Den totalitære intoleranse til de Nye Ateister

En bokanmeldelse av «The Rage Against God» (Hat mot Gud) av Peter Hitchens,
Continuum International forlag, London, 2010.

av Dominic Statham
oversatt av Tom Gallatin for Norges Kommentar Avis – mars/april 2012

Peter Hitchens er bror til den prominente ateisten Christopher Hitchens. Han er en prisbelønt spaltist og forfatter, og skriver for tida for den britiske avis The Mail on Sunday. I motsetning til sin bror, bekjenner Peter en kristen tro. Selv ville han ikke beskrive seg som en bibelsk fundamentalist, og heller ikke argumentere for en bokstavelig tolking av 1. Mosebok. Han er konfirmert i den anglikanske kirken, og en sterk forsvarer av kristne verdier og etikk. Han har likevel ikke alltid hatt sympati for dette standpunkt. Som tenåring tok han avstand fra sin kristne oppdragelse—det gikk så langt at han brente en Bibel offentlig—og ble en del av generasjonen som var «altfor glup til å tro». Han tok til seg «troen til den troløse tidsalder», at vitenskap kunne forklare alt vi trenger å vite uten å trekke inn Gud. Så voldsomt hadde han vendt seg bort fra Gud at han ble nesten fysisk frastøtt av dem som trodde (s. 74).

I sin bok beskriver Peter sin reise fra ateisme til tro, og motsier tre av de vanlige argumentene presentert av ateister—at konflikter kjempet i religionens navn har noe med religion å gjøre; at det er mulig å vite rett fra galt uten å bekjenne eksistensen av Gud; og at ateistiske stater som har gått under, som Sovjetunionen, egentlig ikke kan kalles ateistiske. I de siste kapitlene advarer han om den totalitære intoleranse av de Nye Ateistene, deres målbevissthet i å fjerne de resterende spor av kristendom fra lovene og grunnlovene i Europa og Nordamerika, og deres lyst til å rive fra foreldre friheten til å oppdra barna i en religiøs tro.

Ateismens frukter
Peter skrev at hans eget syn forandret seg langsomt, i takt med sin oppdagelse av frukten av ateisme. En del av denne oppdagelsen kom når han arbeidet som jounalist i Moskva, under sovjet tiden. Hans beskrivelse av dette gudløse samfunn var en vekker. Han beskrev opptøyene som brøt ut når vodkarasjonen ble kansellert i ei uke; bestikkelsene nødvendig for å få bedøvelse hos tannlegen eller antibiotika på sykehuset; det skremmende høye nivå av skilsmisser og aborter; mistroiskhet og overvåking; de uendelige offisielle løgnene, manipulasjoner og undertrykking; skitt, desperasjon, og krass uhøflighet. Peter skrev om hvordan traffikken stoppet helt opp i Moskva når regnet begynte, og hver bilfører fant fram sine bortgjemte vindusviskere og satte dem på plass. En hvilken som helst vindusvisker som ikke ble gjemt bort på en parkert bil, ble regelrett stjålet.

Han trodde at den ateistiskehumanistiske ideologien til staten hadde tilogmed påvirket negativt det russiske språket. Peter snakket med en etterkommer av besteforeldre som hadde flyktet fra Moskva i Lenin si tid. Han ble oppdratt til å tale rent russisk i sitt amerikanske hjem—det elegante, litterære språket til sine foreldre. Han ble sjokkert etter et besøk til Russland når han hørte det grove, stygge, slengbefengte og byråkratiske tungemål som var i bruk til og med av utdannede profesjonelle.

Peter skrev også om hva han så som den voksende mangel på folkeskikk i det offentlige liv i Storbritannia. Når han returnerte til London etter sine fem år i utlendighet, var han sjokkert av forverringen i oppførselen. Han kommenterte,

«Den hastige retrett for Kristendom i offentlig bevissthet og liv, og at den siste helt kristne generasjon blir eldre og forsvinner, synes meg å være en stor del av problemet. Jeg tror ikke at jeg ville vært halvparten så sjokkert over elendigheten og manglende skikk i Moskva anno 1990 om jeg ikke hadde kommet fra et land der kristen etikk var så vel etablert. Hvis jeg da kunne sett London anno 2010, ville jeg vært like sjokkert.» (s. 66)

Photo courtesy of Wikipedia

Bilde 1. En forlatt Mogadishu street i 1993. Mogadishu hadde en gang vært en vakker by og et populært turistmål.

