlig kristen. Kirken har beveget seg mot venstre både politisk og teologisk med forhenværende Oslo-biskop Gunnar Stålsett som den store overgangsfiguren. Ombyggingen er i full gang. Det jobbes med gudstjenestelige reformer, salmetekster og kirkelig selvstyre i en folkekirke som stadig finansieres av staten. Vi ser en kirke som vil bli enda mer inkluderende og tilbyr sine mange tradisjonsbærende lokaler for kultur, spiritualitet og opplevelser, mens formalismen rundt høymessen tones ned. Slik vil medlemmene ha det, og de siste ukene har altså vist at dette kan fungere utmerket som ramme for store nasjonale følelser.

På ett vis er det som med kongehuset. Få tror egentlig at de kongelige har arvelige egenskaper til å lede. Pragmatisk sett fungerer det utmerket, men noen reagerer. Prestenes bekjennelser og velsignelser er jo klare nok. Gud ofret sin Sønn for at enhver den som tror på ham ikke skal fortapes, men ha evig liv. Vi tilbys stadig frelse, men det sies svært lite om hva vi skal frelses fra. For mange teologer er det en intellektuell utfordring, men de har tross alt et par tusen års trening i å tilpasse dogmatikken etter tidsånden. For statskirkemedlemmer flest er dette trolig uviktig.

Etter 22. juli tok kirken rollen som administrator av den offentlige sorg og betalte villig prisen ved å være nær ideologisk selvutslettende (teologisk selvutslettende, kunne vi oversette (J.B.)). Dette er kanskje oppskrift for suksess. For humanetikerne, de nasjonale og besøkende på kongress i Oslo, er problemet større enn at kirken har stjålet en sang (nemlig sangen ”Til ungdommen” av Nordahl Grieg). Kirken er i ferd med å rappe hele forretningsideen til Human-Etisk Forbund. (DN 13. aug. 2011) (Uth. av meg) (Forfatteren av dette er så vidt en har fått opplyst humanetiker.)

* * * * *

”Hvorfor er Guds Ord forsvunnet fra Guds hus?” dansk prest for lenge siden.

Ø. Andersen forteller på en kassett at T. Vågen og han ble kalt inn til Hope og fikk vite at de kunne mer enn han, talte godt, men ”det er så lite ånd med dykk”.

Jesus talte med en myndighet – ikke som deres skriftlærde – sier Skriften.

Til de tre i ledelsen i Kinamisjonen sa Hope: ”Om dykk kan halda saman, vil det gå misjonen vel.” Alt etter minnet.

Noen sier at det er svært vanskelig å fastslå om noe er Guds dom, men da har man bl.a. et problem med utsagn fra disse to
store bygningsmenn i samfunn og menighet:

Jørgen Løvland sa ved krigsutbruddet i 1914: ”Gud hjelpe, dei hev mista vitet og Vår Herre.”

Ludvig Hope skrev i 1940 i ”Misjonen i storm” sitert fra Utsyn 5. mai: ”Stormen kom over oss like so fort som uventa. Me har ned gjennom tidene vant oss til å sjå alle slike store ulukker langt borte, og so tenkte me at Gud ville nok spara oss ogso denne gongen. Me var so få og so små, i ytste enden av verda, me ville nok sleppe det verste. Kanskje me kristne rekna for mykje med vår kristendom og vårt arbeid i Guds rike. Men ulukka kom hard og tung. Land og folk frå ytste havskjer til grensa blør og døyr under bly og bomber. Ogso me er komne under domen og me må sikkert rekna med at straffa vert hard og lang.”

Kan dette anvendes på dagens hendelser i Norge og hva vi kanskje kan forvente oss?

Be over 2. Krønikerne 20!