På mange måter er Peters bok en advarsel til folk om det samfunn de kan forvente hvis man fortsetter å fornekte kristentroen.

Kanskje en enda grellere advarsel av hvilken elendighet et sivilisert samfunn fort kan synke ned i kom til ham da han besøkte den somaliske hovedstaden Mogadishu i 1992. Dette hadde en gang vært en by med fine biler, italiensk pregede fortauskaféer, trafikkonstabler med hvite hansker, og moderne butikker. Men etter en borgerkrig som hadde begynt et år før hans besøk hadde denne engang fremgangsrike metropol blitt helt forandret. Det fantes ikke trær, ingen butikkfasader, og ingen vinduer. Barn døde i stinkende hytter. Pickup biler med påmonterte maskingevær så man parkert overalt. De tilhørte lovløse grupperinger. Byen fungerte fremdeles, men på en barbarisk måte, kontrollert av disse gjengene—et land uten regjering. Peter skrev:

«Når man har sett et sted hvor hele strukturen for tillit, folkeskikk og fred har blitt revet vekk, blir man bevisst som aldri før av verdien av disse ting.» (s. 71)

Tre forfeilede argumenter
Kapittel 9 har overskriften, «Er konflikter som er kjempet i religionens navn virkelig konflikter om religion?» Som alle vet, er et yndlingsmantra til ateister at religion av seg selv er årsaken til konflikt, og er derfor ikke av det gode. Peter svarer med at det er en grov og faktisk misforståelse.

Mens han er enig i at noen kriger handler om religion, blir mange beskyldt for å være religionskriger som ikke er det. I tillegg ser han at de som skylder på religion for kriger gjør det kun når det passer dem. De fleste ateister, som han sier, støtter venstre siden i politikken, og noen kriger som virkelig er forårsaket av religion blir opprettholdt av fraksjoner som venstresiden sympatiserer med. Det åpenbare religiøse aspekt av den islamske krigen mot den sekulære israelske staten, for eksempel, er sett bort fra fordi den arabiske koalisjonen mot Israel blir ansett til å være mot kolonialisme og dermed kan kalles «progressiv». Mens de påstår at religion forårsaker kriger, er målskiva egentlig kristendom, og de som blir tilgodesett med deres antikristelige utblåsninger er da islam, som forblir totalt uberørt av denne nye ateismen, og fullstendig uimponert av vestens rikdom og militære makt (s. 97–98).

Kapittel 10 har overskriften, «Er det mulig å skille rett fra galt uten Gud?». Peter svarer definitivt «nei». En absolutt moralsk kodeks, som han sier, må være utenfor menneskelig makt å forandre på. Bare Gudgitte lover kan stå over grov maktmisbruk og troen på den sterkestes rett. Kun disse gir begrensninger i kongers makt og gir skanser slik som Magna Carta, Habeas Corpus, og the Bill og Rights fra den amerikanske grunnloven.

Kapittel 11 har overskriften «Er ateistiske stater egentlig ikke ateistisk?». Peter svarer på sin brors argument om at Josef Stalins Sovjet faktisk var en religiøs stat, hvilket forklarer, etter hans mening, at den aldri klarte å levere det potensielle utopia som sann ateisme kunne gjøre mulig. Fra hans egen erfaring av liv i sovjetisk Russland avviser Peter denne åpenbart tåpelige påstand, og demonstrerer den spesifikke antireligiøse (i særdeleshet antikristelige) natur av denne og andre kommunistiske regimer.

Ateismens hat
Peter spør, «Hvorfor er det en slik hat mot religion nå?» Han svarer selv,
«Bare en stødig makt står i veien for den sterkes makt over de svake….bare en makt vi kan stole på som stanser hånden til maktens menneske. Og i en tid der makten blir tilbedt, har den kristne religionen blitt hovedstengselet til griskheten av jordiske utopiabyggere for absolutt makt.» (s. 83)

Det største angrep på Gud i Europa og Nordamerika, tror han, er det ensrettede angrep mot kristendommen. Jesu ord «Mitt rike er ikke av denne verden» (Joh. 18,36) sier at dette utopiske samfunn som våre sekulære drømmer om, er uoppnåelig; og Hans uttalelse, «de fattige har dere alltid hos dere,» (Matt. 26,11) motsier deres tro på at deres arbeid mot absolutt makt er rettferdig, fordi det en dag vil fremskaffe en perfekt verden. Den kristne påstand at det finnes absolutt sannhet og uforanderlige guddommelige lover forkaster deres tro på at moral er relativt og at målet rettferdiggjør midlene. Kristendom alene, som han sier, står mot den nye allianse mellom politiske utopianisme og den nye kultus av den uanstrengte Selv, som er blitt sluppet løs på den vestlige verden av de mange moderne intellektuelle.(s,98)

I hans søken etter svaret til spørsmålet, «hvorfor ateistene ikke vil at det skal være en Gud?», gjør Peter en interessant henvisning til Thomas Nagel, Professor og Philosophy and Law ved New York University. I sin bok The Last Word (det siste ord) forklarer Nagel sin frykt for religion og skriver,

«Jeg taler fra erfaring, siden jeg er gjenstand for denne frykten selv: Jeg vil at ateisme skal være sant og jeg blir urolig av faktumet at noen av de mest intelligente og velinformerte mennesker jeg kjenner er religiøse troende… Jeg vil ikke at det skal være en Gud; Jeg vil ikke at universet skal være slik» (s. 109)

Interessant nok, fortsetter Nagel.

«Jeg tenker at dette kosmiske autoritetsproblem er ingen sjelden tilstand og at det er ansvarlig for mye av den scientisme og reduksjonisme i vår tid. En av tendensene det støtter er det tåpelige overforbruk av evolusjonær biologi til å forklare alt om livet, inkludert alt om det menneskelige sinnet… Det kan være noen ser en religiøs trussel i fysikkens lover…men det ser ut til å være mindre alarmerende for de fleste ateister.» (s. 109–110)

Den Nye Ateisme
I siste delen av boka beskriver Peter den iver og målbevissthet til de Nye Ateister i deres arbeid for saken. Han argumenterer for at sekularisme er fundamentalt en politisk bevegelse som forsøker med stigende energi å fjerne de kristne hindringer for makt, og de siste spor av kristne moralske lover. I deres brennende ønske om å etablere et gudløst utopia sammenligner Peter dem med de antiteistiske kommunistiske regimene som uten å unnskylde seg brakte tyranni og ødeleggelser over millioner. Han skriver at sovjetisk kommunisme «brukte samme språk, nørte de samme håp og appellerte til de samme grupperinger som vestlig ateisme gjør idag» (s. 121) Selv om deres metoder for tida ikke inkluderer fysisk vold, drives deres motstandere fra offentlig debatt ved latterliggjøring, feilsitering, og karaktermord (s. 126)—og han kunne lagt til, å sparke dem fra jobbene, som dokumentert i Jerry Bergmans bok Slaughter of the Dissidents¹ (Slakten på annerledes tenkende) og Ben Steins dokumentarfilm Expelled² (Utvist).

I det siste kapittel advarer Peter om at de Nye Ateister legger nå grunnlaget for at religiøs opplæring av barn ved foreldrene vil bli regulert av staten og til og med nektet ved lov. Prominente skribenter slik som hans bror Christopher og professor Richard Dawkins argumenterer nå for at oppdragelse av barna i den kristne (eller andre) tro er ingenting annet enn barnemishandling. Dawkins argumenterer til og med, «Prestelig antasting av barnas kropp er avskyelig. Men det er mindre skadelig i det lange løp enn prestelig undergraving av barnas sinn» (s. 153) I tillegg kommer et trykk nå for å forby ved lov undervisning om Bibelens skapelseslære. Ifølge psykolog professor Nicholas Humphrey, tidligere på London School of Economics,

«Barn har en menneskerett til ikke å ha sine hjerner forkrøplet av inntrykk fra andre menneskers dårlige ideer—uansett hvem disse mennesker er…vi skulle ikke la foreldre lære sine barn til å tro for eksempel på den bokstavelige sannhet i Bibelen…»

I stedet, argumenterer han, at samfunnet har plikt til å undervise barn «den beste vitenskapelige og filosofiske forståelse av den naturlige verden—å undervise for eksempel sannheten av evolusjonen…» (s. 153–154)

Konklusjonen
The Rage Against God (Hat mot Gud) er et varmt og ærlig vitnesbyrd av et forandret sinn. Ved å dokumentere sin reise fra vantro til tro har Peter Hitchens tatt masken fra de fasjonables bankerott syn, og den forfeilede argumentasjonen til de Nye Ateister. Han trekker inn alle sine mange år med internasjonal journalistikk og peker på feilen med mennesker som prøver å lage sine egne veier uten Gud. Så viser han til sannheten i det kristne verdenssyn.